Den som ikke blir karikert, er ikke viktig nok

Dette sitatet dukket opp i hodet mitt i dag etter gjentatte nyhetssendinger fra et Paris i sjokk og opprør, og er hentet fra en dokumentar jeg så for mange år siden om omreisende gateteatertrupper i USA på 30-40 tallet. De herjet med alt fra politikk til religion, seksuell legning og minoriteter, og folk stimlet sammen for å få med seg mest mulig av moroa. Grunntanken ble tydelig presentert i løpet av dokumentaren: Det er en ære å bli karikert, hvis ingen gidder lage en karikatur av deg, er du ikke viktig nok.

Karikatur, ironi og harselering er en kunstart med mange uttrykksformer.  Tegneren Herb har siden syttitallet vært grunn god nok til å åpne Oppland Arbeiderblad. Den italienske forfatteren og teaterregissøren Dario Fo hadde en viktig plass i mi mer radikale ungdomstid, og i 1997 fikk han Nobelprisen i Litteratur nettopp fordi han i forfatterskapet sitt opponerte mot autoriteter og, med satiren som våpen, sloss for de som ble tråkket på. I boka Buddhas barn leste jeg nylig om Mustasjebrødrene fra Burma som ikke får holde offentlige forestillinger, fordi de karikerer landets totalitære regime. Karikaturtegnerne og satirikerne har alltid vært en viktig stemme i alle samfunn, og de første til å bli kneblet i trangere tider. Det som er annerledes med attentatet i Paris er at det ikke er styresmaktene som knebler, men en minoritetsgruppe av ekstremister som bruker religion som skjold for sin egen voldelige atferd. De tar «makten» i egne hender og utøver straff på vegne av noen som ikke har bedt dem om å gjøre dette. De hevder å representere en religion, men handler på vegne av seg selv, uten forankring i noe som ligner på verken lov eller rett. Skremmende, og farlig. Farlig, både for de som er ofre for selve attentatet, men også for de som blir skremt til taushet, og ikke minst for de som ufrivillig blir assosiert med ekstremistene som er i stand til å utføre slike hjerterå handlinger.

Det tok mer enn 60 år etter andre verdenskrig før jeg kom over første nyanserte roman om det å være helt alminnelige innnbyggere i en tysk småby i krigsårene, fredselskende mennesker som ble tvunget inn  et totalært regime som stimulerte til klappjakt på jøder og andre «uønskede elementer».  (Anbefaler forresten Boktyven, som bok eller film) De første årene etter krigen var manges hat her i nord rettet mot «tyskerne» og ikke spesifikt mot Hitler, Goebbels og SS. Det skal ikke mye fantasi til for å lure på hvordan det er å være moderat muslim i Europa i dag, med helt vanlige behov knyttet til en familie å ta vare på, en gud å tro på, gode venner , en jobb på trives med og ei trygg framtid.  De ønsket ikke dette, enten de satte pris på tegningene eller ikke.

To ting er jeg sikker på:

  1. Det er viktig å fortsette å pleie satiren og karrikaturen som uttrykksform og kunstart. Det som ikke blir karrikert, er ikke viktig nok. Karikaturen er ytringsfrihetens førstedame.
  2. Folk som begår drap, uansett årsak, utøver en kriminell og uakseptabel handling. De handler på egne vegne, uansett hvilken fane de ønsker å løfte for å forsvare handlingen. Det er utøverne som skal straffes, ikke de de hevder å handle på vegne av. De er nemlig ikke spurt.

Vietnam

Godt nytt år! Jeg har tilbrakt jula i Vietnam, et land jeg lenge har drømt om å oppleve. Min generasjon vokste opp med Vietnamkrigen som bakteppe, der filmer som Hjortejegeren og HAIR førte med seg sterke inntrykk og uunngåelig kulturpåvirkning, og massakren i  My Lai var det som abslutt ikke skulle skje fra vestlig hånd. Men hva visste vi egentlig om landet, folket og bakgrunnen for Vietnamkrigen? Med Torbjørn Færøviks nyeste bok Buddhas Barn (om Vietnam, Laos, Kambodsja, Burma og Thailand) som reisefølge, satte to spente personer kursen østover på det tidspunktet slekt og venner kastet seg over julebakst og storrengjøring.

