Når er du redd?

Jeg oppdager stadig nye sider ved meg selv. I det siste har jeg oppdaget at jeg er redd når jeg har det bra. Redd for at det ikke skal vare, redd for at det skal skje noe som snur opp ned på alt i hverdagen jeg har lært meg å sette pris på. Akkurat nå for eksempel, sitter jeg og venter på et nattlig besøk med barn, svigerbarn, barnebarn og nesten enda et til, og mens jeg sitter her med tekoppen min, trekkes tankene i større grad mot mørk og glatt veibane og elger uten vett til å bruke refleks, enn til alt vi skal finne på når de endelig er framme.

Hvorfor er det slik?  Jeg forsøker å fortelle meg selv at dette er prisen man betaler for å være glad i noen, en pris jeg må leve med, den kommer sammen med kjærligheten til de menneskene jeg har rundt meg. Men må det henge sammen? Innerst inne vet vi at ingen ting er evigvarende, og er vi ikke til stede i øyeblikket, glipper de fine stundene for oss også, rett og slett fordi vi fokuserer på hva som kan gå galt i framtida. Hvorfor i alle dager skal jeg bruke tid på å bekymre meg for noe som etter all sannsynlighet ikke vil skje? Og dessuten, hvis noe skulle skje akkurat i natt, hadde det ikke vært en idé å bruke ventetida til å slappe av og samle krefter i stedet, krefter jeg definitivt ville hatt bruk for i en slik situasjon? Rundt meg får jeg jevnlig oppdateringer om alvorlige sykdommer hos noen og ferske diagnoser hos andre, og viktige milepæler og nye mestringsopplevelser hos både dem og andre. I dag har jeg grått litt for noen jeg kjenner. Ja for det er slik livet er, men svinger og humper og et pariserhjul i ny og ne (nå liker jeg egentlig ikke pariserhjul, har alltid trivdes best på bakken, men for noen er en slik tur selve symbolet på lykken i livet), og alt dette kommer enten vi bekymrer oss eller ikke. Og da må vi være der, og noen ganger hente styrke vi ikke ante vi hadde.

Jeg er redd for veier, og for ulykker og sykdommer, og når noen ikke svarer på telefonen hele helga fordi de har glemt igjen laderen på tur. Samtidig er jeg glad for at jeg har noen å være redd for. Men det jeg vet jeg bør bruke hodet mitt til  akkurat nå, er å tenke på morgendagen sammen med litjmor, og den spontane gleden når hun gjør stadig nye ting for første gang, eller når hun gang på gang klatrer opp i fanget mitt med boka si, ser forventningsfullt opp på meg og sier Borte, bø! Lite forstår hun av det at hun snart ikke er bare litjmor lengre, men stor også, og mormor får enda ei eller en å være redd for. Men akkurat her og nå, er de snart her, og det er bare oss, og så øyeblikket da.

Når er du redd?

35 thoughts on “Når er du redd?

  1. Jeg har litt sånn hverdagsredsel, – sånn «tenk om-engstelse». Aldri uttalt i ord, halvtenkte tanker som fornuften feier under teppet. Til tider er det mange, små bulker under teppet. I tankene tramper jeg dem flate med humor og livsglede.😉
    (Liker verbbøyinga di, Mormor!)

    Lik

    • Og jeg liker bulkene, slike som man kan trampe på. Tror det handler om å finne sin måte å håndtere uroen på, slik at det ikke blir den som tar styringa, men mer fungerer som et lite korrektiv.

      Lik

  2. Vet du hva jeg syns er litt skummelt?
    Det er det at jeg ikke er redd for noen ting …
    Det er en tanke som skremmer meg litt, når alt kommer til alt. Det er ikke sånn at jeg hverken gjør dumme ting eller oppsøker fare eller noe, men jeg har en sånn «lunken» følelse fil angst og frykt som gjør at jeg ikke føler redsel for noe.
    Litt rart, er det ikke?

    Lik

  3. Jeg er redd når jeg tenker for langt fremover, og tar med meg alt som har skjedd bakover. Noen ganger er jeg redd helt plutselig- uten en konkret grunn. Det som gjør meg aller mest bekymret og som kan skape redsel er selvfølgelig ungene – om de gjør noe uvanlig i hverdagsmønsteret sitt. Men likevel tar det også lang tid før også det går fra bekymring og så skaper redsel. Der virker magefølelsen min egentlig veldig bra- det skal den ha🙂

    Lik

    • Det gode er fint, men lite er evig, der tror jeg vi har mye å lære av buddhistene, som aksepterer det midlertidige som en naturlig del av livet på en helt annet måte enn vi i vår vestlige kultur. Vi bruker tida vår til å slåss mot midlertidigheten (aldring osv) i stedet for å være i livet. Men jeg forstår redselen din, og kjenner meg igjen🙂

      Lik

  4. Å ja, jeg er redd for så mye. Jeg levde lenge i den tro at jeg var lite redd. Det var fordi jeg var ekspert på å skyve redselen bort eller inn eller noe sånt. Nå øver jeg meg på å tåle å stå i redselen.

