Faren med å fortelle bare én historie

Noen ganger når jeg underviser, ber jeg de som hører på rekke opp ei hand hvis de liker at andre forteller dem hvem de er. Ikke overraskende har jeg så lagt fått null respons på den oppfordringen. Det neste spørsmålet derimot, pleier å få effekt, fortsatt ikke i form av hender i været, men gjennom en tydelig endring av de ansiktsuttrykkene jeg har foran meg: «Rekk opp hånda de som ALDRI har fortalt andre hvem de er.» Det som farer over ansiktene er alt fra humor og sjølironi til til tydelig beskjemmede uttrykk. For hvorfor gjør vi det mot andre som vi selv setter så lite pris på?

I The danger of a single story (TED talks) setter Chimamanda Adichie ord på språkets makt, og den styrken som ligger i den gjentakende og stigmatiserende historiefortellingen. Veldig ofte når en historie gjenfortelles legges det mer vekt på å beskrive personlige egenskaper enn på rammene rundt situasjonen,  Hun ER så hjelpsom, han ER så vanskelig, de ER så hissige, og hun ER så morsom. Og det er de sikkert, men ikke bare det, de er også mye, mye mer. Men fordi historiene gjentas, og man leter eter nye overlappende historier som kan forsterke den første, blir resultatet at mennesker forflates med enten positivt eller negativt fortegn. Pussig nok velger mange å tilpasse seg rollen de blir tildelt, fordi det er den de får respons på.

For noen år siden var jeg inne i ei ungdomsskoleklasse for å snakke om entreprenørskap og det å starte bedrift. En lærer tok meg til side før timen og sa at hvis jeg fikk utfordringer med den og den (som han definerte som krevende elever) ville han gripe inn og hjelpe meg. Jeg takket høflig nei, og svarte at jeg helst ville håndtere en slik mulig situasjon selv. Guttene det gjaldt var ikke vanskelige å spotte i gruppa, for energinivået var høyt. Men de fikk også tenning på andre type oppgaver enn de var vant med, og bidro konstruktivt hele veien, uten på noe tidspunkt å utfordre lederrollen min i prosessen. Derimot ba de om å få sitte igjen, fordi de fikk lyst til å jobbe videre med oppgaven etter skoletid. De VAR ikke vanskelige, de fant seg bare ikke alltid til rette i de rammene skolesystemet bød på.

Selv har jeg ord på meg for å være både imøtekommende, lyttende og relativt grei å ha med å gjøre. Men denne ene historien om hvem jeg er, har gyldighet bare til et visst punkt. For i likhet med de fleste mennesker jeg kjenner og omgås, skjer det noe med meg i det øyeblikket noen tråkker over grensene mine og utfordrer de grunnleggende verdiene jeg navigerer etter. Da kan jeg bli både sta og egenrådig, og ikke minst vanskelig å styre. Ikke fordi jeg ER vanskelig, men fordi jeg vet at hvis jeg firer på verdiene i mitt eget moralske kompass, vil jeg på et eller annet tidspunkt bli en dårligere versjon av meg selv, og på sikt vil en slik prioritering være direkte helseskadelig. Dette er egenskaper jeg også kjenner igjen hos de som står meg nærmest, for bevisst eller ubevisst har jeg nok tatt en avsjekk på andres verdigrunnlag også før jeg åpner opp for fortrolighet og nære vennskap.

En av verdiene som står høyt i kurs i livet mitt, er ærlighet. I yrkeslivet handler det for meg om ærlighet knyttet til intensjoner, mål og midler, inngåtte avtaler og spillereglene som til enhver tid gjelder, Motsats og stressfaktor: Opplevelsen av skjulte agendaer.

Frihet er også viktig for meg. Frihet til å være den jeg er, by på styrker og utfordringer, og ha handlingsrom til selv å finne fram til en hensiktsmessig vei mot det målet som er definert. Motsats og stressfaktor: Detaljstyring og trange rammer.

