Det er kveld men vanskelig å få sove etter 2 inspirerendre dager på «Relasjonsakademiet» med Jan Spurkeland, Helene Arnø og en flott gjeng med kurskolleger. To hele dager med fokus på relasjonsledelse, og jakten på det sympatiske mennesket. Spurkeland hevdet bestemt at «målstyring er mistillit satt i system», og begrunnet påstanden med at tillit og bekreftelse på egne og andres iboende ressurser, er mange ganger mer drivende for resultater og verdiskaping enn det måstyring noen gang kan komme til å bli.
Jeg hadde hørt Jan Spurkeland før, i mai. Såpass mange brikker falt på plass der og da at jeg bestemte meg for å utforske systematikken i tanker jeg har tenkt og erfaringer jeg har gjort gjennom mange år. Faktisk helt siden jeg, sammen med en arbeidstaker som hadde vært rusfri like lenge, i 1993 seremonielt brente en to år gammel AKAN-avtale . «Jeg har bare ett spørsmål til deg:» sa jeg, «Hvordan klarte du å slutte?» Svaret kommer jeg aldri til å glemme: «Du var den første som trodde jeg kom til å klare det.» Vi hadde fulgt hverandre i to år, han og jeg, med ukentlige torsdagssamtaler, samtaler som gradvis utviklet seg fra bortforklaringer og vanskelige erfaringer, til fokus på små og store mestringsopplevelser i hverdagen. Jeg visste det ikke da at det var det jeg gjorde, men jeg hadde lett etter det sympatiske mennesket, og funnet det, i en mann der de fleste så de mindre sympatiske trekkene.
På dagens refleksjonsrunde rundt bordet satte en av deltakerne ord på frustrasjonen man kjenner når denne type kunnskap ikke blir praktisert eller verdsatt i eget arbeidsmiljø. Når jakten på det sympatiske mennesket erstattes av «feilen med deg er..» og prestasjoner måles etter internasjonale standarder for målstyring. Når mennesket blir borte i skjemaer og resultatmål.
Å lete etter det sympatiske mennesket hos de vi møter og arbeider sammen med, kan på mange måter sammenlignes med en til tider krevende skattejakt.
Kartet er ikke alltid tegnet opp, det kan oppstå hindringer underveis, og selv om vi kommer fram, har vi ikke alltid det rette verktøyet til å åpne kista. Det er verktøy jeg har lett etter disse to dagene, verktøy for å åpne nye dører, og verktøy for å systematisere erfaringer og kunnskap jeg har med meg fra før..
Jeg har fått bekreftet egne erfaringer om forskjellighet som ressurs, verdien av å bli sett, og signaturstyrker å spille på hos hver enkelt for å styrke både selvbilde og mestring. Dessuten har jeg blitt påmint at det aller viktigste verktøyet (og ansvaret) vi som ledere har, er kraften som ligger i å være rollemodell.
Hvis vi ønsker at de vi har et leder- eller rådgiveransvar for, uansett på hvilket nivå, skal styrke sine relasjonelle ferdigheter, må vi starte med oss selv. By på styrker og utfordringer, være åpne på hvem vi er, veier vi har gått og hva som har resultert i våre verdivalg. Det er først da jakten på det sympatiske mennesket i den andre kan begynne, og her er det mye gull å finne. Hvis vi tør. Jeg har allerede begynt å planlegge neste runde medarbeidersamtaler.
øy-coachen 