Monarkenes flukt

Sommer, hetebølge, lave skuldre og gode bøker. Endelig er vi på samme frekvens, kroppens naturlige rytme og jeg. Jeg merker det på evnen til å fokusere, bla opp på side én i ei bok jeg vet kommer til å blir bra (jeg har et sterkt forhold til forfatteren etter tidligere leseopplevelser) og holde interessen oppe selv om jeg ikke finner meg helt til rette de første sidene. «Har vi ikke vaset lenge nok i denne skogen nå? Kom til poenget!» Ei utålmodig stemme, godt plassert på venstre skulder, hvisker iltert inn i øret mitt. «Skjerp deg!»  knurrer jeg tilbake, «vi er ikke på møte nå, vi har all verdens tid, forfatteren har sikkert en mening med dette, gradvis gir tegner hun et bilde av denne unge kvinnen vi skal følge gjennom 534 sider, hvorfor hun er der hun er, hvorfor hun er den hun er. Først da kan historien begynne.» Det er da sommerfuglene gjør entré, monarksommerfuglene, i et uendelig antall. En uventet overvintringskoloni som mot alle odds har valgt å slå seg ned i et fuktig vinterlandskap i Nord-Amerika. Sommerfuglene snur opp ned på landsbyen, og ikke minst livet til Dellarobia som er den første til å oppdage dem. Hun vikles inn i konsekvensene av journalistenes oppsøkende interesse og hverdagen til et forskerteam som følger sommerfuglenes vandringer ned til minste detalj.

Monarkenes flukt av Barbara Kingsolver har to vesentlige dimensjoner. Den ene, som jeg ikke skal bruke mye tid på i denne bloggen, er de biologiske systemenes sårbarhet i forhold til klimaforandringer og global oppvarming, og menneskehetens manglende vilje (eller evne) til å ta dette inn over seg. Selv er jeg blant de som er redd for denne innsikten, fordi den er så altoppslukende og skremmende i forhold til både omfang og konsekvenser.

Den andre dimensjoner handler om det som skjer med et menneske som oppdager en helt ny dybde i seg selv, som går fra å være frustrert aksepterende i forhold til de trange rammene hun har i livet, til gradvis å ta inn over seg sannheten i ordene «Uansett hva du tror du er, er du alltid mer enn det». Utviklingen går gradvis og lavmælt. Monarkenes flukt er ikke en actionbok, den handler aller mest om å gjenvinne selvrespekten, og gjennom den også å se menneskene rundt seg med nye øyne. Den handler om å gripe muligheter. Den handler om å forstå at alle mennesker bærer på sin historie.  Hva vil det egentlig si å respektere et annet menneske? Handler det om status, om intelligens, eller om personen bak fasaden?  Og hvordan forteller du et oppriktig og hederlig menneske at disse egenskapene ikke alltid er nok? Er det respektfullt å lukke øynene for det som ikke kjennes riktig, eller det savnet som gnager deg opp innenfra?

Jeg kjenner Barbara Kingsolver fra Gifttreet og Lakunen. Enda en gang har hun skrevet en klok bok som krever en oppmerksom leser, en leser som kanskje selv har blitt litt klokere etter å ha lest hele boka gjennom.

Monarkenes flukt

Mormor hilser og sier unnskyld

Det begynner å bli noen år siden nå, at en telefonsamtale med et tenåringsbarn startet slik: «Måtte bare ringe. Er litt trist skjønner du, det er slutt, ja med boka altså, jeg har lest den ut.» Dessverre går det altfor lenge mellom hver gang jeg kjenner på den følelsen selv, men i kveld var den der. Jeg har vært på reise i eventyrland de siste kveldene, og i hardcore hverdagsliv, et slikt som ikke bare er enkelt, men der støtten finnes likevel, selv om den dukker opp fra uventet hold. Mormor hilser og sier unnskyld er ei bok så full av galskap, sprø innfall, triste skjebner og fargerike eventyrfortellinger at det nesten kan bli for mye av det gode. Det er bare det at forfatteren (Fredrik Backman) har en helt usedvanlig klokskap, en stor innsikt i menneskenes underlige reaksjonsmønstre og mestringsstrategier, og en enda større kjærlighet til alle som gjør så godt de kan, på sitt vis. Dette gjør at boka balanserer hårfint på den riktige siden av tullogtøys-streken, samtidig som jeg tidvis lar meg berøre sterkt av historier som rulles opp, og samspillet mellom de ulike menneskene som holder til i den leiegårdren der Elsa og mormor også bor.