DSC_0189Møtet med storbyen Hanoi lille juleaften førte med seg et kultursjokk av dimensjoner. I gamlebyens yrende folkeliv med utallige sykler, motorsykler og cycloer lærte vi fort at å krysse ei gate handlet om å ta sats, framstå målbevisst og forutsette at ingen har som ønske å skade noen i trafikken hvis de ikke må. Dessuten registrerte vi midt oppe i kaoset både smidighet og utøvd glidelåsprinsipp hos den buktende massen av framkomstmidler. Det samme gjaldt på hovedveiene da vi etter noen hektiske, fine storbydager bevegde oss med buss  innover i landet, der det urbane preget forsvant og det frodige og fargerike endret form til bølgende kulturlandskap og bønder med de karakteristiske stråhattene og bøffel foran plogen.   Sitat fra boka: «I Vietnam har vi høyrekjøring, men vi er ikke fanatisk.»

Vietnam har en lang kulturhistorie å være stolt av. Det gjorde inntrykk å besøke Temple of Literature som ble grunnlagt av keiser Ly Thanh Tong allerede i 1070, og som  seks år senere ble  bygd ut til et universitet. Litteratur er en vesentlig kilde til kunnskap, kulturbygging og utvikling. Det er noe med identiteten og integriteten til et folk som har omtrent like lang kystlinje som Norge, med mektige naboer på flere sider, og kolonimakter som i ulike perioder har sett mulighet til egen vekst og rikdom. Uansett hvor vi reiste disse to ukene fikk vi inntrykk av et folk som er vennlig, stolt, sterkt, seigt, arbeidssomt og nøysomt. Vi besøkte Ho Chi Min mausoleet, opprettet etter hans død mot den nøysomme motstands- og statslederens egen vilje, men som nå er et valfartsted for vietnamesere fra hele landet. Det ble tydelig for meg hvor vanskelig det ville vært for vestlige styrker å vinne Vietnamkrigen uansett, med sine kulturelle og naturgitte handicap knyttet til både utholdenhet og framkommelighet, kombinert med  mange vietnameseres brennende ønske om å samle nord og sør til ett land igjen.

DSC_0404Via den frodige Mai Chau dalen og bygdeturisme på sitt beste, og en båttur i Ha Long bukta, med de helt spesielle fjellformasjonene mange av oss forbinder aller mest med Vietnam, endte vi til slutt opp i Hoi An, en sjarmerende kystby med en bykjerne litt større enn  Røros, og med en tilsvarende velfortjent plass på Unescos Verdensarvliste. Skredderby. Mat- og handelsby. Og ikke minst det stedet på turen der været viste seg fra sin aller beste side, og fikk fram hele det fargespillet i natur, hus, mat og folk  som lå som en uforløst forventning inni hodet mitt etter de første dagene da storbyforurensing, regn og tåke la et grått slør over tenkelige og utenkelige motiv å forevige.

Har jeg sagt noe om mat? Om de ferske råvarene, den friske korianderen og nytrukket nudelsuppe (pho) til frokost? Om lekre fargekombinasjoner og balanserte smaker? Om uvante sammensetninger slik som fylt blekksprut med svinekjøtt, eller bananblomstsalat? Eller om ubegrenset tilgang på fersk frukt? Noen nevnte for meg i en bisetning at selv ikke i Hoi An har alle innbyggerne kjøleskap ennå. Kvinnene stiller hver morgen tidlig på markedet for å sikre seg de beste råvarene til dagens middag. Gammeldags? Bakstreversk? Eller tar de vare på noe som vi har glemt, det som handler om et bevisst, sunt og balansert forhold til eget kosthold?  Hadde jeg lest helsestatistikken i begge landene våre vil jeg gjette på at vi topper statistikken på selvpåførte livsstilssykdommer, mens de scorer høyere på fysisk slitasje etter et langt og arbeidssomt liv. Kanskje.

DSC_0650

DSC_0638

DSC_0584

DSC_0587

DSC_0203

Fjellcoachen gjør ting hun ikke kan…

Hjelp, jeg har meldt meg på skrivekurs! Ikke et hvilket som helst skrivekurs heller, og nå lurer jeg på om jeg er riktig vel bevart.  Det har seg slik at det hele startet med at (..er det ikke slik historier begynner??) jeg fikk en gave, en gave jeg måtte love at skulle brukes til et skikkelig stunt.  Først tenkte jeg på å reise til Sør-Afrika, men etter litt fram og tilbake med hun som har reist i forveien dit, ble vi enige om at dette stuntet skulle være bare mitt, og at det skulle brukes til noe annet enn å dra på besøk.

