Avbrytelser..

Første arbeidsdag etter ferien, strålende solskinn utenfor kontorvinduet og en hjerne som er mer enn alminnelig mottakelig for ulike varianter av tankeflukt. Det er da nyhetsbrevet til Ukeavisen Ledelse popper opp i innboksen med spørsmålet: Avbrytelser, tidstyver eller muligheter?  Jeg lar meg villig avbryte for å lese videre at «de tusen små avbrytelsene ikke forhindrer deg fra å gjøre jobben din. De er jobben din.»

Det er noe med fokus her. Riktignok er det viktig å få ro til å fokusere på konsentrasjonskrevende oppgaver i hverdagen, men like viktig er det å fokusere på her og nå, på kollegaen som stikker hodet inn for å spørre om noe, på eposten fra en kunde, eller på mulighetene som ligger i mønsterbrudd og nye tanketråder. Kanskje er den viktigste oppgaven av alle å være levende til stede der du er, og gi full oppmerksomhet til den eller de du akkurat nå er i dialog med? I en tidligere (og spesielt krevende) lederjobb, ble jeg «utsatt» for en medarbeiderundersøkelse. I etterkant ser jeg at jeg overlevde undersøkelsen rimelig bra, likevel var det ett tema som pekte seg ut med negativt fortegn. Flere ansatte påpekte at jeg ofte ble ufokusert og forsvant mentalt ut av samtalen før den var ferdig, og da spesielt i hektiske perioder. Jeg var allerede på vei videre til neste utfordring. Undersøkelsen ble en vekker for meg, jeg var ikke klar over uvanen, og slett ikke hvordan den virket på andre. Ingen liker å bli opplevd som en avbrytelse i noe som er mer viktig.

puslespillDenne påsken har jeg vært mormor flere dager i strekk. I livet med småbarn er avbrytelser en helt naturlig del av omgangsformen, og samtidig avstressende på sitt vis. Legge klokka til side, avpasse reiser og aktiviteter til bleieskift, sove- og ammetid. Likevel krever dette livet lederegenskaper i form av fokus, omtanke, tålmodighet, planlegging og struktur for å få dagene til å gå i hop.  Og det blir enda tydeligere at de tusen små avbrytelsene ikke forhindrer deg fra å gjøre jobben din. De er jobben din.

Vel tilbake på jobb har jeg bestemt meg for å verdsette avbrytelser som en naturlig og positiv del av hverdagen min, de er en bekreftelse på informasjonsflyt, relasjoner, samspill og muligheter. Jeg er ikke her for å skape alene, det klarer jeg best sammen med andre.  Selvfølgelig skal det være grenser også, og de fungerer best når jeg selv kommuniserer tydelig hva som er viktig for meg. Det er en øvelse i seg selv.

 

 

 

Vær i livet!

I dag kom denne meldinga fra ei ungdomsvenninne med kreftdiagnose: «Overlegen sa jeg hadde en uvanlig god utvikling. Det er sjelden noen overlever 8 måneder med denne kreftformen..» Videre skriver hun: «Vi ble oppfordret til å legge planer, og reise til steder så lenge jeg orker. Vær i livet, var legens oppfordring, og det gjelder oss alle med eller uten kreft!»

Jeg fryser på ryggen og tenker at det er lenge siden jeg har fått ei så viktig melding, jeg som har brukt de siste ukene til å surve over en influensa og over litt flere baller å handtere enn jeg evnet å forutse bare for en måned siden. Vær i livet! Det er ei mektig oppfordring, ei oppfordring så fylt av innhold og så fri for begrensninger at den er vanskelig å ta inn. Hva vil det egentlig si å være i livet?

Det første som slår meg, er et uendelig stort NÅ! Puste, sanse og være til stede akkurat der jeg er, med hele meg og alt det innebærer. Tåle at fortida ble slik den ble og at jeg ikke vet stort om tida som kommer.

Deretter tenker jeg at det handler om å fokusere på det som gir mening. Familie, venner, opplevelser, tilhørighet, engasjement og innhold. Rett i kjernen på det som er viktig, og tone ned innpakning og staffasje.

Og så handler det om takknemlighet, for alt jeg har fått, erfart og opplevd, og for de menneskene jeg har fått mulighet til å dele dette med.