Respekt og lojalitet sier noe om at vi alle har hver vår modell av verden, og at det er helt fint. Samtidig kan vi, ved å by på de forskjellige modellene til hverandre komme fram til felles spilleregler som gjør at vi kan jobbe godt sammen, ikke bare på tross av, men også på grunn av disse ulikhetene. Men da må vi forplikte oss lojalt til de spillereglene vi blir enige om. Motsats og stressfaktor: Maktkamper og brudd på avtalte spilleregler.

«Det fins ikke unormale reaksjoner» sa en psykolog en gang på et kurs jeg deltok på. «Det fins bare normale reaksjoner på unormale situasjoner,» Vi ER ikke reaksjonene våre, vi henter dem opp fordi rammene i livet vårt endrer seg, noen ganger til det bedre og noen gang til det verre. Og kampen vi aldri må slutte å kjempe, er den som er knyttet til vår egen integritet. Hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hva er verdigrunnlaget mitt, hva står jeg for? Vi eier våre egne historier, og det er vårt ansvar å fortelle dem. Hver dag, gjennom måten vi tenker, lever og oppfører oss på. Som Heather Small gjør i Proud, OL sangen fra London 2012.

Avslutter med mitt yndlingssitat fra Mia Törnblom: «Du gör fel, men du är inte fel.» 

 

 

Helt Johan

Jeg har lyttet til en klok mann i kveld. Og det på en dag jeg ikke føler meg spesielt klok, en dag det er ekstra nyttig å få sitte helt i ro og ta imot andres erfaringer, refleksjoner og spissformuleringer samlet gjennom et langt liv. Johan Kaggestad, i følge informerte kilder 71 år, og ei merittliste langt ut over det alminnelige. Han snakket om å mestre, streve, øve og gjøre hverandre gode. Og om plikten til å gjøre det beste ut av de rammevilkårene vi har.

Han hevdet at ikke alle var enige om den plikten, uten å utdype den påstanden nærmere. Jeg tenker at jeg på lang vei er enig med Johan Kaggestad i det, men at jeg får lyst til å dele de uenige i to grupper; de som går til sitt ned aksjon fordi rammevilkårene er «feil», og de som slåss for å endre rammevilkårene. Selv faller jeg tilbake til den første av Virginia Satirs fem friheter :

1. Friheten til å se og høre det som er, i stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli

Denne friheten framstår viktigere og viktigere for meg. Rett og slett fordi jeg stadig møter mennesker som har gått i heng på akkurat denne tematikken, og noen ganger står jeg der selv, med begge beina solid plantet i hvordan ting egentlig skulle vært. Det var ikke sånn livet skulle bli. Ting burde vært annerledes. Alt var bedre før, eller bare vent så skal dere få se..

Selv øver jeg meg på denne friheten, og på å tenke at «ja det burde kanskje være annerledes, men slik er det nå.» Og jeg ender opp med at svaret verken ligger i ordene «var», «burde» eller «blir», men i «er». For skal vi reparere noe, må vi starte her og nå. Med det som er vanskelig og det som er mulig innenfor rammevilkårene vi lever i. Fokuserer vi på elendige rammevilkår, blir vi der vi er, og graver oss selv lenger ned. Slik tenker jeg. Om jeg har noen eksempler?

Min tanke: Jeg har sagt noe dumt, og burde ikke gjort det.  Hadde det ikke vært for noe som skjedde før, ville dette ikke vært et problem nå.

Min frihet: Jeg har sagt noe dumt, og min frihet ligger i å se det som det er, og gjøre noe med det.

Min tanke: Selv Afghanistan protesterer på norsk asylpolitikk og tvangsutsending av barnefamilier til utrygge oppvekstvilkår. Det er ikke et slikt internasjonalt omdømme Norge burde ha, og de t er ikke slik vi burde behandle barn i Norge.

Min frihet: Jeg kan være uenig, jeg har en ytringsfrihet og full mulighet til å bruke den. Jeg kan gi mitt bidrag til å endre rammevilkårene.

Ja jeg tenker at vi alle har en plikt til å gjøre det beste ut av rammevilkårene vi har. Og skulle vi tenke at disse rammevilkårene ikke er bra for oss, eller for andre, skal vi fortsette å jobbe innenfor dem, og samtidig utfordre dem der det oppleves riktig og nødvendig. Men å melde oss av og si det er rammevilkårene sin skyld? Hmm..

