Om å ville noe på vegne av andre enn seg selv

«Det handler kanskje om å ville for mye på vegne av andre enn seg selv.» Ordene falt rolig i en samtale, som del av en refleksjon rundt et strandet prosjekt. Ja, tenkte jeg, slik er det noen ganger. Vi sitter på gjerdet eller står midt i flokken og heier fram løsninger vi mener det er riktig for andre å gå for. Vi ser muligheter og setter ord på ønsker knyttet til andre menneskers veivalg, og skjønner ikke hvorfor de ikke tar tak i det som for oss er åpenbart. «Det er jo bare å…» 

Andre ganger setter vi bremsene på, også på andres vegne, som om vi har samme rett og fullmakt som en kjørelærer med ekstra pedalsett. For ikke lenge siden befant jeg meg i samme rom da en forelder fikk en boblende glad sms om at den håpefulle hadde kommet inn på drømmeutdanningen. Reaksjonen viste med all tydelighet at opphavet hadde ønsket et annet og, sett fra sitt ståsted, tryggere utdanningsløp for barnet sitt, så gratulasjonen lot vente på seg. Han ble i stedet bedt om å tenke seg god om og se om det dukket opp flere muligheter før han takket ja. Den reaksjonen handlet også, slik jeg ser det, om å ville for mye på vegne av andre enn seg selv.

Jeg jobber i konsulentbransjen, og konsulenter er kjent for å gi råd. Råd om veivalg, prioriteringer, organisering og rolleavklaringer. Når rådene er gitt, går vi videre til nye kunder med andre, eller helt like råd, selv om den neste kunden har et helt annet ståsted enn den forrige. I hvertfall er det dette jeg får høre at flere opplever i møte med den yrkesgruppa jeg er en del av. Men jeg vil ikke være slik. Og jeg vil ikke at arbeidsplassen min skal være slik. Selv har jeg aldri likt når andre har fortalt meg hva som er best for meg, og jeg ønsker ikke å være en del av noe som formidler denne type budskap til andre. Ja, jeg har over tid skaffet meg mange erfaringer og ei solid verktøykasse, men skulle jeg brukt den til å hamre inn mine egne valgte løsninger, ville det hatt begrenset læringseffekt både for sender og mottaker. Derfor tenker det kan være nyttig med noen spilleregler for alle som er i posisjon til å gi råd:

  1. Kartlegg ståstedet til de det gjelder. Dette handler om kunsten å se ting slik de faktisk er, ikke slik du tror de er, eller slik de burde ha vært.
  2. Fortsett å spørre. Hva trenger de å finne ut av? Er det hvilke alternativer som finnes? Ressurser? Hvem som er med? Hvordan de kan gripe det an?
  3. Lytt til deres egne erfaringer. Hva har de fått til før? Hvordan løste de det?
  4. Er det noen flaskehalser  som påvirker valget, vet de trolig mer om dem enn du gjør. Få dem fram i lyset.
  5. Be om tillatelse før du kommer med råd. Kanskje trenger de bare noen å tenke høyt med. Men takker de ja til rådgiving likevel, da kan verktøykassa di komme til nytte, og selv begynner du å få nok kunnskap til å velge det blant verktøyene som er best egnet.

Den vet best hvor skoen trykker som har den på, heter det i et gammelt ordtak. Det vi også må huske, er at den som har skoene på, skal fortsette å gå i dem, i mange mil til. Han eller hun må leve med de justeringene som blir gjort, med eller uten gode råd fra en flyktig gjest. Da er det viktig å vite at valgene som er tatt, er sine egne.

Briller

2 thoughts on “Om å ville noe på vegne av andre enn seg selv

  1. Tilbaketråkk: Ja men så hopp. da! | fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s