Tror du eller vet du?

Noen ganger har jeg en følelse av å vasse i antakelser, og ikke minst andre menneskers antakelser om hverandre. De spriker i alle retninger, fra «jeg kan ikke spørre dem om hjelp, de synes sikkert at jeg maser», via «jeg tror ikke de liker hverandre, for han foreslo ikke at hun skulle være med» til «hun er sikkert ikke interessert siden hun ikke ringte opp igjen». Vi tenker og tolker og agerer ut fra det vi antar foregår i andre menneskers hoder, og krydrer det hele med komplekse tankemønstre i vårt eget. Og vi setter inn tiltak ut fra det vi tror kanskje kan være årsaken til den atferden vi ikke skjønner. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker er verst, av det å gruble og vri og vende på handlinger, ord og uttalelser fra menneskene rundt oss for å finne et skjult budskap,  eller «jump to conclusions» uten synlig forutgående refleksjon. Kaos og misforståelser skaper vi uansett, og ryktebørsen er i gang.

En del av jobben min handler om å å lytte til antakelser om både den ene og den andre, og hjelpe til med sortering her og der. Noen spørsmål dukker oftere opp i hodet mitt enn andre:

  • Tror du eller vet du?
  • Hvordan vet du at du har hele bildet?
  • Hvis du ser en gang til, hva mer kan du se?
  • Hva er det overordnede målet ditt? Er antakelsen din nyttig for deg?
  • Hva kan skje hvis du spør direkte om det du lurer på? Kanskje du skulle prøve?

Det er nemlig ikke lett å se forskjell på om en person er sint, redd eller lei seg. Heller ikke om han er uinteressert eller bare tankefull. Eller kanskje sjenert. Antakelser fungerer ofte som en forskuttert avvisning, og dermed som første skritt i retning et mulig fiendebilde. I alle tilfeller er antakelsene en effektiv brems på videre utforskning, og hindrer deg på veien mot ny kunnskap.

Selv fikk jeg tilgang på ny kunnskap her om dagen når det gjelder voksnes læring: Motstand mot ny læring øker jo mer relevant den nye kunnskapen er. Hvorfor? For hvis vi lærer og forstår at enkelte sammenhenger er annerledes enn vi først trodde, blir vi kanskje nødt til å endre oss selv også, og det kan være krevende…

IMG_1226

Den som ikke blir karikert, er ikke viktig nok

Dette sitatet dukket opp i hodet mitt i dag etter gjentatte nyhetssendinger fra et Paris i sjokk og opprør, og er hentet fra en dokumentar jeg så for mange år siden om omreisende gateteatertrupper i USA på 30-40 tallet. De herjet med alt fra politikk til religion, seksuell legning og minoriteter, og folk stimlet sammen for å få med seg mest mulig av moroa. Grunntanken ble tydelig presentert i løpet av dokumentaren: Det er en ære å bli karikert, hvis ingen gidder lage en karikatur av deg, er du ikke viktig nok.

Karikatur, ironi og harselering er en kunstart med mange uttrykksformer.  Tegneren Herb har siden syttitallet vært grunn god nok til å åpne Oppland Arbeiderblad. Den italienske forfatteren og teaterregissøren Dario Fo hadde en viktig plass i mi mer radikale ungdomstid, og i 1997 fikk han Nobelprisen i Litteratur nettopp fordi han i forfatterskapet sitt opponerte mot autoriteter og, med satiren som våpen, sloss for de som ble tråkket på. I boka Buddhas barn leste jeg nylig om Mustasjebrødrene fra Burma som ikke får holde offentlige forestillinger, fordi de karikerer landets totalitære regime. Karikaturtegnerne og satirikerne har alltid vært en viktig stemme i alle samfunn, og de første til å bli kneblet i trangere tider. Det som er annerledes med attentatet i Paris er at det ikke er styresmaktene som knebler, men en minoritetsgruppe av ekstremister som bruker religion som skjold for sin egen voldelige atferd. De tar «makten» i egne hender og utøver straff på vegne av noen som ikke har bedt dem om å gjøre dette. De hevder å representere en religion, men handler på vegne av seg selv, uten forankring i noe som ligner på verken lov eller rett. Skremmende, og farlig. Farlig, både for de som er ofre for selve attentatet, men også for de som blir skremt til taushet, og ikke minst for de som ufrivillig blir assosiert med ekstremistene som er i stand til å utføre slike hjerterå handlinger.

