Gul er sjalusiens farge

Det sies at sjalusien er gul. Gul som gift tenker jeg, som fargen på verk i et sår som ikke gror, men står åpent for vær og vind og synlige og usynlige uhumskheter. Jeg så og luktet på et slikt sår i sommer, og tenkte at slik er det. At slik er sjalusien også, gul, illeluktende og med spredningsfare. Hvis den får næring. Det hjelper ikke å dekke over med et plaster heller, og si: «Sjalu jeg? Langt ifra, jeg er bare rettmessig indignert!» Den fortsetter å spre seg, innover, langsomt men ubønnhørlig, til hele kroppen er infisert. Hodet koker, og ut fra munnen hopper ormer og padder, passelige små stikk rettet mot den eller de som utløste denne følelsen av utilstrekkelighet eller urettferdighet i verden.

Ja for er det ikke det sjalusi handler om? Å føle seg liten, oversett eller utilstrekkelig? Mens den eller de vi vi retter støtet mot, tilsynelatende fikser alt her i verden? «Alle har et syskjenbån på Gjøvik» sang Prøysen. Det har vi vel alle sammen, men hvorfor reagerer vi så forskjellig på dette syskjenbånet som alltid fikser litt mer, opplever større ting, får mer oppmerksomhet og tjener litt bedre enn oss? Og hvorfor er følelsene våre så sammensatt, spesielt rettet mot de menneskene som står oss nær?

«Det du gir oppmerksomhet vokser», sa coachlæreren min. Gir vi oppmerksomhet til urettferdigheten i verden, til at vi bare har en birolle i det stykket livet vårt er en del av, kan opplevelsen fort fylle hele bildet. Historien er full av bøker, filmer og skuespill som skildrer tronkampen mellom brødre, som for eksempel i Løvenes konge. Scar er så infisert av sjalusi at han er villig til å sette det meste over styr for å vippe broren ned fra kongetronen.

Jeg er den første til å skrive under på at verden er urettferdig, og at den for all framtid kommer til å være akkurat det, urettferdig. Men hvor urettferdig den er, er avhengig av øynene som ser, og hvem vi sammenligner oss med. Gjennom livet rettes oppmerksomheten mot ulike drømmer og mål, noe som igjen påvirker når og hvor vi kjenner på denne stikkende, gule smerten. Mitt første sjalusiminne hadde med idrett å gjøre, eller rettere sagt lagtilhørighet. Disse slanke, langbeinte håndballjentene som hang sammen på og utenfor banen, åh som jeg gjerne skulle vært en av dem. Men likte jeg egentlig håndball? Nope. Senere kom kjærlighetssorgene, og stikket ved å se nye parkoblinger. Det stakk dypere og var vanskeligere å kontrollere.

Tilbake til padder og ormer. Noen ganger registrerer jeg med undring hvor inderlig og hatefullt et menneske kan uttrykke seg om et annet, selv når det ikke ligger en åpen konflikt til grunn. De trenger ikke en gang kjenne hverandre godt. Fellestrekket er gjerne at hatobjektet, på ett område eller et annet, har fått eller tilegnet seg mer ressurser enn den som snakker. Det kan handle om skoleresultater, utseende, spesielle talenter eller en karriere i utvikling. Eller et tilsynelatende vellykket familieliv. Formålet med omtalen derimot, handler om å rive denne personen ned fra pidestallen, og påpeke utilstrekkelighet og dårlige egenskaper, med kommentarer av typen: «Joda, hun er flink til å synge, men har du sett hvordan hun kler seg?» «Jasså, han fikk den jobben? Vel, vel, ryktene kommer vel til å innhente han en dag. Han har ikke akkurat fått til noe.»

Kanskje gjør det litt godt også, akkurat med det samme, å folkeliggjøre de «perfekte». Men hva har vi igjen på sikt? Jeg tror noe av det verste noen kunne sagt til meg, ville vært at jeg er smålig. Vi vokser ikke på å trekke andre ned. Derimot gir vi næring til vår egen giftproduksjon, som igjen påvirker både selvbilde og allmenntilstand. Jeg tror det er det mye å lære av andres medgang, hvis vi er åpen for å dra nytte av det i eget liv. Og er det noe som livet virkelig har lært meg, så er det at å misunne andre deres liv, er risikosport. «Be careful what you pray for, you might get it.» De aller fleste mennesker viser fram solsida, og gjemmer sine egne demoner for omverdenen. For noen er det akkurat fasaden som gjør at de klarer å holde seg oppreist. Vi vet ikke hvor mye det har kostet å mestre det de faktisk mestrer. Men jeg vet nok til at det de fortjener, er respekt, og at en rettet sjalusi i mange tilfelle er total skivebom. Hverdagssjalusien er en mestringsstrategi som fungerer i små doser, og som fortsatt kan lokalbehandles hvis den begynner å anta dimensjoner. Men når den gule infeksjonen har satt seg i kroppen, er det viktig å be om hjelp. Da er du helsefarlig, både for deg selv og andre.