Da jeg gjorde modelleringsoppgaven som en del av coach-utdanninga, forsto jeg at hvis jeg skal velge en rollemodell, må jeg velge en som er virkelig god. Som læreren min sa den gangen: «Du ønsker vel ikke å modellere middelmådighet?» På det tidspunktet hadde jeg som mål å bli bedre til å skape åpen dialog, bygge tillit og få til de virkelig gode samtalene. Det var mange slike samtaler i arbeidshverdagen min, og inngangen var viktig for at de skulle flyte godt. Jeg tok mot til meg og spurte Torbjørn Færøvik om et intervju, siden han, når han reiser rundt og forbereder stadig nye reisebøker av typen India – et stevnemøte med skjebnen og Maos rike – en lidelseshistorie, har en unik evne til å få folk i tale uansett hvor vanskelig eller spesielt temaet er.  De tre timene vi tilbrakte på Litteraturhuset den novemberdagen i 2009, er noe av det mest nyttige og lærerike jeg har opplevd. Hyggelig var det også.

En annen forfatter jeg alltid har hatt stor respekt for, er Jan Kjærstad, jeg tror det har noe med kunnskapsnivå og kompleksitet å gjøre. Inspirert fra logikken i forrige avsnitt har jeg nå meldt meg på et skrivekurs med ingen ringere enn Jan Kjærstad, fire vårdager i London. Fortsatt litt yr etter den overmodige beslutningen, åpnet jeg i går Hans Olav Brenners bok Om å skrive der han intervjuer en serie forfattere om skriveprosessene deres. Jan Kjærstad er en av disse, og her kommer et klipp fra samtalen dem imellom:

«Men det er mange ganger at tekniske ting kommer inn bakveien, ganske tidlig. Sånt som fortellerstemmen, som kanskje er det aller vanskeligste. Det merker jeg tydelig når jeg holder skrivekurs: Studentene skjønner veldig godt dette med synsvinkler, for eksempel. Hvis du skal gi dem selvtillit, kan du be dem se for seg en situasjon, og beskrive den fra tre eller fire forskjellige menneskers synsvinkler. Og de får det til med en gang! Og de blir så stolte. Jeg er forfatter tenker de. Men det de ikke skjønner i begynnelsen, og som jeg selv sliter med hver gang jeg begynner på en ny roman, er det som kalles beretterens posisjon, altså……«

Uææhh, prestasjonsangt… Jeg skal jo ikke bli forfatter, jeg skal jo bare videreutvikle skrivegleden min, utvide repertoaret og variere innfallsvinklene slik at tastaturet ikke går helt i lås en vakker dag, uten at det kommer et eneste ord opp på skjermen, eller enda verre: at jeg fortsetter å skrive, mens ingen lengre gidder å lese. Så nå har jeg valget mellom å hyperventilere med tanke på hva jeg har kastet meg ut i, eller å minne meg selv om ordene jeg leste i Susann Gjerdes bok Coaching for noen år siden, fritt etter hukommelsen:

«Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig. Hvis du ønsker å bli en god kunstner, må du gi deg selv tillatelse til først å være en dårlig kunstner.»

Hvordan er det med deg, har du ting du egentlig har lyst til men ikke prøver, fordi du kanskje kommer til å se dum ut underveis? Jeg har flere, men denne gangen har jeg altså bestemt meg for å hoppe, uten fallskjerm.  At jeg ikke kommer til å se bra ut hele tiden, og at andre kommer til å gjøre det mye bedre enn meg, er en del av pakka, såpass får jeg tåle, ihvertfall denne ene gangen. Men skummelt er det 😉

Nei, ikke nå igjen!

«Noen ganger er det helt ålreit» synger Odd Børretzen. Det har han helt rett i, men noen ganger er ikke livet ålreit i det hele tatt. De fleste mennesker opplever minst en gang i løpet av livet at det butter på et eller annet område, og at det de følelsene de kjenner på da, ikke alltid er like lett å håndtere. For mange år siden fikk jeg disse oppmuntrende ordene fra en god venn: «Først tenker du på det hele tiden, så vil du oppleve at det går 5 minutter uten at du har tenkt på det, så et kvarter, og plutselig har det gått en hel dag.»

En gang i blant opplever jeg å bli oppsøkt av mennesker som har vært langt nede, og som møysommelig har klatrer seg opp igjen, for så å oppleve en ny smell. Årsakene kan være mange og sammensatte, men ofte ser jeg et mønster som går igjen, og som handler om akkurat disse ordene jeg fikk i gave den gangen.