ElsaElsa er 8 år, veslevoksen og annerledes, og bor sammen med mor, stefar og verdens beste og sprøeste mormor. Mormor er en frontkjemper på alle områder i livet, utdannet seg til lege den tida kvinner ikke gjorde slikt, og har i lange perioder praktisert legegjerningen i krigs- og katastrofeområder. Men det var før Elsa. Nå er hun Elsas frontkjemper, og nøler ikke med å ta sterke og uortodokse virkemidler i bruk hvis hun aner at noen ikke oppfører seg som de skal mot barnebarnet hennes. Og hun forteller eventyr, eventyr de kan rømme inn i sammen hvis den virkelige verden blir for vanskelig. Men nå har mormor fått kreft og vet hun skal dø. Det siste hun gjør er å skrive flere brev som Elsa skal levere til naboer og andre, der mormor ber om unnskyld både for ting hun har gjort, og for ting hun ikke har klart å gjøre selv om hun så gjerne ville. Elsa spør og graver, og gir seg ikke før disse menneskene forteller henne stadig nye bruddstykker fra mormors annerledesliv, for så å sende henne videre på oppdagelsesferd. For Elsa blir dette ei fin, morsom, vanskelig og skremmende reise, der  hun i tillegg må venne seg til tanken på å leve videre uten mormor, mormor som er hennes eneste virkelige venn.

I følge omslaget er dette «En normal roman om annerledes mennesker. Eller omvendt». Det jeg er helt sikker på, er at denne boka er skrevet av et mer enn alminnelig klokt menneske. Verdt å lese!

Skrivekurs – refleksjoner og en liten stemningsbeskrivelse

Ei drøy uke etter at drømmereisen og jubileumsgaven tok slutt, skrivekurset i London, denne tilstanden av absolutt tilstedeværelse og full fokus på språk og litteratur, er jeg nå tilbake i heimen. Livets hverdagsdramatikk har tatt over der det skrevne ord meldte pass. Ikke noe galt i det, det finnes nok stoff til minst en roman i denne hverdagen, kanskje flere også, det er bare det at jeg skulle jo skrive mens alt var ferskt, ikke bare leve livet mitt..  Jeg har så vidt begynt, inspirert av oppgaver vi fikk av Kjærstad underveis, og har satt noen få stemningsbeskrivelser ned på papiret. Han utfordret oss til å blande fantasi og virkelighet, egne erfaringer og andres, og forme dette sammen med vår egen personlige penn. Dessuten gikk viktigheten av å observere opp for meg. Oi, der har jeg mye å gå på! Hvilke sanseinntrykk er det jeg tar inn i møte med andre mennesker? Hvordan så egentlig det rommet ut? Hva skjedde egentlig ved nabobordet på den restauranten vi satt første kvelden? En sliten men glad gjeng landet på Gardermoen sent tirsdag kveld, og onsdag formiddag var jeg passasjer på Rørosbanen på vei hjem til livet på fjellet, alene i en fireseter, med både pc og nyinnkjøpt notatbok i sekken. Siden togtur kan være en ypperlig ramme for historiefortelling, (Hvem husker ikke Mord på Orientekspressen?) tok jeg fram notatboka, lukket øynene og lette/lyttet etter stemningsbilder, et utgangspunkt for noe som kunne bli en historie.

Treet speiler seg..

Treet speiler seg..

«Toget beveger seg i sitt eget tempo nordover langs Rørosbanen. Hun har reist denne turen mange ganger før. Nå lytter hun etter slagene fra hjulsettet under seg. Det vil være løgn å si at lydene er taktfaste, de er ikke det. Hun klarer ikke å finne ut av rytmen, den oppleves tilfeldig og uforutsigbar. Furumoene da, der må det gå an å finne ro, tenker hun, jeg kan hvile blikket dette åpne landskapet med lange, slanke furutrær som strekker seg oppover mot en høyere himmel. En gang for lenge, lenge siden lyttet hun til en mann som fortalte om disse trærne, om jordsmonn og vekstvilkår, og hvordan tilgang på nok rom og nok lys påvirker kvaliteten i treverket. Han beskrev hvordan han kunne stedfeste et fotografi ut fra trærne i bakgrunnen.  Hun la merke til de rolige hendene hans mens han snakket, når hun tenker etter var de hendene alltid rolige, det var øynene med et fint nettverk av smilerynker som ga liv til samtalen. Han trivdes i fortellerrollen, likte at hun lyttet, at hun ønsket å forstå.

