Dørklinksyndromet, eller: «Du, forresten….»

Jeg møtte på en tidligere leder i dag, og ble påmint et uttrykk han lærte meg da vi jobbet sammen. Han er lege, og kom med jevne mellomrom tilbake til det han kalte «dørklinksydromet».  Han kunne sitte i en samtale med en pasient uten at det kom mye ut av den, men når pasienten reiste seg for å gå, snudde han eller hun seg gjerne med hånda på dørklinken og begynte slik: «Du, forresten…» Og, som min legekollega påpekte, da var det virkelig på tide å lytte, for nå kom den vesentlige informasjonen om pasientens tilstand.

Dørklinksyndromet er, slik jeg ser det, ikke forbeholdt legekontoret. Det handler om alle situasjoner der vi har noe på hjertet, men ikke helt vet hvordan vi skal få det ut i den formen vi selv ønsker.  Temaet kan være en bekymring, en frustrasjon eller opplevelse av egen utilstrekkelighet. Vi vet vi bør snakke om det, men ikke nødvendigvis hvordan vi skal formulere oss eller hva vi vil møte når ordene først er ute.

Et mye brukt uttrykk det siste året er «elefanten i rommet». Vi vet den er der, den tar plass og lager krøll, men hva hvis vi lukker både øyne og munn, kan det hende den fordufter da? Neppe. Kanskje den viktigste funksjonen til «du forresten..» er å sette ord, farge og størrelse på elefanten, så den blir både synlig og håndterbar, og dermed mer ufarlig?

Hovedjobben min er å snakke med folk i ulike faser, og med forskjellige utfordringer å forholde seg til.  Med jevne mellomrom møter jeg  også dørklinksyndromet. Den viktigste informasjonen kommer når folk er på vei ut døra. Når tilliten har satt seg, og de forstår at uten denne tilleggsinformasjonen, kan kursen vi staker ut i fellesskap havne galt av sted. Da kommer det, og det er ekstra viktig å lytte. Selv om tida går og vi må flytte på noen tidsrammer eller finne rom til ei ny samtale.

Det hender  jeg praktiserer samme teknikken selv når jeg vet jeg har tråkket feil. Erkjennelsen vokser i hodet mitt, og må bearbeides der ei stund før jeg vet hva som er riktig å gjøre. Rettelse: Jeg vet ganske fort hva som er riktig å gjøre, men ikke alltid når og hvordan jeg skal gjøre det. Og da hender det at det blir et par runder rundt grøten før jeg får sagt eller gjort det jeg vet jeg bør og må for å komme videre.  Men uten å ta sats og gjøre grep, blir slike erkjennelser en personlig «elefant i rommet» som hindrer både personlig vekst og utvikling av gode relasjoner til andre mennesker.

Dette er en hyllest til den muligheten dørklinken gir, for ei ekstra tenkepause, en ny sjanse til å ta sats og få det usagte opp på bordet. Det kan vise seg å være mer håndterbart enn du tror. Og neste gang noen snur seg mot deg på tur ut av rommet og sier «Du, forresten…»: Lytt. Det kan være viktig.

dorhandtak

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s