Jasså, du får være med gutta?

Jeg er med i et guttelag, nærmere bestemt et quizguttelag, ramlet tilfeldigvis innom og har følt meg velkommen siden. Det er bare det at jeg aldri har reflektert over at det er et guttelag, jeg ser oss mer som en flokk mennesker med så bredspektret interessefelt at vi fungerer godt som nettopp det vi er, et quizlag. Helt til sist fredag, der vi satt samlet og tilfeldigvis traff en mann med politisk tildelt mandat og myndighet, og som flere av disse gutta ønsket å veksle noen ord med. De hadde et budskap å formidle. Jeg lyttet interessert og reflekterte over innholdet i samtalen rundt meg, helt til denne mannen jeg aldri hadde møtt før, plutselig satte øynene i meg og spurte: «Jasså, du får være med gutta?» Han presenterte seg verken med rolle eller funksjon, lurte ikke på hvem jeg var eller hva jeg sto for, men konstaterte at jeg var hunkjønn, og lurte muligens på om jeg var kvotert inn. «Her er vi fargeblinde» repliserte en av lagkameratene mine tørt, og ledet samtalen tilbake på sporet igjen.

Opplevelsen satte seg fast, av flere grunner. For det første fordi dette er for mitt vedkommende en opplevelse av de sjeldne. Heldigvis. Dessuten fordi vi stemmer inn mennesker som har den type holdninger til forskjeller på kvinner og menn, og lar dem styre landet vårt. Og den tredje grunnen er at det der og da slo meg hvor mange kvinner som blir møtt på denne måten hver dag.

I det miljøet jeg vanker er vi nemlig fargeblinde, både på ene og andre måten. Det vi blir målt på, i vår lille del av verden, er holdninger, verdier og innsats, uavhengig av både kjønn og opprinnelse. Og det viktigste måleparameteret av alle er god folkeskikk.  Alt dette tenkte jeg etterpå. Sorry Sam, jeg fikk ikke sagt det til deg, men du nådde ikke opp.