Det tok mer enn 60 år etter andre verdenskrig før jeg kom over første nyanserte roman om det å være helt alminnelige innnbyggere i en tysk småby i krigsårene, fredselskende mennesker som ble tvunget inn  et totalært regime som stimulerte til klappjakt på jøder og andre «uønskede elementer».  (Anbefaler forresten Boktyven, som bok eller film) De første årene etter krigen var manges hat her i nord rettet mot «tyskerne» og ikke spesifikt mot Hitler, Goebbels og SS. Det skal ikke mye fantasi til for å lure på hvordan det er å være moderat muslim i Europa i dag, med helt vanlige behov knyttet til en familie å ta vare på, en gud å tro på, gode venner , en jobb på trives med og ei trygg framtid.  De ønsket ikke dette, enten de satte pris på tegningene eller ikke.

To ting er jeg sikker på:

  1. Det er viktig å fortsette å pleie satiren og karrikaturen som uttrykksform og kunstart. Det som ikke blir karrikert, er ikke viktig nok. Karikaturen er ytringsfrihetens førstedame.
  2. Folk som begår drap, uansett årsak, utøver en kriminell og uakseptabel handling. De handler på egne vegne, uansett hvilken fane de ønsker å løfte for å forsvare handlingen. Det er utøverne som skal straffes, ikke de de hevder å handle på vegne av. De er nemlig ikke spurt.

Fordomsfull, jeg?

Jeg innrømmer det glatt, jeg er fordomsfull. Slik som alle andre jeg kjenner er det. Jeg danner meg bilder av mennesker jeg møter, hvem de er og hva de står for. Og har det gått et par år siden jeg møtte dem sist, tar jeg det for gitt at de fortsatt befinner seg på samme sted som da. Og midt oppe i denne kategoriseringen, som jeg trolig bedriver hver dag, tillegger jeg disse menneskene egenskaper de kanskje har eller kanskje ikke, og overser samtidig andre ferdigheter de etter all sannsynlighet er i besittelse av. Alt dette gjør jeg  for å skaffe meg selv et sånn noenlunde oversiktlig verdensbilde.

Chimamanda Adichie

Chimamanda Adichie

Kjenner du deg igjen? Jeg tror denne beskrivelsen gjelder veldig mange mennesker. Vi vegrer oss ofte mot å innrømme det, fordi vi er vant med at ordet fordomsfull brukes med negativt fortegn, at vi (for)dømmer andre mennesker. Jeg tenker at fordommer like gjerne kan være positive, som når vi tenker på andre som snille, dyktige, omsorgsfulle eller kreative. De fleste av oss har alle disse egenskapene i oss, med plusser og minuser, og vi tar fram ulike sider avhengig av hvem vi møter og situasjonen vi er en del av.  For ei stund siden postet jeg The danger of a single story, et miniforedrag med den nigerianske forfatteren Chimamanda Adichie. Hun påpeker at uansett hvilken historie du forteller om et annet menneske, ei gruppe eller en nasjon, er det farlig i det øyeblikket denne historien er den eneste som blir fortalt om denne personen, denne gruppa eller dette landet, og den blir gjentatt i flere sammenhenger som «sannheten». Folk kan bli løftet opp til svimlende fallhøyder, eller holdt tilbake i urimelig trange rammer.

Noen ganger, midt inne i ei samtale, får jeg høre «Du er jo sånn». Jeg har lært meg å svare vennlig tilbake at «Ja jeg kan vel være sånn noen ganger også, andre ganger er jeg slik.» Jeg kjenner nemlig ingen, heller ikke meg selv, som fortjener å bli beskrevet med «a single story». Vi er mer enn det.  Likevel går vi i fella, gang etter gang, og tegner endimensjonale bilder av hverandre. Useriøs! Egoistisk! Hjelpsom! Smålig! Varm! Tålmodig! Vinglete! Solid! Lyttende! Selvsentrert! Raus!  Kreativ! Ustrukturert! Klok! Selv tror jeg jeg har vært alt dette i ulike situasjoner med ulike mennesker og i ulike faser i livet.

Jeg fikk en vekker foran kassa på nærbutikken for ei stund siden. Foran meg sto en person jeg sist traff to år tidligere, da arbeidsplassen vedkommende hørte til på var i ferd med å rakne, og trivsel og humør var deretter. Jeg spurte oppriktig interessert (og litt bekymret) om hvordan det sto til, fikk et stort smil tilbake. Han fortalte at krisen hadde utløst både kreativitet og nye muligheter, og at han hadde det bedre enn noensinne.  Mitt virkelighetsbilde hadde stoppet opp på det vanskelige den gangen, mens han var på full fart framover mot nye mål.