Å være i livet er ikke selvfølgelig, det er både en gave og et valg. Det handler om å være levende til stede, både for sin egen del og for andres, selv når det blåser og gjør vondt. For noen dager siden ble jeg fanget av en tv-reportasje fra 2013 om hundekjøreren Ronny Frydenlund, tidligere rusmisbruker, i år bronsemedaljevinner i Finnmarkløpet. Da det kom fram at han forfrøs fingrene sinne under fjorårets Finnmarksløp, kommenterte han det slik: «Jeg har hatt det vondere, det hjelper meg å tenke på at jeg har hatt det vondere.» Det å ha hatt det skikkelig tøft, setter ting i perspektiv, og verdien av å «være i livet» trer tydeligere fram. Med samboer og datter med på turen som handler og heiagjeng, var hundekjøreren, kjæresten og pappaen Ronny levende til stede i eget liv.

Jeg føler meg liten når jeg skriver dette, liten fordi jeg ikke alltid evner å være i livet, men i stedet henger meg opp i bagateller, bekymrer meg,  utsetter viktige ting og glemmer å fortelle mine nærmeste hvor stor pris jeg setter på dem. Og jeg beundrer denne venninna mi som «står han av» dag etter dag og sender slike meldinger, selv om jeg vet at noen dager er tyngre enn andre, og at tanken på ikke å vite om hun får følge med neste generasjon på veien videre, er en utrolig tung tanke å tenke.

Men akkurat nå er hun i livet, puster inn og griper det med begge hender, og evner dette bedre enn både deg og meg, rett og slett fordi det er nå hun har sjansen til akkurat det. Så bra at hun minner oss om at det er nå vi skal være i livet, alle sammen. Trekk pusten og kjenn etter, du også! Jeg jobber med saken. Og sender varme tanker til ei redd, klok og modig venninne!

Stuck in the middle

Jeg startet fredag morgen som deltaker på et frokostmøte der strategi og veivalg sto på dagsorden. Piler, bokser og grafer bød på mye kjent stoff, men innpakningen var ny, foreleseren fra SINTEF var engasjert og godt forberedt, og det er alltid noe å lære. Han kommuniserte tydelig at veivalg handler om enten eller, og at den minst gunstige plasseringen av alle, er det engelskmennene kaller «stuck in the middle».

Å velge er noe av det vanskeligste som finnes, rett og slett fordi det samtidig innebærer å velge vekk. Eller som min forrige leder pleide å si: «Du kan ikke både suge og blåse samtidig, vet du.» De som følger denne bloggen fast, har fått med seg at Afrikaris prosjekt Sør-Afrika og fullføring av studier i statsvitenskap og menneskerettigheter. Hun brukte to år etter videregående før hun valgte studieretning, blant annet fordi det var så mye interessant å velge mellom, spennende temaer hun ikke var klar for å velge vekk ved å prioritere opp noen få.

Samtidig er bevisste valg en forutsetning for framdrift. Å vite retningen og hvorfor vi har valgt den, utløser energi og pågangsmot, og også vilje til å forsake for å nå målet. De samme prinsippene gjelder enten du skal starte en virksomhet, bygge en familie eller fordype deg i et fagfelt. Hvis vi holder bakdøra åpen i tilfelle det dukker opp noe annet spennende, mister vi fokus og legger lokk på framdrift og videre utvikling. Mot til å velge handler om om mot til å løfte blikket,til å tegne et bilde av framtida og starte ferden i den retningen vi velger. Å stå for dette valget innebærer også å observere i sidesynet muligheter vi lar passere, fordi vi har valgt noe annet og holder oss til det.

Alt dette er ikke så lett for oss mennesker. Allerede som barn opplever vi den første smerten ved å å måtte velge mellom ulike smaker og opplevelser, og ettersom mangfoldet av tilbud øker, opplever vi stadig oftere valgets kvaler. For noen kommer tvilen i etterkant. Valgte jeg rett? Burde jeg heller ha…? Da har jeg mer tro på konklusjonen fra stormøtet i Hakkebakkeskogen: Gjort er gjort og spist er spist.  Derimot er det lov til å lære av erfaringene sine og ta nye, bevisste valg, som da dyrene i den samme Hakkebakkeskogen fra den dagen ble enige om ikke å spise hverandre.

