Gul er sjalusiens farge

DameDet sies at sjalusien er gul. Gul som gift tenker jeg, som fargen på verk i et sår som ikke gror, men står åpent for vær og vind og synlige og usynlige uhumskheter. Jeg så og luktet på et slikt sår i sommer, og tenkte at slik er det. At slik er sjalusien også, gul, illeluktende og med spredningsfare. Hvis den får næring. Det hjelper ikke å dekke over med et plaster heller, og si: «Sjalu jeg? Langt ifra, jeg er bare rettmessig indignert!» Den fortsetter å spre seg, innover, langsomt men ubønnhørlig, til hele kroppen er infisert. Hodet koker, og ut fra munnen hopper ormer og padder, passelige små stikk rettet mot den eller de som utløste denne følelsen av utilstrekkelighet eller urettferdighet i verden.

Ja for er det ikke det sjalusi handler om? Å føle seg liten, oversett eller utilstrekkelig? Mens den eller de vi vi retter støtet mot, tilsynelatende fikser alt her i verden? «Alle har et syskjenbån på Gjøvik» sang Prøysen. Det har vi vel alle sammen, men hvorfor reagerer vi så forskjellig på dette syskjenbånet som alltid fikser litt mer, opplever større ting, får mer oppmerksomhet og tjener litt bedre enn oss? Og hvorfor er følelsene våre så sammensatt, spesielt rettet mot de menneskene som står oss nær?

«Det du gir oppmerksomhet vokser», sa coachlæreren min. Gir vi oppmerksomhet til urettferdigheten i verden, til at vi bare har en birolle i det stykket livet vårt er en del av, kan opplevelsen fort fylle hele bildet. Historien er full av bøker, filmer og skuespill som skildrer tronkampen mellom brødre, som for eksempel i Løvenes konge. Scar er så infisert av sjalusi at han er villig til å sette det meste over styr for å vippe broren ned fra kongetronen.

Jeg er den første til å skrive under på at verden er urettferdig, og at den for all framtid kommer til å være akkurat det, urettferdig. Men hvor urettferdig den er, er avhengig av øynene som ser, og hvem vi sammenligner oss med. Gjennom livet rettes oppmerksomheten mot ulike drømmer og mål, noe som igjen påvirker når og hvor vi kjenner på denne stikkende, gule smerten. Mitt første sjalusiminne hadde med idrett å gjøre, eller rettere sagt lagtilhørighet. Disse slanke, langbeinte håndballjentene som hang sammen på og utenfor banen, åh som jeg gjerne skulle vært en av dem. Men likte jeg egentlig håndball? Nope. Senere kom kjærlighetssorgene, og stikket ved å se nye parkoblinger. Det stakk dypere og var vanskeligere å kontrollere.

Tilbake til padder og ormer. Noen ganger registrerer jeg med undring hvor inderlig og hatefullt et menneske kan uttrykke seg om et annet, selv når det ikke ligger en åpen konflikt til grunn. De trenger ikke en gang kjenne hverandre godt. Fellestrekket er gjerne at hatobjektet, på ett område eller et annet, har fått eller tilegnet seg mer ressurser enn den som snakker. Det kan handle om skoleresultater, utseende, spesielle talenter eller en karriere i utvikling. Eller et tilsynelatende vellykket familieliv. Formålet med omtalen derimot, handler om å rive denne personen ned fra pidestallen, og påpeke utilstrekkelighet og dårlige egenskaper, med kommentarer av typen: «Joda, hun er flink til å synge, men har du sett hvordan hun kler seg?» «Jasså, han fikk den jobben? Vel, vel, ryktene kommer vel til å innhente han en dag. Han har ikke akkurat fått til noe.»

Kanskje gjør det litt godt også, akkurat med det samme, å folkeliggjøre de «perfekte». Men hva har vi igjen på sikt? Jeg tror noe av det verste noen kunne sagt til meg, ville vært at jeg er smålig. Vi vokser ikke på å trekke andre ned. Derimot gir vi næring til vår egen giftproduksjon, som igjen påvirker både selvbilde og allmenntilstand. Jeg tror det er det mye å lære av andres medgang, hvis vi er åpen for å dra nytte av det i eget liv. Og er det noe som livet virkelig har lært meg, så er det at å misunne andre deres liv, er risikosport. «Be careful what you pray for, you might get it.» De aller fleste mennesker viser fram solsida, og gjemmer sine egne demoner for omverdenen. For noen er det akkurat fasaden som gjør at de klarer å holde seg oppreist. Vi vet ikke hvor mye det har kostet å mestre det de faktisk mestrer. Men jeg vet nok til at det de fortjener, er respekt, og at en rettet sjalusi i mange tilfelle er total skivebom. Hverdagssjalusien er en mestringsstrategi som fungerer i små doser, og som fortsatt kan lokalbehandles hvis den begynner å anta dimensjoner. Men når den gule infeksjonen har satt seg i kroppen, er det viktig å be om hjelp. Da er du helsefarlig, både for deg selv og andre.

