Vietnam

Godt nytt år! Jeg har tilbrakt jula i Vietnam, et land jeg lenge har drømt om å oppleve. Min generasjon vokste opp med Vietnamkrigen som bakteppe, der filmer som Hjortejegeren og HAIR førte med seg sterke inntrykk og uunngåelig kulturpåvirkning, og massakren i  My Lai var det som abslutt ikke skulle skje fra vestlig hånd. Men hva visste vi egentlig om landet, folket og bakgrunnen for Vietnamkrigen? Med Torbjørn Færøviks nyeste bok Buddhas Barn (om Vietnam, Laos, Kambodsja, Burma og Thailand) som reisefølge, satte to spente personer kursen østover på det tidspunktet slekt og venner kastet seg over julebakst og storrengjøring.

Møtet med storbyen Hanoi lille juleaften førte med seg et kultursjokk av dimensjoner. I gamlebyens yrende folkeliv med utallige sykler, motorsykler og cycloer lærte vi fort at å krysse ei gate handlet om å ta sats, framstå målbevisst og forutsette at ingen har som ønske å skade noen i trafikken hvis de ikke må. Dessuten registrerte vi midt oppe i kaoset både smidighet og utøvd glidelåsprinsipp hos den buktende massen av framkomstmidler. Det samme gjaldt på hovedveiene da vi etter noen hektiske, fine storbydager bevegde oss med buss  innover i landet, der det urbane preget forsvant og det frodige og fargerike endret form til bølgende kulturlandskap og bønder med de karakteristiske stråhattene og bøffel foran plogen.   Sitat fra boka: «I Vietnam har vi høyrekjøring, men vi er ikke fanatisk.»

Vietnam har en lang kulturhistorie å være stolt av. Det gjorde inntrykk å besøke Temple of Literature som ble grunnlagt av keiser Ly Thanh Tong allerede i 1070, og som  seks år senere ble  bygd ut til et universitet. Litteratur er en vesentlig kilde til kunnskap, kulturbygging og utvikling. Det er noe med identiteten og integriteten til et folk som har omtrent like lang kystlinje som Norge, med mektige naboer på flere sider, og kolonimakter som i ulike perioder har sett mulighet til egen vekst og rikdom. Uansett hvor vi reiste disse to ukene fikk vi inntrykk av et folk som er vennlig, stolt, sterkt, seigt, arbeidssomt og nøysomt. Vi besøkte Ho Chi Min mausoleet, opprettet etter hans død mot den nøysomme motstands- og statslederens egen vilje, men som nå er et valfartsted for vietnamesere fra hele landet. Det ble tydelig for meg hvor vanskelig det ville vært for vestlige styrker å vinne Vietnamkrigen uansett, med sine kulturelle og naturgitte handicap knyttet til både utholdenhet og framkommelighet, kombinert med  mange vietnameseres brennende ønske om å samle nord og sør til ett land igjen.

Via den frodige Mai Chau dalen og bygdeturisme på sitt beste, og en båttur i Ha Long bukta, med de helt spesielle fjellformasjonene mange av oss forbinder aller mest med Vietnam, endte vi til slutt opp i Hoi An, en sjarmerende kystby med en bykjerne litt større enn  Røros, og med en tilsvarende velfortjent plass på Unescos Verdensarvliste. Skredderby. Mat- og handelsby. Og ikke minst det stedet på turen der været viste seg fra sin aller beste side, og fikk fram hele det fargespillet i natur, hus, mat og folk  som lå som en uforløst forventning inni hodet mitt etter de første dagene da storbyforurensing, regn og tåke la et grått slør over tenkelige og utenkelige motiv å forevige.

Har jeg sagt noe om mat? Om de ferske råvarene, den friske korianderen og nytrukket nudelsuppe (pho) til frokost? Om lekre fargekombinasjoner og balanserte smaker? Om uvante sammensetninger slik som fylt blekksprut med svinekjøtt, eller bananblomstsalat? Eller om ubegrenset tilgang på fersk frukt? Noen nevnte for meg i en bisetning at selv ikke i Hoi An har alle innbyggerne kjøleskap ennå. Kvinnene stiller hver morgen tidlig på markedet for å sikre seg de beste råvarene til dagens middag. Gammeldags? Bakstreversk? Eller tar de vare på noe som vi har glemt, det som handler om et bevisst, sunt og balansert forhold til eget kosthold?  Hadde jeg lest helsestatistikken i begge landene våre vil jeg gjette på at vi topper statistikken på selvpåførte livsstilssykdommer, mens de scorer høyere på fysisk slitasje etter et langt og arbeidssomt liv. Kanskje.