Om personlig verdihieraki, ME og muligheter – Anne-Helene Ose-Johansen gjesteblogger

Jeg har blitt kjent  med Anne-Helene Ose-Johansen gjennom bloggen Melivetpaaslep, der hun reflekterer rundt livet med ME, hva det byr på av opp- og nedturer, og behovet for å være et fullverdig medlem av samfunnet. Nå er hun på besøk hos fjellcoachen, med kloke tanker om selvledelse, livskvalitet og likheten mellom gründerliv og etablering av sin egen person.  Velkommen hit Anne-Helene, og takk for at du deler!

_______________________________

Anne-Helene Ose Johnsen, alias melivetpaaslep

Anne-Helene Ose Johansen, alias melivetpaaslep

Tankene jeg hadde om hvordan livet skulle bli stemmer ikke helt overens med hvordan det ble, sånn cirka litt under halvveis i livet. Planene ble fulgt temmelig lenge og troen på viljens kraft var intakt. Uten viljens påståelighet ville livet mitt aldri tatt den vendingen det tok. Det aller viktigste målet er nådd. Mange gjenstår.

Jeg synes likevel det er i overkant tidlig å trekke inn årene og la vannets strømninger føre meg videre uten viljens innblanding. Jeg har ikke overgitt meg til naturlover jeg ikke forstår. Jeg vil mye fremdeles!

Kanskje det er derfor jeg leser Fjellcoachen sin blogg. Hun skriver om etablering av bedrifter med vekt på hvilke personlige egenskaper som trengs for å nå målet. Jeg skal bare etablere meg selv.

Jeg har hatt sykdommen ME i mange år. Jeg har lært meg å leve med den og har sluttet å se på det som en sykdom som kommer i tillegg til meg selv. Nå ser jeg på ME-en som en del av meg selv, som jeg kvitter meg med så snart jeg får mulighet til det. I mellomtiden søker jeg etter det gründere finner i seg selv, som øker evnen til selvledelse og som øker drivkraften. Min motivasjon krever lite utenfra, men tilskuddet åpner øynene for hvor stor verden er; for alt øynene ikke ser av seg selv.

Jeg tenker at livet kanskje mest av alt handler om hvilke muligheter vi er mottakelige for. Det er ikke ditt ansvar å fylle livet mitt med mening, jeg må gjøre det selv. Det er kanskje evnen til selvledelse som fører meg dit jeg ønsker å nå. Evnen til å rydde det relevante til en synlig plass og det irrelevante, forstyrrende, til et annet sted. Likevel kan ikke ryddejobben gjøres helt på egenhånd – vi lever i samspill med andre, eller i flokk, sagt med Fugelli sine ord.

For å få en best mulig livskvalitet tror jeg det er essensielt å legge bort noe av frykten for å mislykkes. Er man redd for å feile blir man samtidig redd for å prøve. Istedet for å våge og vinne, trekkes vi tilbake i den trygge hulen av forutsigbarhet og kjedsommelighet. Uten tilskudd av det som utfordrer står vi i fare for å stagnere, eller kanskje utvikle angst. Dette med å våge å feile er noe som utfordrer, for verden er ikke til for feil og mangler. Det ufullkomne skal helt skyves bort og det glaserte skal løftes opp. Det stemmer så dårlig overens med virkeligheten jeg lever i.

Jeg tror livet blir bedre dersom vi ser våre medmennesker som likeverdige med oss selv. Filosofien har ført til at jeg har oppdaget mitt eget selvbilde, mitt eget private verdihieraki og min plass i det. Det har blitt et utgangspunkt for videre jobb med meg selv mot målene jeg ønsker å oppnå. Hvis jeg ikke tror jeg er like verdifull som andre påvirker det min oppførsel og hvilke tanker som slipper fram. Ved å være det bevisst kan jeg istedet utfordre selvbildet og lete fram de ressursene som trengs for å utviske skillet mellom dem og meg. Likeverdighet er en opplevelse jeg selv har stor makt over.

Å leve med en kraftig funksjonsnedsettende sykdom som ME er for meg å jobbe ekstra hardt med de målene jeg ønsker å oppnå. De egenskapene jeg har må vedlikeholdes og utvikles. Det gjelder å finne seg selv og putte seg selv på lik verdi-linje som andre folk. Det er ikke så ulikt selvarbeidet normalt-fungerende må gjøre.