12 thoughts on “Gul er sjalusiens farge

  1. Sjalusien er nesten en ryggmargsrefleks, hos en del. Synd.
    Verden er ikke rettferdig. Fortsatt synd.
    Livet er ikke rettferdig. Nei vel.
    Livet er vårt eget, til en viss grad, å misunne noen gjør ikke eget liv bedre.
    Om man hele tiden skal skotte mot andres liv og ser solskinnsdagene i dem, får man ikke levd eget liv, på en god måte.
    Men ikke ta fra meg gult, den fargen trenger jeg, når jeg har bruk for litt ekstra mot .)

    Lik

  2. Sjalusi gjør vondt. Enten den dukker opp i en selv, eller en blir utsatt for den. Men kanskje er det en følelse som bor i oss fra gammelt, på linje med fight fright flight responsen, og at det var nødvendig å ha en slik automatikk i følelsene våre en gang. Bare at det funker dårlig i dagens samfunn. Uansett bør en ikke la den få utvikle seg fritt, men kanskje heller våge å prate om den med noen når den dukker opp. Alt en holder inni seg på grunn av skam har en tendens til å vokse.

    Jeg har alltid hørt at sjalusien er et grønt monster, eller et grønnøyd et. Ikke et gult.:)

    Ha en fin kveld.:)

    Bjørn

    Lik

    • Rart det med farger, for meg er grønt håpets farge, den varsler om vår, gult derimot, buuh… Jeg liker ikke gule dager. Mormors mot er gult, mitt er lilla tror jeg, eller rødt.. Hvordan speiler dine farger sinnstemningen når du maler? Sinne er ihvertfall rødt, og blir jeg sint nok, henger motet seg på.

      Lik

      • For meg er gult angstens farge. Men gult er mer enn én farge, så det gjelder ikke alle gulfarger. Det må blant annet være en del hvitt i den. Enkelte blåfarger gjør også vondt i meg. Men så er også blå/lilla komplimentærfargen til gult, så det er kanskje ikke så rart.

        Jeg tror at fargenes virkning på meg i blant handler mye om hvilke andre farger de er satt opp mot. Men også hva fargene dekker eller er ment å fortelle. Jeg selv bor i et lyst gult hus, og det går greit, men jeg ville ikke likt å bo i et blått. Og blå kjøkken eller interiører ville vært ekstremt vanskelig for meg å velge, om valgmuligheten var der.

        Leiligheten min er malt i hvitt, men det er én grå vegg i hvert rom. Jeg har en åpen kjøkkenløsning, hvor én vegg i tillegg er rød. Den røde fargen går igjen i tepper og puter på stua. Det samme gjør det grå.

        Rødt er jeg lært opp til er kjærlighetens farge. Men rød er mange farger, akkurat som gult. For meg handler den om sterke følelser, men ikke nødvendigvis alltid gode. Et av mine vondeste bilder er et selvportrett hvor jeg har malt meg selv i min fars uniform og med hans mimikk. Bakgrunnen på det bildet endte opp med å bli rød.

        https://www.facebook.com/bjornholbakken/media_set?set=a.10151848028794744.1073741827.735654743&type=3

        Utdrag fra en tekst jeg skrev en gang:

        En eldre mann sitter på en stein i strandkanten. Ved siden av et grått naust. Ansiktet er vendt mot havet og sola varmer han i ryggen. I horisonten har det samlet seg skybanker. Himmelblått mot lysende hvitt og tungt svart. Svulmende former som bukter og vrir seg som Quasimodo i det han langsomt og smertefullt sprenger hjertet sitt ut av kroppen i håp om å finne lindring. To måker skinner hvite mot lilla aksent.

        Dette er bildet Astrup aldri malte. Intense farger. Rikelig med grønt. Flagrende gråtoner får en svak kastevind til å kruse vannoverflaten og flagre over lerretet lettbent som dansende nordlys i mørke vinternetter. Ovenfor fjærebeltet har bjørka begynt å suge saften ut av bladene og etterlater seg sin palett av høst. En hund ligger ved siden av mannen med hodet på labbene. Svart i pelsen. Malingen som flasser av en robåt festet med et grønt tau til en rød bøye lyser intenst av kobolt. I bunnen av båten ligger en vissen gren. På grenen en død sommerfugl stivnet halvveis ute av en gul kokong.

        ***

        Ha en fin dag.:)

        Bjørn

        Lik

  3. Gult er solen for meg. Jeg trenger gult. Men ikke gule hus eller rom. Mer som små lyspunkt. En skål, en vase… Eller en blomst.
    Blått er hverken ro eller lindring for meg. Rødt er hardt. Men grønt er godt.
    Rart dette med farger. Sjalu har jeg aldri vært. Tror jeg. Men jeg har vært utsatt for det. Som alle. Det er vondt. Og det er svart.
    Jeg trenger gult:)

    Lik

    • For meg er det forskjellige gulfarger. Den klare er lyset, sola og gleden slik som klart himmelblått er frihet, luft og rom. i den gulgrønne, eller skittengule derimot finner jeg sjalusien og annet grums som befinner i de ulike krokene jeg forsøker å overse i sjela mi… Samme farge som puss i sår…

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s