    Er redd for å miste mennesker som står meg nær. Og veldig redd for å bli avhengig av andre mennesker, når det gjelder praktiske ting i hverdagen. Veldig redd for avmakt.

    Lik

    • Det forstår jeg gamle ugle. Noen ganger lurer jeg på hva vi ville hatt i stedet hvis vi legger redselen og tiden og energien vi bruker på den til side? Hva ville fylt tankene våre da?

      Lik

      • Det tror jeg vil vise seg, hvis redselen blir noe en blir vant til å omgås. Jeg har nok litt eksistensielt perspektiv på dette, litt Kierkegård.

        Jeg er ikke av dem som kan sette redselen til side, ikke nå lenger, da tyter den bare ut som fysiske plager, smerter eller noe annet…

        Men det er meg det, det kan godt være andre kan det.

        Lik

  5. Stjernefint innlegg🙂
    Kommenatrrekkja her er også fin.
    Å vere redd. Det finnast så mange grader av det. Heldigvis er eg aller mest uredd.

    Som deg er eg redd når nokon av mine er ute på reise, til eller frå, og veret er dårleg reisefylgje.Då ynskjer eg jevnlege oppdateringar.
    For ei veke eller to sidan var eg redd for at eg hadde blitt alvorleg sjuk, eg som ikkje brukar vere redd for det, men nære er blitt det og eg tenkte at kvifor ikkje eg også. Vondt hadde eg det. Heldigvis var det kun eit ribbeinsbrudd.
    Mitt i tryggleiken det er å stå på to bein åleine , grip eg meg også i å vere «redd for» å måtte stå åleine på dei to resten av livet.

    Eg grip dagen,øyeblikka, eg gjer det
    Marieklem

    Lik

  6. Jeg er redd for å være for lykkelig. Redd for å virkelig glede meg. Redd for å tenke at «nå går det bedre!». Jeg tar nemlig alltid et forbehold om at det ikke varer… Fallhøyden blir så stor når det vonde er tilbake. Derfor holder jeg alltid igjen, – den beste følelsen, den intense gleden, det bekymringsløse. Jeg tillater meg ikke å kjenne på dette. For jeg er så redd det ikke skal vare.
    Det er min angstform. Og den er visst vanskelig å behandle. Jeg har forsøkt, og forsøker. Men jeg kom lengst da jeg aksepterte at det var sånn jeg var. For likevel kjenner jeg det sitrer og ulmer i gode følelser. På tross av undertrykkelsen. Så får jeg heller nyte dette halvveise, det halvgode og den lille bekymringen…
    Jeg bekymrer meg heldigvis bare for alt annet og alle andre enn meg. Jeg er som jeg er og det er akseptert;)

    Lik

    • Det du beskriver er også en nytelse, Ann Judith, selv om du tar kontroll over den, over hvor langt du skal slippe den, så er den der. Tror det er kulturelt betinget dette. Et måltid kan være en ren nytelse selv om det ikke varer,og det aksepterer vi. Vi vet vi blir sultne igjen, men det er sjelden at vi lar den vissheten ødelegge gleden over måltidet. Egentlig er det jo ingenting som varer ut og bort, ikke livet, ikke barndommen, ikke helsa, selv kjærligheten kommer og går for mange, Jeg tror det er viktig å øve seg på å nyte milepælene likevel i stedet for å stritte imot.. Om dette er lett eller vanskelig, ja er en helt annen sak…

      Lik

  7. Slike ting som du beskriver her gjør meg også redd.

    Jeg tror likevel at vi trenger redselen. Det hjelper oss til å styre unna ting som er farlige. Problemet oppstår vel om alt blir farlig, og en ikke våger noe som helst til slutt. Eller når en ikke klarer å skille mellom ting. Det er jo farligere å kjøre bil på motorveien enn å ha en edderkopp i kjelleren, for eksempel. Likevel kan en person gi seg ut på vinterstid med dårlige dekk, men nekte å gå ned i kjelleren til edderkoppen.

    Selv har jeg angst, så opplevelsen av redsel blir til tider hemmende for meg. Slik at livet begrenses. Fordi ting som for andre er uproblematiske, for meg kan bli til uoverkommelige hindre. Men selv om angsten tar stor plass, er den likevel ikke alt jeg er.

    Ha en fortsatt fin helg.:)

    Bjørn

    Lik

    • Fin helg til deg også Bjørn! «Men selv om angsten tar stor plass, er den likevel ikke alt jeg har» skriver du. Den er ikke alt du er heller, du er så mye mer enn det. Men er det ikke slik at angsten som i utgangspunktet er plantet der for å beskytte oss mot det som er farlig, først lager ugagn når den tar for stor plass? Det hadde ikke vært bra å eliminere den heller.

      Lik

      • Angsten var nok bra og ha en gang, den er jo en del av «fight, freeze or fligt». Det vil si en overlevelsesstrategi. Og i enkelte situasjoner er det nok sikkert fremdeles greit å ha en slik mekanikk i seg, uten å være nødt til å tenke over det først. I en krigssituasjon, for eksempel. Eller i andre truende situasjoner. Men det er litt kipt når det går av hengslene og blir aktivert i kassakøen på Rema.:)

        Bjørn

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s