Anne-Helene

Balansekunst

Jeg slutter aldri å forundre meg over at et nytt år hver gang utvikler seg annerledes enn det forrige, og at januar tar av i en helt annen retning enn der desember viser seg å lande. Jeg tror jeg startet januar i år med en bekymret nyve i pannen, en slik en som kommer når mennesker du bryr deg om har sine utfordringer, og som de må igjennom på sitt vis. Samtidig var jeg selv på opptur, skiturene ble mange utover våren, turfølge var lett å oppdrive, humøret lyst og både arbeidsgleden og reiselysten stor. Sommeren bød på både tøffe tak og store gleder, inkludert min aller første inntreden i mormorlandet, et land jeg umiddelbart søkte livstidsvisum til.

I høst skjedde det noe rart, rollene ble byttet om. De jeg var bekymret for i januar har tatt grep på hvert sitt vis og bygger videre på de grunnmurene de har, mens jeg for første gang på 10-12 år måtte kaste inn håndkleet og tilbringe noen uker i min egen private hule, men påfølgende intens tankevirksomhet:  Hva skjedde? Hvorfor havnet jeg her nå? Burde jeg tatt signalene før? Hvordan bli frisk i en fei? (Tålmodighet har aldri vært min sterke side, så dette ble en øvelse i seg selv..) Og ikke minst, hvordan unngå at det skjer igjen?

Hele dette året har jeg hatt en kommentardialog med mormor der gjennomgangstemaet har vært balanse. Vi har begge funnet ut at det meste i livet faktisk handler om balanse. I ryddejobben min begynte jeg der, og etter en enkel situasjonsanalyse har jeg valgt tre typer balanse jeg skal fokusere på i 2013:

  1. Balanse mellom jobb og fritid (uansett hvor morsom jobben er, og hvor mange muligheter det er å gripe tak i og utvikle videre …)
  2. Balanse mellom ekstrovert og introvert, eller mellom kontakt med mennesker og tid for meg selv (uansett hvor mye jeg setter pris på menneskene i livet mitt, eller kanskje nettopp derfor, er dette balansepunktet viktig…).
  3. Balanse mellom handlingsrom og tilhørighet, som er to av folkehelsens 5 om dagen. 
Bokryggpoesi for det nye året:Tjenestepiken som forsvant//Når himmelen faller ned//Frisk nok for livet//Jeg nekter

Bokryggpoesi for det nye året:
Tjenestepiken som forsvant//Når himmelen faller ned//Frisk nok for livet//Jeg nekter

Tåkeheimen lettet fra øynene mine i midten av desember, og jeg rakk innom jobben igjen akkurat lenge nok før jul til å oppdage at jeg gleder meg til det nye året, og til å jobbe med dyktige og gode kolleger, spennende prosjekter og ivrige kunder.

Jeg gleder meg også til flotte fellesopplevelser med venner og familie både i nærmiljøet og på kortere eller lengre reiser, og til stille stunder med ny leselampe, de 4 bøkene jeg fikk til jul (se bokkryggpoesi) og flere til, og til skiturer på gnistrende føre i strålende solskinn. Husket jeg å nevne strikketøyet?

Dessuten gleder jeg meg til å være til nytte og hjelp i de flokkene jeg er en del av, enten det er familie, kolleger, interessegrupper eller andre, i trygg forvissning om at når jeg ikke har kapasitet, fordi jeg trenger et større handlingsrom for meg selv en periode, vil det bli respektert.

Alternativ bokryggpoesi kan også være:

Tjenestepiken som forsvant:

Jeg nekter, når himmelen faller ned. Frisk nok for livet!

Og så vil jeg fortsette å skrive, for det gir meg energi og glede.

Sånn, da har jeg visualisert det nye året, som helt sikkert kommer til å by på noen overraskelser i tillegg, overraskelser jeg ikke har hatt fantasi til å tenke på en gang, både lyse og mørke.  Jeg er uansett forberedt. 2013, here I come!

Senk skuldrene og pust dypt!