Toget passerer kilometer på kilometer med furumoer, men roen uteblir.  Hun tenker at alle trærne passer på sitt eget territorium, de markerer tydelig til hverandre: «Dette er mitt område, skal du vokse her vil jeg ha deg på behørig avstand.» Det er et landskap umulig å gjemme seg i, de svikefulle trestammene er så opptatt med sin egen himmelferd at de ikke vil gi ly, ikke til hverandre, ikke til en enslig vandrer, og ikke til et skremt rådyr på flukt fra jegeren. Disse trærne er seg selv nok.»

Etter denne introduksjonen er historien åpen.. Hva skjer videre? Jeg vet ikke, jeg kom ikke lengre. Men hvis fortellingen spinner videre i hodet til den som leser, der det skapes nye bilder og retninger, har den kanskje en verdi i seg selv?

Det er mer…

Klar for lesestund

Klar for lesestund

Selv med årets utrolige påskevær må det for min del ei bok eller to til i løpet av feriedagene for virkelig å senke skuldrene. Nå er jeg akkurat ferdig med Normans område av Jan Kjærstad, og har latt meg rive med i hovedpersonens opplevelse av nåtid, fortid og framtid. Han stopper opp ved situasjoner der det er noe mer, enten han beskriver et bilde, ei bok han har lest, eller forholdet mellom moren og faren. Eller rettere sagt, han påpeker at det var mye mer med faren enn det moren evnet å se med sitt kritiske, lett desillusjonerte blikk. John Richard Norman er forlagsredaktør, og vi møter han i det han søker permisjon fra jobben og flytter ut til vennens sommerhus for en periode. Han har kommet til det stadiet at han blir syk av å lese stadig nye manus på jakt etter «noe mer», uten å finne det. Han ser rett og slett ingen ny Moby Dick komme seilende, og innfører i stedet total lesepause for sin egen del. Gradvis oppdager han at det er mer i livet enn god litteratur, han opplever naturen i området rundt sommerhuset med alle sanser åpne, han gjenoppdager barndommens smaksopplevelser på kjøkkenet og forelsker seg i en kvinne med uante kvaliteter. Men hva skjer når hverdagen henter ham inn igjen og han på ny tar dypdykk i ukjente manus, denne gangen innsendte bidrag til en romankonkurranse? Hva er livskvalitet i John Richard Normanns liv, i hvilke situasjoner kjenner han at her er det mer?

«Å lese er ikke en flukt inn i noe som ikke finnes, men en vandring inn i noe som ikke fantes, men som etterpå finnes.»

Jeg har hatt en slik mer-opplevelse i kveld. Etter at jeg arvet noen møbler har stua mi begynt å grense mot overmøblert,  og jeg har ikke sett løsningen på hvordan jeg kunne gjort det annerledes. Hyggelig besøk med trente øyne slo fort fast at her er det mer, rommet har et potensial jeg verken har sett eller utnyttet, og vips ble det meste rokkert om. Resultatet ble ei luftig og romslig stue jeg kjenner jeg vil finne meg godt til rette i.

Det er mer, det vil alltid være mer til livet, enten vi trenger å møblere om eller å utforske et nytt område. Hva som er mer, kommer an på øynene som ser, men jeg tror vi alle jakter på det. Det er mer.

Jeg nekter!

«Det var ikke meningen at det skulle bli slik.Hadde det bare vært annerledes, ville alt vært mye bedre.»  Det finnes mange ulike varianter av slike setninger. Jeg har brukt dem selv, oftere før enn nå,  og gjentatte ganger har jeg lyttet til andre som har sagt noe tilsvarende. Som observasjon eller opplysning å betrakte, er slike setninger helt ok. De forteller at det en gang fantes en plan for hvordan ting skulle utvikle seg, inntil det skjedde noe annet. Problemet er bare at hvis du nekter å se ting slik de er nå, og hvis du blir hengende fast i den opprinnelige tanken om hvordan ting burde vært, havner du fort i følelsen av å bli dratt på magen etter et kjøretøy i fart, uten kontroll verken på tempo eller innhold.

Jeg nekterDen siste boka til Per Petterson heter Jeg nekter.

Med en far som slår og ei mor som rømmer for å sikre seg selv, har hovedpersonen i boka hundre grunner til å tenke at alt burde vært annerledes, og det gjør han helt sikkert også. Likevel finnes det mange måter å nekte på. Du kan nekte å forholde deg til de hendelsene som berører deg, eller du kan nekte å la deg knekke av dem. Han velger det siste, og tar grep på vegne av både seg selv og søstrene. Bestekameraten derimot, som kommer fra et relativt trygt hjem, når et vendepunkt i det øyeblikket han selv ikke klarer å etterleve de verdiene han mener et vennskap bør være tuftet på, og utløser en endeløs rekke av selvkritiske og destruktive tanker for sin egen del: «Hadde jeg bare…»

Vi følger disse to guttene fra tidlig barndom, gjennom tette bånd og løsrivelse til de tilfeldig møtes igjen i midten av førtiåra. De er begge fremdeles på leit etter fotfeste i livet, men tilnærmingen er ulik. De nekter, men hva de nekter på vil påvirke utfallet og framtida.  Jeg liker Per Petterson.