Her om dagen traff jeg tilfeldig igjen en barndomsvenn jeg ikke har sett på sånn ca 30 år. Vi var på samme tilstelning, og han fortalte om livet sitt og valget han tok om å bryte ut  for noen år siden da gammelkjæresten plutselig kom på banen igjen. «Jeg har bare dette livet» sa han og smilte. Alternativet hadde kanskje vært å være «stuck in the middle», å bo ett sted mens han drømte om et annet.. Hva var det vi lærte som barn? «Hva du gjør, gjør fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.» sa mine foreldre til meg.

Balansekunst

Jeg slutter aldri å forundre meg over at et nytt år hver gang utvikler seg annerledes enn det forrige, og at januar tar av i en helt annen retning enn der desember viser seg å lande. Jeg tror jeg startet januar i år med en bekymret nyve i pannen, en slik en som kommer når mennesker du bryr deg om har sine utfordringer, og som de må igjennom på sitt vis. Samtidig var jeg selv på opptur, skiturene ble mange utover våren, turfølge var lett å oppdrive, humøret lyst og både arbeidsgleden og reiselysten stor. Sommeren bød på både tøffe tak og store gleder, inkludert min aller første inntreden i mormorlandet, et land jeg umiddelbart søkte livstidsvisum til.

I høst skjedde det noe rart, rollene ble byttet om. De jeg var bekymret for i januar har tatt grep på hvert sitt vis og bygger videre på de grunnmurene de har, mens jeg for første gang på 10-12 år måtte kaste inn håndkleet og tilbringe noen uker i min egen private hule, men påfølgende intens tankevirksomhet:  Hva skjedde? Hvorfor havnet jeg her nå? Burde jeg tatt signalene før? Hvordan bli frisk i en fei? (Tålmodighet har aldri vært min sterke side, så dette ble en øvelse i seg selv..) Og ikke minst, hvordan unngå at det skjer igjen?

Hele dette året har jeg hatt en kommentardialog med mormor der gjennomgangstemaet har vært balanse. Vi har begge funnet ut at det meste i livet faktisk handler om balanse. I ryddejobben min begynte jeg der, og etter en enkel situasjonsanalyse har jeg valgt tre typer balanse jeg skal fokusere på i 2013:

  1. Balanse mellom jobb og fritid (uansett hvor morsom jobben er, og hvor mange muligheter det er å gripe tak i og utvikle videre …)
  2. Balanse mellom ekstrovert og introvert, eller mellom kontakt med mennesker og tid for meg selv (uansett hvor mye jeg setter pris på menneskene i livet mitt, eller kanskje nettopp derfor, er dette balansepunktet viktig…).
  3. Balanse mellom handlingsrom og tilhørighet, som er to av folkehelsens 5 om dagen. 
Bokryggpoesi for det nye året:Tjenestepiken som forsvant//Når himmelen faller ned//Frisk nok for livet//Jeg nekter

Bokryggpoesi for det nye året:
Tjenestepiken som forsvant//Når himmelen faller ned//Frisk nok for livet//Jeg nekter

Tåkeheimen lettet fra øynene mine i midten av desember, og jeg rakk innom jobben igjen akkurat lenge nok før jul til å oppdage at jeg gleder meg til det nye året, og til å jobbe med dyktige og gode kolleger, spennende prosjekter og ivrige kunder.

Jeg gleder meg også til flotte fellesopplevelser med venner og familie både i nærmiljøet og på kortere eller lengre reiser, og til stille stunder med ny leselampe, de 4 bøkene jeg fikk til jul (se bokkryggpoesi) og flere til, og til skiturer på gnistrende føre i strålende solskinn. Husket jeg å nevne strikketøyet?

Dessuten gleder jeg meg til å være til nytte og hjelp i de flokkene jeg er en del av, enten det er familie, kolleger, interessegrupper eller andre, i trygg forvissning om at når jeg ikke har kapasitet, fordi jeg trenger et større handlingsrom for meg selv en periode, vil det bli respektert.

Alternativ bokryggpoesi kan også være:

Tjenestepiken som forsvant:

Jeg nekter, når himmelen faller ned. Frisk nok for livet!

Og så vil jeg fortsette å skrive, for det gir meg energi og glede.

Sånn, da har jeg visualisert det nye året, som helt sikkert kommer til å by på noen overraskelser i tillegg, overraskelser jeg ikke har hatt fantasi til å tenke på en gang, både lyse og mørke.  Jeg er uansett forberedt. 2013, here I come!