Jeg elsker høsten

Noen ganger løper jeg så fort at jeg løper fra meg selv. Og da snakker jeg ikke om løpeturer, men om livet og hverdagen. En gang leste jeg om et folkeslag som etter en lengre flytur, også i vår tid setter seg rolig ned i ankomsthallen og venter på at sjelen skal komme etter. Etter å ha snublet i egne bein noen ganger, har jeg lært meg bedre å lese de signalene som varsler meg om at det er på tide med time out. Jeg har kjent på disse signalene i det siste, og begynt å iverksette nødvendige tiltak.

I mitt liv kan de viktigste time out tiltakene kategoriseres i tre grupper: Ro (alenetid) , fellesskap med gode venner og familie, og frisk luft. Den siste helga har bestått av nettopp disse tre elementene. En topptur i vakkert høstlandskap med trivelig følge, en bacalaokveld i godt selskap og en hel alenesøndag til fri disposisjon for ryddevirksomhet på indre og ytre bane. Jeg kjenner at sjelen er i ferd med å komme etter.

Kroppen er en venn. Er du flink til å lytte til de signalene kroppen din sender deg? Og vet du selv hva du trenger?

Det er mye god helse i frisk luft og overblikk..

Jeg hadde jo egentlig lyst, men så ble det enda ei må-oppgave..

Er det noen som kjenner seg igjen?  Du har lenge tenkt på at zumba kan være noe for deg, ser for deg morsomme treningstimer og en spenstig kropp, og i august tar du skrittet helt ut og melder deg på et program som går hver tirsdag kveld utover høsten…  I etterkant kommer motstanden. «Uff, må jeg ut i kveld også?»  «Nå trenger jeg virkelig å slappe av, kanskje jeg skal finne ei bok i stedet?»

Her om dagen snakket jeg med ei som har det akkurat slik, og etter noen runder fant hun ut at det er frihetstrangen hennes som gjør opprør. Hun har  satt likhetstegn mellom fast opplegg hver tirsdagskveld og frihetsberøvelse. Samtidig er hun tydelig på at det er viktig for henne å holde seg i form, og at hun burde trene mer.

Bør, må og vil er tre ord vi bruker mye i det norske språket, og vi er ikke alltid like bevisst styrken i de ulike ordene. Når du velger å bruke ett av disse ordene i stedet for et annet, velger du samtidig å gi deg selv de instruksjonene som følger med ordet.

  • Bør: Gir assosiasjoner til dårlig samvittighet, skam, utilstrekkelighet, forventninger osv.. , og har lite å gjøre med energi, handling og lyst.
  • Må: Gir assosiasjoner til plikt, ansvar, tvang, pålegg, forventninger, fører ofte til handling, men lite energi og lyst.
  • Vil: Gir assosiasjoner til styrke, glede, handlekraft, mål, energi og lyst.

Men hvorfor forflytter noe vi egentlig har lyst til seg, og ender opp som plikt/frihetsberøvelse?  Her kommer noen spørsmål som kanskje kan gi svaret på akkurat det:

Hvor mange andre må/bør oppgaver har du? Hva med å kartlegge summen av hele uka? Hvilke justeringer vil du gjøre på ukeplanen?

Hvordan kan du ivareta frihetsbehovet ditt, og allikevel komme i form?

Hvordan snakker du med deg selv i forkant av ei avtale?

Finnes det situasjoner der du har faste avtaler, uten at det oppleves som frihetsberøvelse? Hva kjennetegner disse situasjonene?

Har det hendt at du ikke har hatt lyst, men kommet deg ut likevel? Hvis ja, hvordan har du da opplevd det når du har gjennomført avtalen?

Hvilke ord velger du å bruke? Bør, må eller vil?

Jeg bare spør…  🙂

Senere… Etterpå… Skal bare…

Uhuru Peak!

Noen ganger er jeg usedvanlig tungnem, blant annet når det gjelder meningen bak nye ord som dukker opp i dagligtalen til generasjonen etter meg. Et slikt ord, spesielt brukt på facebookstatusen til studenter rundt eksamenstid, er prokrastinering (måtte sjekke to ganger om jeg hadde stavet det riktig).  En rask tur innom Wikipedia forteller meg at:

«Prokrastinering er et uttrykk innen psykologien som innebærer utsettelse eller unnvikelse av en handling som skal avsluttes. Dette innebærer at fokus forflyttes til andre handlinger som vil føre til at personen ikke får utført påbegynte arbeidsoppgaver.