Å leve med en guru

Jeg har tatt ei pause fra Lakunen av Barbara Kingsolver for å skrive ned noen betraktninger inspirert nettopp av denne boka. Handlingen foregår i Mexico. Hovedpersonen Harrison Sheperd er kokk, sekretær og altmuligmann først for Frida Kahlo og Diego Rivera, og i en periode også for Lev Trotskij i eksil, alle sterke personligheter og kunstnere på sitt vis, samtidig som han selv bærer på drømmen om å bli forfatter. (Anbefalt lesning!)

Temaet er kjent fra både litteratur og film, historier om mennesker som lever ved siden av, legger til rette for, og stiller seg bak kulturelle, forretningsmessige og politiske størrelser gjennom tidene. Historien kan vinkles humoristisk, som i The Devil wears Prada,  eller sterkt og hjerteskjærende som i Surviving Picasso (Picassos kvinner) fra 1996.

Det jeg lurer på, er: Hva driver en person til å velge et liv i kulissene av et annet liv, der hverdagen handler om å legge egne behov til side, yte full oppmerksomhet, stå til disposisjon døgnet rundt, og tåle de underligste krumspring og humørsvingninger? Og hva kjennetegner en slik person?

Jeg vil starte med guru-begrepet,  som  i vår vestlige kultur ofte benyttes for å beskrive en person med opphøyd status, og dyrket av sine disipler. Guru-statusen oppstår gjerne på grunn av spesiell kunnskap eller tidligere prestasjoner. Med en slik guru/disippel-forståelse vil det i prinsippet være en ære å få betjene sin guru, og eget behov for selvrealisering vil være underordnet.  Men så lett er det jo ikke,  et eksempel på det ser vi i medias diskusjoner om hvilken sykkelrytter som skal heies fram til seier, og hvem som skal legge sine behov til side og fungere som drahjelp..

Ordet guru kommer fra hindi, og brukes i dagens India synonymt med lærer eller læremester. På den tidligere nevnte India-reisen (blogg 28 september) traff vi ei lita jente på bussen mellom Delhi og Jaipur. Hun ville være vår hindi-guru på reisen, krabbet opp i  fanget til datteren min og skrev med fingeren på et doggete bussvindu stadig nye ord vi skulle lære på hindi.

Vår Hindi Guru

Læremesterperspektivet gir andre muligheten for guruens trofaste følgesvenn.  Guruen sitter på kunnskap og unike  ferdigheter, og  har gjerne også et stort nettverk av fargerike personligheter i omgangskretsen. Samtaler, innsikt,  betroelser og utfordringer kan sammen utgjøre en fantastisk læringsarena.

Kjærlighet og tiltrekning kan også være ei forklaring, kan hende har denne personen så stor påvirkning på deg at du rett og slett ikke klarer å la være, du har kommet innenfor gravitasjonsfeltet for å bli der, med all glede og smerte det fører med seg.  Harrison Sheperd beskriver Frida Kahlo slik: » Hun er en utrolig bløffmaker, en gnistrende, skrekkinnjagende venn. Hun aner det ukjente. Det kommer aldri til å finnes noen andre som Frida.»

Hovedpersonen er selv en observatør, og  skriver systematisk ned alt han opplever, nettopp med tanke på en framtidig roman. Men at dette livet koster, setter han ord på under ei utflukt med arbeidsgiveren sin: «Gode Gud, Frida, du behandler meg som et barn. Jeg forstår, jeg er ikke en like betydningsfull person som deg, eller Van for den saks skyld.  Men som ansatt hos deg og Diego hender det at jeg ikke en gang føler meg som et menneske. Jeg er en mus som kryper rundt skoene til gigantiske mennesker og prøver å unngå å bli tråkket på.»

Uansett, jeg vil slå et slag for alle disse menneskene som bruker livet sitt på å hjelpe andre opp og fram, legge til rette, rette opp skader og dekke over fadeser. De får neppe noen statue, men helter er de like fullt. Nå skal jeg fortsette der jeg slapp i boka, og følge Harrison Sheperds liv og skjebne helt fram til side 572. Måtte han få realisert sine egne drømmer…