Stressmestring er et omfattende tema. Mange har sterke meninger om hvordan stress best kan håndteres eller unngås, men få sitter på en fasit som gjelder alle. Selv fikk jeg denne teksten av ukjent opphav tilsendt her om dagen, og den ga umiddelbart mening for meg:
Å sette fra seg glass..
«En psykolog gikk rundt på scenen mens han fortalte publikum i salen om stressmestring.
Da han løftet et glass med vann forventet alle det vanlige «halvtomt eller halvfullt»-spørsmålet. I stedet, og med et smil på leppene spurte psykologen: «Hvor tungt er dette glasset med vann?»
Svarene lød på mellom 200 og 500 gram.
Psykologen svarte «Den absolutte vekt er likegyldig. Det kommer an på hvor lenge jeg holder det. Hvis jeg holder det i ett minutt, er det ikke noe problem. Hvis jeg holder det i en time, vil jeg få vondt i armen. Hvis jeg holder det en hel dag, vil armen bli følelsesløs og lammet. Uansett hvor lenge jeg holder glasset, vil ikke vekten endres, men jo lengre jeg holder det, jo tyngre vil det føles.»
Han fortsatte: «Vårt stress og våre bekymringer er som glasset. Tenk på tingene i kort tid, og de vil ikke bety noe. Tenk på dem litt lengre, og de vil begynne å gjøre vondt. Og hvis du tenker på dem hele dagen, vil du føle deg lammet – og ute av stand til å forandre noe som helst.» «
I mitt liv er det ikke nødvendigvis de store tingene som utløser stress, det er heller de små, de på størrelse med et vannglass. Vannglasset kan være en negativ tanke, et uavklart mål eller ei ugjort oppgave som gnager enten det er dag, natt eller kveld. På den andre siden er jeg i stand til å håndtere store og kompliserte prosesser. Det forutsetter bare at jeg evner å sette fra meg de ulike vannglassene mens jeg holder på med noe annet. Av erfaring vet jeg at i det øyeblikket jeg får den fikse ideen om at jeg skal bære med meg et vannglass overalt, setter det store begrensninger på hva annet jeg kan bære, løfte, kaste og ikke minst omfavne..
Øvelsen ligger i å sette det fra meg, og hente det fram igjen når jeg har behov for det. Ja, for vann trenger vi jo…
øy-coachen 
Mandagsmor
For en god beskrivelse av stressfaktorer! Til tider kan det være et helt brett med «vannglass» å drasse rundt på… Ikke rart man blir sliten da!
LikerLiker
gamle ugle
Dette var en artig vri på vannglassmetaforene. Det satte i gang noen tanker om hvordan det glasset havnet i hånda, om det er limt fast, om man trenger det osv. Eller om det kan være noe annet, som har festet seg ved eller på oss, som skaper stress. Og hva stresset er.
Jeg skal tenke videre på dette, kanskje stimulerer det til et dikt?
LikerLiker
Anne Britt
For et fantastisk og tydelig bilde!Kjente faktisk vekten av noe vannglass jeg holdt for lenge…
LikerLiker
Mormor
Det er en fin metafor.
Så spørs det hvor man setter fra seg glasset og hvordan.
Klem 🙂
LikerLiker
Ann Judith
Jeg vet aldri hvor jeg skal sette dette glasset fra meg… Så, armene verker, kroppen verker, hjertet verker. Men jeg prøver stadig. Å finne et egnet sted.
LikerLiker
fjellcoachen
Mange gjenkjennende kommentarer rett inn mot sommerferien her. Metaforen tiltalte meg, og helt sikkert den som sendte meg teksten også. Kanskje det ikke spiller størst rolle hvor du setter glasset fra deg Ann Judith, men at du unner deg selv ei pause. Det er mulig du må plukke glasset opp igjen mange ganger før du er helt ferdig med det, men disse pausene er viktige for å holde ut. Barn kan ofte dette intuitivt, selv barn i sorg eller i krig leker og ler innimellom slagene…
LikerLiker