I kveld har Johan Kaggestad utfordret rammevilkårene for bruk av uttrykket «helt Johan».  Det synes jeg er helt greit. Takk til Sparebanken Hedmark som har invitert Johan til fjells.

Kaggestads flytsonemodell med delmål

Kaggestads flytsonemodell med delmål-strategi

Lurer du på de 4 andre av Virginia Satirs 5 friheter?

2. Friheten til å føle det du gjør, istedetfor det du burde føle.

3. Friheten til å si det du tenker og føler, istedetfor det du burde tenke og føle.

4. Friheten til å be om det du ønsker, istedetfor å vente å se om du kanskje får det.

5. Friheten til å ta sjanser på egne vegne, istedetfor alltid å være på den sikre siden.

Er du i vater etter ferien?

Jeg traff en kjenning i dag og utvekslet erfaringer om sommeren, været og tilstander forøvrig. «Jeg ser på de bildene du har lagt ut at du kommer til å være i vater når du begynner på igjen etter ferien», smilte hun. «Hmm» tenkte jeg, «Vater?» Ordets mange betydninger seg inn over meg. Det er ikke mange bildene jeg har publisert, men de få handler faktisk om vann, rette linjer, vater, stabilitet.  Jeg har søkt ro denne sommeren. Tid til å tenke, stabilisere, reflektere, og blikket mitt har søkt mot rolige flater og rette linjer. Det har vært viktig, og nødvendig. En vår med rekordhøyt tempo, nye utfordringer og en stor kontaktflate mot omverdenen har krevd det jeg har hatt å gi av utadvendt atferd og kommunikative ferdigheter. Den ene oppgaven har avløst den andre, og tenkepausene har vært få og korte. Jeg liker dette livet, og alle møtene med mennesker som følger med. Hvert prosjekt og hver samtale gir meg noe tilbake, og energi til å fortsette det jeg holder på med. Men selv om jeg tilhører den mer ekstroverte delen av menneskeheten,  er jeg ikke bare det. I likhet med de aller fleste mennesker jeg kjenner, trenger jeg også  tid til å tenke, lese, skrive og rett og slett slappe av uten den årvåkne tilstedeværelsen som hverdagslivet krever.

Ferien har vært både aktiv og sosialt givende sammen med mennesker jeg er glad i. Nå som den nærmer seg slutten, har jeg ryddet plass til det jeg kanskje trenger like mye for å komme meg i vater, nemlig noen få dager med meg selv, bøker jeg skulle lest for lenge siden, stille dager uten klokke og struktur, og en god porsjon frisk luft på toppen. Blikket og kameraet har søkt mot vater i hele sommer, og nå er det min egen tur. Puste rolig. Følge min egen rytme. Vatre meg selv opp til en krevende, men morsom høst. Den begynner på mandag.

Er du i vater etter ferien?

Her er tre glimt fra min sommer, tre ulike landskap i vater:

Katrinelund

Hester i tåke

Åfjord

Rydde plass til nytt år

Vi har hatt ryddesjau i jula. Barndomshjemmet skal selges og mor har kjøpt seg leilighet, og hele familien var tilkalt med formål å rydde og kaste. Et slikt prosjekt er en god motvekt til late juledager, men også ei reise i tid og minner. Plutselig sto jeg med et diplom i hånda, tildelt oldemor for godt hagebruk i 1908. Rask hoderegning fortalte meg at hun var en ung, travel småbarnsmor på dette tidspunktet, og selv om ordet «tidsklemme» er nytt, antar jeg at selve tilstanden har vært kjent i mer enn 100 år. Vi arbeidet oss videre gjennom korrespondanse og bilder, og fikk svar etterhvert som det dukket opp ting vi ikke forsto eller husket. Mormorhjertet mitt slo et ekstra slag da barnekoppen min dukket opp igjen, en godt brukt hvit porselenskopp med hank og bilde av ei jente med skjørt og hestehale, i ferd med å vanne vårens første blomster. Gjett hvem som fikk den med hjem? Tegningene jentene fikk tilsendt for snart 20 år siden etter å ha flyttet fra en barnehage til en annen, gikk samme veien.

