Godt nok for de svina?

Som så mange andre denne sommeren, har jeg gått til anskaffelse av Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth (evt. tinteguri) som ferielesning. Prinsipielt er jeg motstander av kombinasjonen faglitteratur og ferie, men denne boka er i grenseland mellom flere sjangre, så jeg lot den passere. Dessuten fikk jeg med noen sterke anbefalinger på veien. Jeg har ikke tenkt å anmelde boka, til det er jeg for seint ute. Men den fikk meg til å tenke. På begrepet «godt nok», og på grunninnstillingen som gjennomsyrer boka, nemlig å stole på seg selv og sin egen dømmekraft.

Når er det vi gjør, godt nok? Vi kunne alltids ha strukket oss litt til? Og hvem skal avgjøre om det er godt nok for «de svina»? Er det her vår egen dømmekraft kommer inn?

Jeg kjenner mange mennesker som opplever å balansere på en knivsegg når det gjelder disse spørsmålene. På den ene siden er de godt oppdratt og ønsker å framstå som både dyktige, samvittighetsfulle og skikkelige på alle vis. Samtidig kjenner de på alle u-ordene de har i vokabularet, utilstrekkelig, utrygg, uferdig, i ubalanse og så videre. Tinteguri hevder hun har funnet svaret. Det handler om å gjøre ting godt nok (ikke mer enn det), ta sjanser når de byr seg (og er attraktive), stole på egen dømmekraft (lytte mindre til velmente råd og etablerte sannheter), og senke kravene på noen arenaer til fordel for andre (ingen er god til alt).

Enkel oppskrift, men ikke uten skjær i sjøen for de fleste av oss. Når det er sagt, dette er ingen quick fix bok, forfatteren har hatt sine doser motgang, og har tydelig vokst på oppgavene underveis. Og selvfølgelig er det sikkert noe privat gruff her også som ikke eksponeres på overflata. Men budskapet er godt nok for oss svina, godt nok til å få oss til å reflektere over eget liv og egne valg. Gjør vi ting godt nok, eller skulle det helst vært enda litt bedre? Finpusser vi så mye før vi er fornøyd med et enkelt resultat at vi overser den muligheten som står der og lyser rett foran nesa på oss? Tør vi stole på vår egen vurderingsevne på hva som er godt nok? Eller måler vi alt ut fra tilbakemeldingene vi får, eventuelt de vi savner? Og ikke minst, evner vi å prioritere? Å velge vekk en mestringsarena, og si at «Dette er ikke min greie.»?

Jeg vet hvor jeg har mitt prosjekt i dette landskapet. Jeg skal lytte oppriktig til velmente råd, legge dem i verktøykassa for senere anledninger, for så å blåse liv i et gammelt ordtak: «Den vet best hvor skoen trykker, som har den på.»

Takk tinteguri, jeg trengte den påminnelsen!

Føtter i vann

8 kommentarer om “Godt nok for de svina?

  1. gamle ugle

    «Jeg skal lytte oppriktig til velmente råd, legge dem i verktøykassa for senere anledninger, for så å blåse liv i et gammelt ordtak: «Den vet best hvor skoen trykker, som har den på.»

    Ja, akkurat sånn tenker jeg også.

    Ønsker deg fine høstdager.

    Liker

  2. Lammelåret

    Å ta imot råd er viktig, tenker jeg, for det gir en bekreftelse til den andre. Det er likevel ikke ensbetydet med at man selv følger rådene. Eller legger om store deler av livet sitt fordi den andre har hatt god utbytte av det. Hvis man ikke følger den andres råd, betyr det heller ikke at man elsker den vanskelige situajsonen, men bare at det ikke passer for seg.

    Folk har behov for å hjelpe, og jeg tror mange råd kommer for å døyve ubehagligheten ved det håpløse.

    Gir man råd, så bidrar man. Det kjennes godt.

    (jeg har ikke lest boka, så jeg skriver bare generelt)

    Ønsker deg flotte dager!

    Liker

    1. fjellcoachen

      Generelle kommentarer er helt ok, lammelåret. Jeg tror også at råd har flere funksjoner. Det er også godt å få råd fordi det bidrar til å øke bevisstheten rundt hva vi egentlig vil og kan, selv om rådet kanskje går i en annet retning enn den vi til slutt velger.

      Liker

Legg igjen en kommentar