Jeg ser…

Noen ganger griper jeg meg selv i å ha et akutt klarsyn. Jeg ser konstellasjoner, samspill og framtidsbilder så tydelig at jeg i neste runde kan gjengi dem i detalj for den som måtte ønske å lytte. Det er bare det, at hvis verden er delt inn i ulike bobler, befinner innsikten seg på ene siden av bobleveggen, mens de faktiske hendelsene skjer på den andre siden. I praksis betyr dette: Jeg ser og forstår, uten å kunne påvirke handlinger og utfall.

Slike opplevelser er ikke alltid like gode, spesielt når jeg har mulighet til å forutse hendelser som burde vært forhindret, men som jeg grunnet tid, geografi eller feil posisjon i forhold til aktørene ikke har nubbesjans til å gjøre noe med. Litt som da jeg som småbarnsmor var på besøk hos foreldrene mine med en toåring og en baby. På tur ut med barnevogna fikk jeg hjelp av ei 4årig niese som sprang foran ut på trammen og holdt døra opp for oss. Det var bare det at trammen var regnvåt, og jenta hadde glatte støvler. Med barnevogn og baby mellom oss, og ute av stand til å gjøre noe fra eller til, forsto jeg først hva som kom til å skje, og deretter så jeg i sakte film hvordan hun skled bakover, falt på ryggen en liten meter ned fra trammen, og opp i ei lyskasse bygd av leca. La meg gjette at bakhodet hadde 2 centimeter klaring fra kanten på den ene leca-blokka..  Denne historien endte godt. Skremt men uskadet klatret jenta opp igjen fra lyskassa en erfaring rikere, og ble møtt med både klemmer og omsorg. Det er unødvendig å si at arbeidet med å bygge veranda med rekkverk ble framskyndet der og da.

I andre situasjoner kan jeg fange opp samspill og signaler mellom mennesker, sitte på sidelinjen og tenke at «Lytt da, han prøver å fortelle deg noe!» eller «Ja men så hopp, da, nå går toget!», men uten å være i posisjon til å påvirke neste trekk. Det er ikke mitt liv, og ikke mine valg. Det hender jeg ønsker jeg ikke hadde denne evnen.

Det handler om å lese mennesker og situasjoner. Det handler om å tenke gjennom at det vi gjør og sier i dag, eller lar være å gjøre og si, får konsekvenser i framtida, og at vår modell av verden ikke alltid er identisk med naboens virkelighetsbilde. Det handler om mot til å se en sak fra flere sider, men også om respekten for at måten jeg ville løst en sak på, kanskje ikke er den riktige for en annen. Det handler om at noen ganger er «learning by tryning» faktisk en nyttig øvelse. Derfor er det kanskje helt riktig at bobleveggen er der, og at hangen til inngripen i andre menneskers liv er mitt problem og ikke andres. Men lett er det ikke. Ikke alltid. Noen ganger tar jeg feil også, og det er egentlig ganske fint.

2 thoughts on “Jeg ser…

  1. Å fange opp signal og samspill, ikkje alltid så enkelt nei. Ei heller å verkeleg lytte til kva nokon prøver å fortelle, eller tie når mottaker ikkje er mottakeleg. Å hoppe….., det var den redsla for mageplasket då..

    Lik

  2. Så sant så sant- men evnen til å se er heller ikke lett å anerkjenne- det øver jeg meg på hele tiden. 1+1=2 liksom. Noen ganger kaller jeg det kvalifisert gjetning, noen ganger spør jeg om lov til å si hva jeg ser, noen ganger tier jeg og så var det en lur ting, andre ganger skulle jeg sagt det. Øvelse gjør mester i håndtering av når og når ikke. Noen ganger kjenner jeg ett så sterkt behov for å si noe som jeg ser, men holder så gæli tilbake fordi jeg diskuterer med meg selv om det er riktig. Det kan jo være at noen hjelper meg til å si det som er veldig viktig til en annen- men som hindres av det mentale normpolitiet. Jeg er blitt bedre på å være klartalt 🙂 Det er som regel full blink når jeg lar det komme 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s