Prokrastinering kan føre til stress, dårlig samvittighet og minsket produktivitet. Det er normalt for de fleste mennesker å prokrastinere til en viss grad, men det kan bli et problem når det går ut over sosiale og daglige funksjoner. Kronisk prokrastinering kan være et tegn på at en psykisk eller fysisk sykdom ligger bak. Eksempel på slike psykiske sykdommer kan være ulike fobier (for eksempel sosial fobi), dystymidepresjon og angstHyperaktivitet og manglende konsentrasjonsevneoppmerksomhet ogselvdisiplin ved for eksempel ADHD kan også lede til prokrastinering.»

Dette forstår jeg jo! Det er til og med en tilstand jeg kjenner meg igjen i, rett som det er. Akkurat nå for eksempel, hadde jeg et klart mål med å slå på pc’n, og det dreide seg IKKE om å skrive et nytt blogginnlegg. Derimot satt jeg og lurte på hvorfor jeg stadig skyver foran meg denne ene oppgaven jeg har lovet å gjøre, og som jeg nå helt sikkert skulle begynne på, dermed begynte jeg å tenke på dette nye ordet jeg har lært om utsettelse, slo det opp på Wikipedia, og vips så har jeg sporet av igjen!

Kjenner du deg igjen?

Jeg har lenge visst at å tenke på ugjorte oppgaver kan være minst like stressende som å ha mye å gjøre. Hvis jeg skulle ønsket meg en stor endring i eget liv, måtte det være å få leve resten av tiden uten et eneste «skulle ha/burde ha gjort».  Et liv der jeg fokuserer på her og nå, lever godt med de oppgavene og utfordringene jeg har uten å bekymre meg over det jeg ikke rakk eller det jeg burde gjort i tillegg.  Slike bekymringer stjeler både tid og energi, og sørger ihvertfall ikke for at jeg rekker mer.

Men hvorfor utsetter vi? Det kan være oppgaver som kjeder oss, som vi opplever meningsløse, eller oppgaver vi opplever så store at de framstår som uoverkommelige.  Noen ganger har vi rett og slett lagt oss til vaner det er vanskelig å bryte. En mannlig bekjent rikelig utstyrt med rasjonelle evner hadde dette svaret til meg en gang: «Hvis det plager deg at du ikke har fått gjort det, kan du vel bare gjøre det?»  Rent teknisk har han helt rett.  Men jeg tror det bor en Albert Åberg i oss alle.  Vi «skal bare..»  

For å bryte disse mønstrene handler det om å finne teknikker som fungerer for oss selv.  Visualisering er en slik teknikk som mange har stor glede av.  De beskriver for seg selv hvordan det vil være når oppgaven er gjort og resultatet er på plass, for så  å gjøre dette bildet så attraktivt at det virkelig er verdt å strekke seg etter. Se for deg hvordan det er å synke ned i sofaen med en ekstra belønning når stua er ryddig og lukter rent, eller kjenn på både frihets- og mestringsfølelsen når den store rapporten er levert og skuldrene senker seg ned igjen til den posisjonen kroppen egentlig er skapt for. Tips: Å visualisere en tilstand av tilfredshet/glede er mer effektivt enn en tilstand av manglende dårlig samvittighet.

Selv trenger jeg ofte minne meg selv om hvorfor  oppgaven er viktig, ikke bare når og hvordan den skal gjøres. Hva vil det bety for meg/for andre at oppgaven blir utført? Noen ganger oppdager jeg at jeg ikke finner den gode grunnen, og da trenger jeg kanskje ikke tenke mer på det?  Bevisst å velge vekk er en også en viktig øvelse.

Jeg har god erfaring med å telle baklengs, spesielt når jeg har mye å gjøre.  Det handler rett og slett om å offentliggjøre en dato for når jeg skal ha ting på plass, slik at jeg ikke har rom for å forskyve eller ombestemme meg, og så telle bakover for å konkretisere nødvendige milepæler og tider for det som må skje underveis. For tre år siden overhørte jeg ei samtale mellom to venninner som i flere år hadde snakket om at de ønsket seg til toppen av Kilimanjaro.  «Skal dere noen gang komme dere dit» sa jeg, «må dere starte med å bestemme når, for først da kommer dere til å legge de planene som trengs for å nå målet.»  De ble først stille ei lita stund, deretter ble det skikkelig temperatur på samtalen. Ei uke senere var turen bestilt, og arbeidet med finansiering, forberedelser og informasjonsinnhenting var i full gang. Det var moro å følge dem fra sidelinja den vinteren og våren som fulgte, og gleden var stor da jeg fikk melding om at alle hadde nådd toppen, og at begge var med på gruppebildet fra Uhuru Peak..