Det som kan være lett å glemme når vi opplever en ny nedtur, er at fallet kanskje ikke er så dypt som sist, og veien opp igjen kanskje ikke fult så vanskelig. Vi har hentet styrke i den prosessen vi har vært gjennom så langt, og kanskje har vi noen nye mestringsverktøy også. Samtidig trigger nedturen gamle minner fra da alt var svart, og er det et sted vi i hvert fall ikke vil, så er det tilbake dit! Derfor virker fallet skremmende, og får gjerne følge av følelser knyttet til nederlag, manglende mestring og påfølgende negativt selvsnakk.

«På en skala fra 1-10, hvor var du da du startet på denne prosessen?» kan jeg spørre, og litt senere: «Hvor er du på den skalaen nå?» Svarer kan fort vise seg å være 1-2 på det første spørsmålet, og 4 på det neste. Fortsatt er det langt igjen, men det er altså framdrift! Noen ganger trenger vi hjelp til å se denne framdrifta, og også en påminning på at hvert framskritt er verdt en markering eller «high five» i seg selv. «Hva er annerledes nå? Hva er det du får til i dag, som var vanskelig for 3 måneder siden?»

I går kveld lyttet jeg til Torbjørn Færøvik på Drammen Bibliotek, der han fortalte om sin opplevelse av India, og om de ulike bøkene han har skrevet om blant annet India og Kina. Jeg var så heldig å intervjue Torbjørn for 3 år siden, om hva som driver han til å skrive stadig nye bøker om ulike lands historie kultur, politikk, økonomi og folk. Han svarte at det han virkelig tror på i livet, er «læring gjennom bevegelse», og at han derfor ønsker å dele sin kunnskap om andre kulturer med leserne sine, så de forstår mer av det de ser og opplever på reise. Denne metaforen kan også overføres til vår egen læring på indre bane.

Verden går framover (hvor ellers skulle den gå?), og alle mennesker er i sin egen prosess, i sitt eget tempo. Ikke alle veier er like enkle, men vi er i bevegelse, og vi lærer. Det eneste som VIRKELIG gir grunn til bekymring, er hvis vi går i heng og blir der vi er. Husk å feire framskrittene, selv når de oppleves som små museskritt!

Møter med mennesker..

Jeg fortalte i «Hvor stort endringspotensial har vi» at jeg før India-turen med døtrene mine jula 2009 fikk mulighet til å intervjue Torbjørn Færøvik om hvordan han oppnår tillit hos mennesker han møter, og får dem til å fortelle historiene sine. Dette forarbeidet, samt å ha sett filmer og pløyd oss gjennom diverse litteratur fra India, la grunnlaget for en helt ny åpenhet i møte med mennesker vi traff på reisen.

Gang på gang ble vi påmint at ting ikke alltid er som de ser ut, og at vår måte å se verden på, bare er en av mange.

Kristina of Sweden

I Jaipur møtte vi denne unge mannen som hadde kalt opp tuk-tuken sin etter en fantastisk kvinne han hadde møttt, Kristina of Sweden.. Ja ja tenkte jeg, skandinaver på ferie fornekter seg ikke. Men han ville fortelle mer om denne Kristina. Det viste seg at hun var en klok, svensk kvinne på 74 år som hadde blitt hans guru…

Tuk-tuk sjåføren i Agra, derimot, hadde sitt syn på Skandinavia og vestlig kultur: «In your culture you marry, divorce, marry, divorce, bad culture.» Han var ung og gifteklar men likevel i tvil: «I don’t like married life either, its only about money, money.»  Kanskje ikke så ulikt det han ville opplevd her i landet?

På t-banen i Delhi sto vi i kø bak en inder som snudde seg og tok kontakt da han hørte et fremmed språk. Han var nyutdannet jurist fra en mindre by og hadde praksisperiode i Delhis Supreme Court.  Mens vi passerte tre stoppesteder i ei tettpakket t-banevogn lærte vi at India utdanner jurister på bachelornivå, men hvis du vil bli advokat, må du ta mastergraden.