Jeg jobber med saken. og hver gang noen forteller meg at hun er slik, og han er jo sånn, har jeg bestemt meg for å tenke «Ja, de er sikkert slik også. Jeg lurer på hva mer de er?» Og om de var slik i fjor, hvordan er de nå? Dessuten tror jeg, helt oppriktig, at de menneskene vi møter med nysgjerrighet, gir mer tilbake enn de vi møter med våre egne fordommer som et skjold foran oss.

_____

Og helt til slutt, har du lest noe av Chimamanda Adichie? Bøkene hennes anbefales på det sterkeste, jeg har lest både novellesamlingen Kvelningsfornemmelser og romanen En halv, gul sol med stor innlevelse. Hun er en klok, ung kvinne (og selvfølgelig mye mer enn det).

Kunnskap? Tro? Eller følelser?

La det være sagt med en gang, jeg tror på kunnskap som beslutningsgrunnlag. Det skulle bare mangle, jeg underviser etablerere i risikoanalyse og markedsforståelse.  Det vil si, jeg tror på viktigheten av å samle inn kunnskap før jeg tar beslutningen, men selve beslutningspunktet, valgøyeblikket, det handler om å veie denne kunnskapen opp mot det som kjennes riktig ut. Mitt valg styres av mine følelser. Uansett forundersøkelser, kan jeg ikke tillate meg å gå for et valg som jeg vet at vil tappe meg for energi i årene som kommer. Verdigrunnlaget mitt må være med. Uansett hvor lønnsom jeg vet en aktivitet vil være, kan jeg ikke drive med den over tid, hvis den ikke samtidig gir mening, og ikke minst, er etisk forsvarlig.

Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at det er flere enn meg som har det sånn. Det er en allmenn tilstand for mange mennesker verden over, på tvers av både religion og kulturer.  Likevel er vi forskjellige på mange områder, nettopp på grunn av oppdragelse, religion og kultur, og samhandling krever kunnskap om, og respekt for hverandre, respekt for at hver og en av oss gjør så godt vi kan, ut fra vårt etiske ståsted.

I et stadig mer flerkulturelt samfunn, med skoleelver fra hele verden i ei og samme klasse, med økende internasjonal handel, og skremmende global polarisering gjennom terror og fordommer, tror jeg på én medisin, og det er kunnskap. Kunnskap om hverandre, om felles verdier på tvers av religioner, og om forskjeller og utfordringer knyttet til dette. Sist jeg deltok i quiz på den lokale puben, klarte jeg ikke svare på spørsmålene om de fem søylene i islam.  Jeg har nylig lært meg de fire edle sannheter i buddhismen, mens jødedommen er et stort hvitt felt inni hodet mitt. Alt dette bør være allmennkunnskap, rett og slett fordi våre barn og barnebarn lever i et internasjonalt samfunn. Da den eldste datteren min skrev bacheloroppgaven sin som gruppeoppgave, besto gruppa av 4 nasjonaliteter. Den yngste fullførte sin bachelor i Sør-Afrika, med medstudenter fra hele verden.

Trosundervisning er kulturelt og religiøst betinget, og vi lever i et land med både ytrings- og trosfrihet, heldigvis. Kunnskap derimot, er noe av det viktigste vi kan gi alle barna våre, uansett bakgrunn, som motvekt til de fordommene og den polariseringen vi ser ute i verden. Her spiller skolen en viktig rolle.   Etikk er overbyggende, religion har gjennom generasjoner vist seg å være polariserende. Vi kunne vært et foregangsland på dette området, men det som skjer nå som en del av den kamelmenyen vår nye regjeringskoalisjon setter til livs, går i motsatt retning. Jeg liker det ikke.

Finn fem feil, evt. «Where is the catch?»

For ganske nøyaktig 10 år siden var jeg til stede i et 50årslag der en nær venn av jubilanten overrakte en gave han hadde lagt mye arbeid i. Han hadde skåret ut og finpusset et stort øye av tre, med åpning i midten til å se gjennom, fint montert på en stett. Vennen, en meget klok mann som dessverre døde altfor tidlig få år senere, snakket om hvilke øyne vi ser verden gjennom. Hvis vi leter etter feil, finner vi feil. Han fortalte at akkurat dette øyet var slik at hvis du så verden gjennom det, ville du se muligheter og det positive hos hver enkelt.