Nå vender jeg tilbake til egentlige oppgaven min, og i kveld skal den bli ferdig! Jeg ser allerde fram til sluttresultatet, og vet hvem som blir fornøyd da 🙂

Hvordan tok du vare på energien din?

Jeg er i Oslo og midt i innspurten på videreutdanningen Executive NLP Coach. Vi har vært gjennom samlinger med tema som gruppecaoching, presentasjonsteknikk, forhandlinger, endringsledelse og mentoring. Eksamen er delt i 2 deler: Innsalg, kartlegging, planlegging og gjennomføring av en workshop på minumum 5 timer hos en reell kunde, og deretter en times presentasjon av egne valg, vurderinger og erfaringer underveis overfor medstudenter og lærere i plenum. Seks av medstudentene mine har delt rundhåndet av sine erfaringer i dag, og i morgen skal jeg selv i ilden sammen med seks andre, i tur og orden.   Ett spørsmål som dukker opp fra lærerhold etter hver presentasjon, er dette: «Hvordan tok du vare på energien din?»

Dette er et viktig spørsmål på mange områder i livet, og svarene vil være like forskjellige som vi mennesker er det. For meg handler energi overraskende mye om mat. Jeg har lært hva slags mat som gir meg energi, og hva slags mat jeg blir sliten og dorsk av. Jeg har også erfart hva som skjer med energinivået hvis det går for lang tid mellom måltidene. Når jeg vet at jeg står foran ei prestasjons- eller utholdenhetsppgave, blir derfor mat en viktig del av planleggingen.

En annen energipåvirker er fysiologien. «Rett opp ryggen» pleide mor å si hvis jeg som barn kom slukøret hjem fra en dårlig skoledag. Jeg var ikke akkurat førstevalg som leke- eller lagkamerat i friminuttene på barneskolen, og det var lett å lese kroppsspråket mitt da jeg kom inn døra hjemme etter slike opplevelser. Noen ganger provoserte denne holdningen hennes meg, hadde jeg ikke fortjent mer omsorg, kanskje? Men etterhvert forsto jeg at hun hadde rett, jo rettere jeg ble i ryggen, jo mindre sårbar ble jeg også. Jeg har fortsatt å gi meg selv de samme instruksjonene i voksen alder, når jeg skal stålsette meg for krevende oppgaver og vanskelige samtaler, og det funker.

For noen år siden var jeg i en krevende arbeids- og livssituasjon, og mer sliten enn sunt er. Sammen med en student skulle jeg holde en workshop en times kjøring unna der vi arbeidet til vanlig. Det var hennes første workshop, og hun skulle være med for å se og lære. Halvveis i kjøreturen oppdaget jeg at alt materiell lå igjen på kontoret. Da trådte den tredje energipåvirkeren inn: selvsnakket. Det begynte omtrent slik: «Typisk deg, nå har du rotet det til igjen, skal du aldri huske noen ting??» Jeg innså fort at den dialogen ikke førte noe sted, siden situasjonen uansett måtte løses, så jeg snudde meg smilende mot studenten og sa: «I dag skal du lære undervisning etter improvisasjonsmetoden. Det kan bli ganske morsomt.» Vel framme fikk jeg tilgang på ei grønn, gammeldags skoletavle og en eske kritt, og 10 forskere som ønsket å styrke seg på kommunikasjon og samarbeid. Etter fem timer opplevde jeg for første, og så langt eneste gang i mitt yrkesaktive liv at 10 menn reiste seg opp og klappet stående for innsatsen.

Min erfaring er at jeg har påvirkningskraft på hva og hvordan jeg spiser, jeg har påvirkningskraft på hvordan jeg bærer kroppen min, og jeg har påvirkningskraft på hva jeg sier til meg selv. På denne måten kan jeg også ivareta energien min. Hvordan tar du vare på din energi?