Jeg kan vente

Jeg kan hjelpe til..

Jeg kan hjelpe til..

Litjmor og jeg leser. Vi leser «Jeg kan hjelpe til» og «Jeg kan vente». Bøker fra hennes foreldres barndom. Det er litt rart å vente. Og litt vanskelig noen ganger.  I blant får jeg høre at jeg er dårlig på å vente. Kanskje er jeg det, eller kanskje ikke. Selv vil jeg hevde at jeg er dårlig på de situasjonene der jeg ikke får gjort noe fra eller til. Da er det ikke selve ventingen, men mangelen på handlingsrom og påvirkning som slår meg ut.

Det er nok en grunn til at venting er et tema allerede på pekebokstadiet. Vente på tur. Vente til alle har satt seg til bords. Eller til alle er ferdige med å spise. Vente til noen har tid. Senere kommer alle opplevelsene vi gleder oss til. Første skoledag. Helgetur til besteforeldre. Juleaften. En liten feriegjest vekket meg  en grytidlig oktobermorgen for mange år siden med følgende klokkeklare melding: «Vet du hva, det snør ute! Og da skal vi til Costa Rica!» Foreldrene hadde forklart henne at de alle skulle på ferie når vinteren kom, men de hadde ikke tatt høyde for tidlige snøskurer på fjellet og den direkte koblingen i jentas hode mellom snø og vinter.

Det finnes mennesker som bruker hele livet på å vente på det livet de egentlig skulle hatt, et liv med færre humper og tvilsomme overraskelser enn det de lever akkurat nå. Det finnes mennesker som ikke griper tak i de sjansene som fyker forbi, siden det kan dukke opp noe som er enda mer attraktivt rundt neste sving. «Vente og se» tenker de kanskje, eller «vet ikke nok», og reflekterer ikke så mye over hvordan denne holdningen kan påvirke livskvaliteten på sikt. Har du forresten hørt noen fortelle deg at de «hadde tenkt, men det rette tidspunktet dukket aldri opp..»? Selv vet jeg at jeg burde ha ventet noen ganger, og gjennomført forundersøkelser av både vannkvalitet og dybde før jeg hoppet, så hadde jeg kanskje sluppet å hoste og harke meg opp på land igjen, og kave i strandkanten ei stund for å komme meg til hektene. Men jeg har både lært og vokst på erfaringene mine.

En lokal kunstner monterte en gang noen stoler på et gjerde langs hovedfartsåra der vi bor. Han inviterte folk til å ta installasjonen i bruk, og virkelig kjenne etter hvordan det er å sitte på gjerdet, noe som jeg opplever er en avart av å vente og se. Hvor lenge kom de til å finne seg til rette i denne tilstanden?

Akkurat nå venter jeg på noe konkret, noe håndfast jeg ikke selv har kontroll over, og det går sin gang uansett. Det er helt greit. Men jeg innrømmer: Å vente på at mitt eget liv skal ta ønsket retning, det er jeg dårlig på, skikkelig dårlig. Den type venting forbinder jeg mest med et vakuum, et ingenmannsland, ei glassboble. Da vil jeg heller aksjonere på en kombinasjon av  av informasjon og intuisjon, og ta sjansen på å tryne en gang i blant.

Hvordan er du på å vente?

LIVET SOM BLEI BORTE
Kari Bremnes (Gåte ved gåte)

Ho Rita jamra over at ho hadde mista sitt liv
Ho hengte det i garderoben
tel en cover charge som va uhyre stiv
Ho trudde det hang trygt der
skulle bare inn og se
men da ho kom tebake etter xx antall tima var det borte
Kem har tatt det, sir ho Rita, kem har gjort det?
– Her får æ tebake et heilt anna skinn
enn det æ leverte inn
og alt garderobedama kan si
e at her må vi regne med svinn
og med flekka og flenge
Men ho Rita kan ikkje forstå
at ho har vært borte så lenge

Ho Laila forsøke å hjelpe
hente alt som hentes kan
hente såpe, hente vann
hente og en leken mann
Ingen effekt
Ho Rita e minst like knekt
Peike på alle de tilpassa livan som farte forbi og sir: SE!
Sånn va det livet æ hadde
før dette fikk skje
Da e det ho Laila får bud
om at lebestiftfargen ho alltid har brukt e gått ut

Nu går de som to vandrersker på skift
Rita etter livet sitt, Laila etter lebestift
Rita sir at livet va så reint og uten flenge
sir at da ho hang det fra sæ va ho ikkje borte lenge
Men det va ho

.

6 thoughts on “Jeg kan vente

  1. Jeg er heller ikke god på venting. Og for tiden venter jeg alt for mye.
    Dette med handlingsrommet er en klar hemsko, når rommet blir for lite.
    Når handlingsrommet blir trangt, blir aksjonsradiusen også mindre, i alle fall for tiden.
    Men vi må nok vente, en gang i blant.
    Klem 🙂

    Lik

  2. Venting er nok ikke min greie heller. Litt utålmodig etter å få ting til å skje. Det blir mange sideveier i livet på den måten, men også mer interessant. God morsdag! 🙂

    Lik

    • Hei mandagsmor :-). Hvis vi bare skal tråkke de kjente veiene, er det også mye vi går glipp av. Men noen ganger kan det være lurt å lese kartet før vi legger ut på tur.. Riktig god morsdag til mandagsmor på en søndag.

      Lik

  3. Jeg tror jeg er begge deler, det kommer litt an på hva det er. Noen ganger er jeg tålmodig, andre ganger utålmodig.

    Om noe gjør vondt eller jeg står i noe vanskelig, pleier jeg å si til meg selv at jeg må utholde, ikke forsøke å løpe bort fra det. For meg er utholde et viktig ord. Gevinsten ligger i det å kunne stå i motstand, ikke å gå rundt motstanden.

    Om jeg venter på noe godt, tenker jeg på at veien er minst like viktig som målet.

    Men jeg hater å vente på folk som aldri blir ferdige med elementære ting som å få på seg skoa eller er trege i lyskryss.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Lik

    • Hei Bjørn, er det ikke rart hvordan vi kan utholde det utroligste, og samtidig irritere oss grønn over detaljene? Jeg også liker å vente på gode ting, da er det enkelt å nyte ventetida også, slik som dagene vi er inne i nå. Men det store, uoversiktlige vil jeg helst oppsøke selv, så jeg så fort som mulig kan finne ut hva jeg har å forholde meg til.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s