Shoppingsentrum i Delhi er Connaught Place. Der traff vi en ung mann som stoppet oss fordi han ville «practize my english». Vi fant en kafe, snakket om Bollywoodfilmer vi hadde sett, og om å være ung i India. Han fortalte at han ønsket å bli ingeniør, men faren hadde kalt han tilbake til familiebedriften fordi de trengte arbeidskraften hans, og da ble det slik. Den kvelden leste vi i Lonely Planet at hvis vi traff unge menn på Connaught Place som ville «practize their english», skulle vi skygge banen…

Tekstilkunsteren og forretningskvinnen vi traff i Jaipur, hadde vokst opp i England. Hun flyttet tilbake til India som 12 åring, og følte seg ikke helt hjemme noen av stedene, for egenrådig for India, for indisk for England. Bekymringene hun hadde som tenåringsmor derimot, kunne like gjerne vært mine.

Tre flotte uker, mange møter, ulike personligheter og ny læring har satt spor. Jeg tror på møter mellom mennesker, jeg tror på positiv nysgjerrighet, og jeg tror på det Torbjørn Færøvik beskrev i samtalen vår: Læring gjennom bevegelse.

Tips til bøker fra/om India:
India, et stevnemøte med skjebnen, Torbjørn Færøvik.
Shantaram, Gregory David Roberts.
Et hav av umulige lengsler, Anuradha Roy.
Hvit tiger, Aravind Adiga.
Balansekunst, Rohinton Mistry.

Tilfeldig møte ved Taj Mahal. Foto: Kari Rognerud GranlundTilfeldig møte ved Taj Mahal.. Foto: Kari Rognerud Granlund

Hvor stort endringspotensial har vi?

Helt siden tenårene har jeg tenkt at heltedyrkelse ikke er noe for meg.  Jeg himlet oppgitt over venner som fantaserte om pop- og idrettsstjerner. og syntes de kastet bort tida på uoppnåelige drømmebilder. Men noe har skjedd på veien også med meg.  Jeg ser at idolene våre har noe å lære oss. Mitt første (og eneste) forbehold:  Jeg vil utvide idolbegrepet  til også å gjelde hverdagshelter, foreldre, besteforeldre,  forfattere, kunstnere, idealister, ledere,  politikere, barna våre og vaktmesteren. Hver for seg har disse menneskene egenskaper som gjør at vi ser opp til dem, egenskaper vi selv ønsker oss mer av.

Her kommer tusenkronersspørsmålet: Hvordan kan jeg bli bedre på akkurat de områdene der mitt idol er så utrolig god?

Svar: Det er lov til å spørre han eller henne direkte, og hvis ikke det går, kan du kanskje lese deg opp. Hva kjennetegner denne personen, hvilke verdier ligger til grunn, hva er viktig, og hvordan tenker og handler han/hun i de situasjonene du synes det står spesielt respekt av? Legg også merke til kroppsspråk, ordvalg og stemmebruk. De fleste mennesker setter pris på denne type oppmerksomhet. Samtidig er det å svare på slike spørsmål bevisstgjørende for dem også.  Kanskje er de ikke en gang klar over hvordan de virker på andre.

Mitt aller første idol var min bestemor og navnesøster. Jeg beundret hennes evne til å stille seg åpen og spørrende selv i de underligste situasjoner vi barnebarna rotet oss opp i. Jeg tenkte at slik vil jeg også bli, selv om jeg aldri rakk å stille henne disse spørsmålene.

Slik jeg arbeider i dag, er det viktig å vekke tillit og skape gode rammer for en åpen dialog.  For 2 år siden fikk jeg gleden av å intervjue Torbjørn Færøvik om dette emnet, siden hans reisebøker fra Asia  handler nettopp om møter med mennesker som åpner seg og forteller sine historier.  Samtalen resulterte både i bekreftelser på hva jeg skal fortsette med, nyttig læring og nye tilnærmingsmåter.  Opplevelse og læring ble forsterket av ei lenge planlagt India-reise få uker senere, krydret med mange sterke møter og historier. Møtene oppsto fordi jeg reiste med en helt annen oppmerksomhet enn jeg ville gjort tidligere.

Implementeringsfasen er den mest krevende,  hvordan ta i bruk ny kunnskap? Ett kontrollspørsmål først: Er det du nå har lært av ditt idol, egenskaper og verdier du fortsatt ønsker å ta med deg, eller er det noe som skurrer i forhold til ditt eget verdigrunnlag?  Hvis du kan gi deg selv grønt lys på dette spørsmålet, er det bare å øve, oppsøke egnede situasjoner og øve mer. Lykke til, du går en spennende endringsprosess i møte!