Selv om vennen er borte, lever budskapet videre, forhåpentligvis hos mange av oss som var til stede.  Men så er det slik med gaver vi får til spesielle anledninger, at de står framme ei stund, og så blir de stuet vekk til fordel for det som er nytt. Til slutt har vi glemt hele gaven..

Hvilket øye ser du gjennom?

Hvilket øye ser du gjennom?

Jeg har tenkt mye på dette øyet i det siste, enten fordi 40-, 50- og 60 årsdager som berører meg står i kø i løpet av vinteren, eller fordi jeg holder på å snu steiner i eget liv, samtidig som jeg bistår andre i arbeidet med å snu sine. Skepsisen til å prøve nye ting kan fort ta overhånd når rikelig med erfaringer forteller om alt som kan gå galt.

Jeg vet ikke om det er sant, men jeg mener å ha hørt at det finnes land som kun gir etablererstøtte til folk som allerede har gått konkurs en gang, rett og slett fordi de da mener det er større sjanse for å lykkes den neste.  Her om dagen fikk jeg referert brøker av et jobbintervju, der intervjueren spurte: «Du begynner å bli godt voksen, hva tenker du om det?»  Kandidaten svarte kjapt: «Jeg tenker at jeg har brukt alle disse årene godt for å kunne ha den erfaringen og den kunnskapen jeg har i dag.»  Kanskje er det slik på andre områder i livet også? At livserfaringer gir mulighet for nye og bedre valg?

Neste gang du står overfor en utfordring eller en mulighet, hvilke spørsmål kommer du til å stille? «Hva kan bli vanskelig denne gangen?» Eller «Hva er annerledes nå? Hvilke muligheter ligger i dette?»

(Ser nå at dette innlegget burde vært publisert den aller siste dagen i  desember, kategorisert under «nytt år, nye muligheter»  ;-))

Lytt til fornuften i den gales ord

Først et kontrollspørsmål: Er du også slik laget at hvordan du mottar et budskap, avhenger av hvem som sender det? Det er nemlig jeg. Tenk deg et filter, eller et  garn mellom meg og avsender. Jo mer sympati jeg har for avsenderen, jo mer grovmasket blir garnet, og desto mer informasjon og nyanser slipper inn til meg som mottaker.

Det er ikke lenge siden 12. september og kommunevalg, med forutgående valgkamp. Politiske uttalelser  er et typisk eksempel på budskap som påvirker maskevidden hos mottaker. Kommer budskapet fra «rett hold» vil vi lytte, reflektere og nikke gjenkjennende, mens det motsatte er tilfelle når den som snakker har et markert politisk ståsted langt fra vårt eget.

Jeg har definert denne filtreringen av informasjon som et forbedringsområde for egen del. Jeg vil øke maskevidden, og har kommet et stykke på vei allerede. Hvorfor dette er viktig for meg? For det første handler det om både informasjon og kunnskap jeg ellers risikerer å gå glipp av, jeg er jo et nysgjerrig menneske.  For det andre har livet lært meg at folk jeg er uenig med, verken trenger å være dumme eller tåpelige av den grunn, de har bare valgt en annen måte å løse utfordringer på enn jeg ville gjort, valgfrihet er en menneskerett. Kanskje har jeg til og med noe å lære av dem. For det tredje: Det ligger ofte et budskap bak budskapet, kall det gjerne en positiv intensjon. Ei mor som har ligget våken halve natta og ventet på tenåringen som skulle vært hjemme, framstår ofte som sint når han/hun endelig dukker opp, selv om hun egentlig er redd. Og redd er hun fordi hun er glad i denne ungdommen sin, og vil ha han/henne trygt hjem.  Ved å lete etter det «egentlige» budskapet i en ubehagelig situasjon, kan dialogen utvikle seg i positiv retning. Mange konfliktsituasjoner handler egentlig om redsel for å miste noe,  behovet for å bli sett og hørt, og for å bli møtt med anerkjennelse og respekt. I stedet for å melde disse behovene åpent, utvikler vi irrasjonelle reaksjonsmønstre og forsterker konflikten.

«Lytt til fornuften i den gales ord» pleide en tidligere kollega å si til meg. Ved å lytte med nysgjerrighet får vi tilgang på en hel verden med viktig informasjon som hjelper oss å forstå både oss selv og menneskene rundt oss. Det eneste vi risikerer er at denne nye forståelsen forrykker verdensbildet vårt, og at den grinete naboen bare viser seg å være litt ensom og og usikker i møte med folk, men hva så?