Er du også ambivert?

I går tok jeg turen til Hamar for å lytte til Thomas Erikson, forfatteren av Omgitt av idioter, den mest omtalte sakprosa-boka i 2019. Siden jeg jobber i samme bransje men med litt andre verktøy og tilnærminger, ankom jeg lokalet med en solid blanding av åpen nysgjerrighet og sunn skepsis. Men mest av alt tok jeg rollen som publikum med forventning om å bli underholdt. Han innfridde. Vi møtte en dyktig formidler og historieforteller med gode refleksjoner, varm humor og et tydelig budskap jeg trygt kan stille meg bak: Slutt å lete etter feil hos hverandre, se heller etter verdien i alle de ulikhetene vi representerer!

I tillegg introduserte han et for meg helt nytt ord: Ambivert, en krysning mellom ekstrovert og introvert.

I alle forsøk på å kategorisere oss mennesker i ulike grupper med ulik atferd og forskjellige behov, ligger en risiko for uheldig forenkling. Ingen av oss hører hjemme i en boks, stort sett er vi fleksible og tilpasningsdyktige, noen ganger mer enn vi selv har godt av. Forskjellene handler mer om i hvilke situasjoner vi henter energi, og tilsvarende hvor vi tappes, og det kan dreie seg om oppgaver vi utfører og mestrer hver eneste dag. Vi har bare ikke godt av dem, ikke hele tiden.

Jeg er ganske sikker på at hvis et knippe bekjente ble bedt om å plassere meg et sted på en skala fra ekstremt ekstrovert til ekstremt introvert, ville de aller fleste satt et kryss relativt langt ute på den ekstroverte siden. Jeg kommer lett i kontakt med folk, ler ofte og liker å samle de jeg er glad i. Selv med nye kontakter kan jeg plutselig stå midt i ei samtale med ganske dypt eller fortrolig innhold. Fordi det er interessant og lærerikt, og jeg er nysgjerrig og stiller åpne spørsmål. Som på en konferanse i London for to år siden, da jeg urutinert som jeg var med kombinasjonen høye glass, høye hæler og mingling, stilte et for meg helt naturlig spørsmål til en annen utlending om hvordan reisen hadde gått. Han fortalte meg om de to små som hadde krabbet opp i senga hans natta før fordi det var første gang han skulle reise bort etter at moren deres døde. Vi ble stående en stund og snakke ganske ufiltrert om livet, døden og kjærligheten, og han brukte meg som holdepunkt, eller kanskje anker, resten av den kvelden.

Det mange ikke vet, er at når jeg kommer hjem etter slike opplevelser, skrur jeg av mitt ekstroverte jeg, og søker stillheten. Noen gang finner jeg den i sofaen og andre ganger i skogen, eller foran pc-en der jeg skriver for å sortere egne tanker. Disse stundene er helt nødvendige for å skape balanse, og i hektiske perioden der jeg ikke får rom for tilstrekkelig antall introverte oaser, kjenner jeg at dette livet på sikt vil gå ut over helsa. For et er i introversjonen jeg henter meg inn igjen, sorterer på indre bane og opplever noen av de aller beste øyeblikkene.

Nå vet jeg at neste gang noen spør meg om jeg er ekstrovert eller introvert, kommer jeg til å svare smilende: «Jeg? Jeg er ambivert, men hva med deg?»