Om å kaste ut barnet med badevannet

En kjenning brukte dette uttrykket her om dagen, «det er viktig at de ikke kaster ut barnet med badevannet» sa han, mens jeg tenkte: Når vet du at det er det du gjør? Og når er det egentlig stikk motsatt? Når du står der og har oppdaget en ny mulighet, en alternativ vei å gå? Hva vet du om hva du kan ta med deg, og hva du må la være tilbake?  Er det greit å ta avskjed, eller vil det gradvis gå opp for deg at det var nettopp «barnet» ditt du forlot? Fasiten ligger ikke opp i dagen.

Gjennom livet har jeg lært meg å bli kjent med endring som fenomen, ønsket eller uønsket, brå eller langsom. Endringer har formet meg, utfordret meg og brakt meg videre, men ikke alltid uten motstand. Mye jeg har erfart ligger der, lag på lag, andre elementer er forkastet på veien. Barna er fortsatt med, etter hvert også i flere generasjoner, men det er ikke dem dette uttrykket er myntet på.

radioMotsatsen til dette uttrykket er: «Du kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg.»  Alt koker ned til noen få spørsmål: Hva vil du aldri fire på, uansett hva som skjer deg i livet? Hvilke verdier er så grunnleggende at de nærmest definerer deg som menneske? Og når nærmest skylder du på disse verdiene bare fordi det er slitsomt med enda ei forandring, så du retter fram pekefingeren og sier: «Nå er det viktig at vi ikke kaster ut barnet med badevannet her!»? Jeg tror nemlig at vi noen ganger tar feil av barnet og vannet, at vi ikke klarer tenke langt nok fram, men holder fast på det vi kjenner og vet hva er. Litt sånn som de radioprodusentene som i sin tid trodde fjernsynsapparater var en flopp, og som en etter en forsvant ut av markedet.

Kanskje burde vi utforske mer, i stedet for å yte motstand? Teste ut nye sider av oss selv. Nye tålegrenser, og nye mestringsarenaer. Endringer kommer vi ikke utenom. Rammevilkårene i livet vårt vil alltid forandre seg, både i arbeidslivet, familielivet, kjærlighetslivet og resten av livet.  Jeg tror det viktigste verktøyet vi kan ta i bruk, er vår egen styrespake, selv når endringen er ytre påført. Vi kan ta grep om «barnet» og  dermed hindre katastrofen, for så å finne fram til andre måter å ta vare på det som er vesentlig. Ta styring, på det vi kan ta styring på, egne reaksjonsmønstre for eksempel.  Nysgjerrigheten. Kanskje, om ei stund, viser endringen seg å være en ny mulighet, et løft, i forhold til det vi hadde den gangen vi rettet pekefingeren og kom med advarselen vår. For det ER viktig ikke å kaste ut barnet med badevannet, men da må vi først være sikre på hva som er barn og hva som er badevann, i akkurat den sammenhengen vi er i.

2 thoughts on “Om å kaste ut barnet med badevannet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s