Stolt av å være norsk?

Om jeg er stolt av å være norsk? Selvfølgelig, det er vanskelig å ikke være det når ski NM står i fokus, dugnadsånden blomstrer, bergstaden ligger som malerisk ramme rundt sunne rollemodeller som fyker forbi, og til og med været spiller på lag. Klart jeg er stolt! Og så blir jeg ekstra glad når vi selv innenfor denne ramma har rom for et sjarmerende japansk skitalent som staker seg inn til en velfortjent tredjeplass. For det er en av grunnene til at jeg er stolt av å være norsk, at vi har rom for flere enn oss selv.

Men så var det dette med rom for andre, da. Her er det mye som skurrer om dagen, og det topper seg foreløpig med en henvendelse fra afghanske myndigheter som påpeker risiko for liv og helse for de barnefamilene som tvangsutsendes fra Norge i et skremmende tempo. Det er mye jeg ikke forstår, rent logisk, og det er mye jeg ikke vil forstå, rent følelsesmessig. Siden forelesere i presentasjonsteknikk påpeker viktigheten av å benytte både logiske og emosjonelle bevis når vi argumenterer for en sak, må dette temaet være ypperlig egnet for å kombinere nettopp disse to tilnærmingsmåtene. La oss ta logikken først:

Vi lever i et land der grunnloven og menneskerettighetserklæringen står sterkt, og rettsapparatet i prinsippet ikke skal kategorisere mennesker i grupper.

Barn som blir sendt ut, opplever dette på grunn av foreldre eller besteforeldre som på et tidlig stadium har oppgitt uriktige opplysninger om sin opprinnelse og posisjon (forfulgt/ikke forfulgt f.eks.) i sitt hjemland. Trolig fordi de opplevde at det var eneste mulighet for å gi disse barna en trygg oppvekst. Det finnes verre kriminelle handlinger enn omsorg for egne barn her iverden, og viktigere kriminelle handlinger å straffe.

Mange som sendes ut har nok på et tidspunkt vært en økonomisk belastning for stat og kommune, men er nå integrert og aktive bidragsytere i det norske samfunnet. De arbeider, går på skole, har nettverk, er politisk aktive og bidrar til fellesskapet. Kostnadene samfunnet har hatt, har dermed fungert som ei investering i framtida. Å sende dem ut igjen vil dermed være ulønnsomt for et land som trenger både menneskene og kunnskapen.

Etter hvert som undersøkende journalistikk graver under overflaten, framstår utsendingspolitikken i stadig større grad som et personlig prosjekt uten tilstrekkelig politisk forankring, der relevant informasjon og korrespondanse holdes tilbake. Jo mer integrert en innvandrerfamilie er, jo mer stabil er den, og jo lettere å ringe fysisk inn hvis antallet utsendinger er et mål i seg selv.

Så kommer de følelsesmessige aspektene:

Jeg starter med menneskerettighetserklæringene igjen. Artikkel 3 sier «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.» Barn som har vokst opp i Norge, og som har kommet hit fordi foreldrene deres ønsker nettopp dette for dem, fortjener ikke å bli behandlet på denne måten. De har venner, skole og interesser, håp og framtidsdrømmer som er realistiske i landet vårt. Det skjærer i hjertet for hvert barn som, på grunn av en bevisst politisk handling, fratas disse mulighetene. Jeg vet vi ikke kan hjelpe alle, men det må da kunne gå an å oppføre oss skikkelig overfor de som allerede er her ihvertfall? Vi trenger dette mangfoldet.

Og jeg er på ingen måte stolt av et land som hyller ytringsfriheten og Malala i ett øyeblikk, og praktiserer noe helt annet i det neste for mennesker som ikke har gjort noe annet enn å gjøre så godt de kan.  Jeg våknet i dag til en liten nyhetskuriositet på radioen. Det var et politisk lokallag som angret seg fordi de hadde anmodet om utvisning av en familie som hadde kommet hit ulovlig for noen år siden. Laget hadde ikke tenkt på at denne familien hadde mistet en av sine på Utøya.  Ja, for det er faktisk mennesker vi snakker om, mennesker som, hvis de sendes ut, i like stor grad som Malala løper risiko for å bli skutt hvis de åpent hevder retten til fri utdannelse for alle. Akkurat nå  bor de i et land der det alle andre dager enn 22 juli 2011 er trygt å være politisk aktiv. Og det er rom for flere av oss. Jeg ønsker å bli stolt av å være norsk igjen, og da må vi starte med å løfte grunnverdiene våre.

Tylldalskjølen

2 thoughts on “Stolt av å være norsk?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s