Så var det bøkene, da. Jeg reddet både Inger Hagerup og Piet Hein fra kassasjon, og i dag har jeg kost meg med Inger Hagerups dikt. Noen har jeg alltid visst om, som  «Aust-Vågøy mars 1941» (De brente våre gårder, de drepte våre menn..) og selvfølgelig barnerim som «Lille persille», «Mauren» og «Huset-kom-aldri-tilbake» men her er mye nytt for meg også. Det som slår meg er at Inger Hagerup var en sterk, flott og sammensatt kvinne, og en modig stemme i sin tid:

IngerHagerupFotoJEG TROR

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
– der skulle vel mitt hjerte flamme opp?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror.

MOT STERKE SMERTER

«Mot sterke smerter» lyder etiketten
Hun føler blodet hardt og heftig banke
og ser den hvite, fristende tabletten
som lokker med sin blide tanke

Mot sterke smerter. Livet er en smerte
som bare skylles vekk av dødens sjø.
Nei! I det seige, tatoverte hjerte
vil livet aldri aldri aldri dø!

EN LITEN VISE

Så er min hånd igjen blitt tom
Den holdt bestandig nesten om
de ting jeg ville verne
Når er det vel en sikkert vil
det som en vil så gjerne?

Igjen, igjen et nederlag
Se, våren er så grønn i dag
og så skal jeg gå fra deg?
Men jeg vil huske fra jeg gikk
det mørke blaffet i ditt blikk
og det du ikke sa meg.

Igjen en vår med blomst og trær
kastanjens tyste stjernehær
og bøkene røde flamme
Og hjertet mitt som slår og slår
fordi det ikke helt forstår —
nei, det kan bli det samme.

Mitt dumme hjerte tøver sånn.
Se her, du får min tomme hånd.
Så altfor, altfor lite.
Men hvem som kom, og hvem som gikk,
og hvem som tok, og hvem som fikk,
det får vi aldri vite.

Inger Hagerup skrev ærlig og direkte om vanskelige tema, og siden hun så tydelig bød på seg selv, hadde hun kanskje en beundrer i Piet Hein? Ihvertfall fant jeg dette gruk’et i dag:

DEN SOM…

Den som låner
ånd og sjel.
foreskriver sig
til Fanden.
Thi, den som ikke
er seg selv.
er heller ingen
anden.

Godt nytt år, og husk å rydde plass til å være deg selv i det nye året!

Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
«Du er så usynlig!»
sa stenen til pustet.

«Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…»
«Akk, du er så synlig!»
sa pustet til stenen.

«Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes.»

«Men likevel har du
en gave å gi meg.»
sa stenen til pustet.
«Fly alltid forbi meg!»

«Og du har en gave,»
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
«Ligg fast når jeg kommer!»

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

Andre Bjerke

Ja takk, begge deler..

Konflikten mellom frihet og tilhørighet har inspirert låtskrivere til alle tider. Her kommer to sanger jeg i ulike faser av livet har lært å sette stor pris på:

Joni Mitchell, Free man in Paris traff meg umiddelbart da jeg hørte den for første gang for ganske få år siden:

«I was a free man in Paris
I felt unfettered and alive
 Nobody was calling me up for favours
Noone’s future to decide..»

Janis Joplin, Me and Bobby McG er mer som allemannseie å regne, og er akkurat like relevant i dag som da den kom ut:

«Freedom’s just another word
for nothing left to loose»

Hva er viktigst, friheten eller tilhørigheten? Hvorfor er de så vanskelige å forene? Er vi villige til å gi avkall på den ene for å oppnå den andre? Eller kan vi gjøre som Ole Brumm og takke ja til både melk og honning?

Nå tar fjellcoachen vinterferie, og kjenner jeg henne rett, kommer hun midt mellom nye sanseinntrykk til å gruble på dette og mye annet rart, men her inne kan det nok bli stille ei uke eller to….