Kunsten å lytte med eller uten filter

Jeg er i ferd med å bli taus. Taus i den forstand at jeg ikke finner ordene som bryter gjennom den usynlige lydmuren mellom mennesker som allerede har bestemt seg for hva den andre kommer til å si, hvilke tanker og hva slags motivasjon som ligger bak og hvorfor det som kommer fra den andre, garantert ikke henger på greip. Nei, jeg snakker ikke om privatlivet mitt eller jobben, men om samfunnsebatten, politikk og meningsytringer i det offentlige rom.

Og jeg er redd. Redd for konsekvensene når folk i det som burde vært et naturlig uenighetsfellesskap, slik et politisk landskap skal være, aktivt bruker energi på å IKKE lytte, men heller prioriterer å påstå, diagnostisere, beskylde, forenkle, stigmatisere og latterliggjøre.

Hva jeg er redd for:

En ubalansert rekruttering til en politisk verden der kompleksitet, refleksjon, lytting og læring synker i verdi, og i stadig større grad erstattes av økt polarisering og forenklede budskap.

«Oss og dem» som gjennomgripende tenkesett.

At det politiske støynivået og enkeltindividets markeringsbehov overdøver de kloke stemmene.

Rollemodeller som aktivt bidrar til sosial aksept for mobbing og utfrysing av mennesker som tenker annerledes enn deg selv.

Hat som uttrykksform, verbalt og fysisk.

Avdemokratisering etter spekepølseprinsippet, bit for bit. En liten innskrenkning her, og en legalisert forskjellsbehandling der merkes nesten ikke, og det gjelder uansett bare «de andre». Men for hvert lille inngrep er den grunnleggende demokrati- og menneskrerettighetstanken under press, og hver gang det skjæres en bit av spekepølsa, beredes grunnen for neste grep, rettet mot samme målgruppe, eller kanskje ei ny.

At helhetstanken og grunnverdiene blir borte i en serie av enkelttiltak for å løse her og nå-problemer.

At mennesker som kunne gjort en forskjell, enten lar være å bidra, for å skjerme seg mot nettopp disse rammene, eller blir ødelagt underveis fordi det koster for mye å ta opp kampen.

———

I morgen skal jeg holde kurs igjen, sammen med en god samarbeidspartner, og en av temaene våre er å skille tydelig mellom sjakal-og giraffspråk, basert på Marshall Rosenbergs Ikkevoldelig kommunikasjon:

Rosenbergs sjakal praktiserer opptrappende språk i form av «du gjør..», «du er..», beskyldninger og upresise formuleringer, mens giraffen snakker for seg selv, søker overblikk, kommuniserer tydelig og lytter for å forstå.

Norge, Europa og resten av verden står ovenfor store utfordringer i årene som kommer, og jeg tror ikke at de enkle svarene finnes. Mitt ønske for framtida er at det blir rom for flere giraffer også i norsk politikk og samfunnsdebatt, mennesker som er villige til å gå inn i en åpen dialog i respekt for at ulike vinkler og ståsted kan bidra til å forstå kompleksiteten i det vi opplever, og dermed være en ressurs i arbeidet med å finne nye og bedre løsninger.

One thought on “Kunsten å lytte med eller uten filter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s