Oppmerksom spising

Jeg har alltid likt venterom. Jeg vet det høres merkelig ut, men i en hektisk hverdag kan det være godt å sette seg rett ned, uten noe annet fore enn å vente. Det ligger i navnet, på venterommet er jeg fritatt ansvaret for framdrifta. Dessuten har de fleste venterom  gjerne en haug med blader jeg ellers aldri leser, og som kan tilføre meg nye vinklinger på ting og tang.  Akkurat en slik opplevelse hadde jeg denne uka, ventende og godt tilbakelent i en lenestol med utsikt over diverse kiosklitteratur på bordet ved siden av. Jeg valgte ut Aftenposten Innsikt fra april, tenkte for n’te gang at dette magasinet skal jeg kjøpe oftere, og fordypet meg i en artikkelserie om mat og matvaner.

Oppmerksom spising

Oppmerksomheten gikk til en artikkel om oppmerksom spising, eller mindfull eating som er det amerikanske opphavet til dette uttrykket. Jeg er ikke av dem som har kastet meg på mindfullnessbølgen, likevel fattet jeg interesse i artikkelen. Hovedbudskapet var, godt forankret i buddhistisk filosofi: Legg merke til hva du spiser, spis rolig, bruk sansene for hver munnfull, og stopp spisingen når du er mett. I grell kontrast til denne artikkelen fant jeg i samme magasin også en billedserie der fotografen hadde fokusert på amerikanere som spiser, eventuelt sluker maten i farta, i bilen, underveis til t-banen og i kinosalen.

Den dagen dro jeg innom matbutikken på vei hjem. Jeg valgte bevisst ut matvarer til dagens middag, tilberedte den med interesse og spiste rolig én og én munnfull. Jeg ga all min oppmerksomhet til smaken av kylling, lime og fersk koriander og spiste til jeg var passe mett.  Det gjorde godt.  En annen hektisk hverdag ville jeg kanskje laget mat mens jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, satte på en klesvask og holdt liv i ovnen, og hvis jeg var alene, ville trolig pc’n holdt meg med selskap ved matbordet. Hva er resultatet av et slikt måltid? Jeg husker knapt hva jeg har spist, og selv vil jeg være på tur videre lenge før tarmtottene har rukket å reagere.

Generasjonene før oss hadde fast samlingsstund ved bordet. De tok seg god tid,  og selve måltidet bød på viktige næringsstoffer, fellesskap, rekreasjon og hygge.  Kanskje lå det ingen buddhistisk filosofi bak, men rett og slett sunn fornuft. Skal du ha noe å bidra med i hverdagen, må du også sørge for næring og hvile. Jeg har lovet meg selv at heretter skal jeg gi måltidene positiv oppmerksomhet, og glede meg over den tiden jeg bruker ved matbordet og i forkant, både alene og sammen med andre. Det handler om balanse.

Om å gange med PI (3,14)

En gjennomsnitts gründer kan beskrives som ivrig, entusiastisk og utålmodig. Drømmen har vokst som et barn i kroppen lenge, og nå vil den ut! Ute venter virkeligheten, og den byr på en salig blanding av store muligheter, uventede hindre, langsom framdrift og spennende sidespor.  Dette er en fascinerende verden, men ting tar tid,  ofte mye lengre tid enn du tenkte da de opprinnelige planene ble lagt.  «Gang den planlagte tiden din med 3,14 (PI) så begynner du å nærme deg realisme», var rådet jeg fikk da jeg startet for meg selv for 10 år siden. Det viste seg å være et godt råd. Men hvordan takle denne erkjennelsen i en fase der du nærmest bobler over av utålmodig entusiasme og iver etter å erobdre verden?

Her er noe av det som fungerte for meg:

  • Hold fokus på målet, men bryt det ned i delmål så du har noe å feire underveis.
  • Vær ærlig med deg selv om hvorfor det du holder på med er viktig.
  • Omgås mennesker du kan dele tankene dine med, både håp og frustrasjoner.
  • Vær fleksibel og våken for behov i markedet du ikke hadde tenkt på i utgangspunktet.
  • Oppsøk både rådgivere og andre etablerere, spør om råd og del erfaringer.
  • Sørg for bekreftelser underveis, både som menneske og som etablerer.

Å være på rett vei er viktigere enn hvilket tempo du går i . Don’t push the river…