Hjelp, generasjonsskifte på gang….

Jeg sitter og forbereder meg til fredagens oppdrag, jeg er invitert på bondekafé for å snakke om «Sosiale aspekter ved generasjonsskifte».  Sosiale aspekter ved generasjonsskifte, hva betyr egentlig det? I korte trekk handler det om omtrent alle elementer i samspillet mellom to generasjoner som ikke direkte ligger inn under begrepene «jus» og «økonomi». Samtidig har jeg akkurat sett «Agentens skriftemål » på NRK, om 6 døtre som i voksen alder får vite at faren har vært amerikansk agent under den kalde krigen, og at han måtte drepe 3 russiske soldater under det siste oppdraget sitt.  Det er sterk kost å se voksne mennesker som tar inn over seg at de egentlig aldri har kjent faren og de hemmelighetene han bar på, samtidig som de er tydelige på at hans erfaringer har preget hele oppveksten deres.

I utgangspunktet skulle man tro at generasjonsskifte på et gårdsbruk eller i en familiebedrift, er en enkel sak. De fleste som bygger opp et livsverk, gjør dette nettopp for å ha noe å overlate til generasjonen som kommer etter. Mens barna vokser opp, unner foreldrene dem å få til alt det de vil med livet sitt, samtidig som de åpent eller i det stille håper at dette innebærer et ønske om etter hvert å overta familiens virksomhet gjennom generasjoner. Ofte er det akkurat dette som skjer også, ønsket og viljen er der, og etter en periode med luft under vingene, flytter den unge voksne hjem for å overta. Alt ligger i prinsippet til rette. Hvorfor går det ikke på skinner da? Årsakene er mange og sammensatte, men de stadig tilbakevendende temaene for generasjonskonflikter kan sammenfattes slik:

• Ulike forventninger
• Uklare avtaler
• Tilbakeholdelse av informasjon
• Forrykket maktbalanse, hvem bestemmer nå
• Kulturkollisjon mellom svigerforeldre/svigerbarn
• Manglende privatliv
• Manglende trygghet i relasjoner
• Manglende forståelse for hverandres prioriteringer
• Ulike personligheter og preferanser

I løpet av mitt yrkesaktive liv har jeg fått innsikt i mange varianter av generasjonsskifte. Ett element som er lett å undervurdere, er alle de blandede følelsene knyttet til å tre ut av arbeidslivet. Gründere, håndverkere og gårdbrukere kjennetegnes ofte av stor arbeidskapasitet, lange arbeidsdager, uavhengige beslutninger og tilnærmet  fri tilgang til å styre egen hverdag. Jo nærmere pensjonsalder denne personen kommer, jo mer blir denne posisjonen truet, og tida etterpå kan framstå som både skremmende og lite meningsfull. Vil junior ha bruk for meg?  Vil han eller hun drive på samme måte, eller har de omstillingsplaner jeg ikke vil føle meg hjemme i? Ser og verdsetter de hvordan jeg har ofret helsa mi for dette prosjektet? Disse tankene er det viktig å få opp i dagen, ellers ligger de der og bremser for både god dialog , en meningsfylt pensjonisttilværelse og velfortjent hvile.

De som skal ta over derimot, opplever innimellom at foreldregenerasjonen holder informasjon tilbake, slik at det er vanskelig å vite helt hva de går til. Dette kan ha sammenheng med de eldstes behov for å beholde kontrollen, og at det fremdeles skal være bruk for dem. Eller de kan snakke forbi hverandre, eller rundt grøten, slik at de aldri kommer til kjernen om hva som må være på plass for at generasjonsskiftet skal bli en realitet, og alt trekker i langdrag. Noen ganger kan det være lurt å foreslå en dato et stykke fram i tid som overtakelsestidspunkt, for derfra å telle seg bakover og finne ut når ulike temaer må være avklart. Mye av dette handler også om helt nødvendig kompetanseoverføring.

Men hva når dagen er der og det bor to-tre generasjoner på samme tun? Med på lasset er kanskje også en svigerdatter eller svigersønn som har vokst opp i en annen familie og et annet miljø med andre spilleregler. Hvilken plikt har de til å videreføre tradisjonene på gården? Og hvem bestemmer omgangsformen? Er det greit å si fra at du gjerne vil at svigerfar eller -mor banker på før de kommer inn, og at lørdagskveld er kjernefamilietid? Og hvor ok er det for svigermor å stille opp som barnevakt 4 kvelder i uka? Her har jeg hørt mange og varierte historier, men hovedinnholdet i de fleste handler om de usynlige kontraktene, disse foventningene vi har til hverandre om hvordan ting skal være, uten at vi snakker høyt om dem.

Et annet viktig forhold å ta høyde for ved generasjonsskifte, er at det ferske «kårfolket» gjerne har flere barn. De aller fleste familievirksomheter har en økonomi som ikke gjør det forsvarlig å dele likt mellom alle barna i familien. Dette kan være lett å forstå i familier med tradisjon for åpen dialog, men jeg kjenner flere voksne mennesker vokst opp med en familiebedrift eller et gårdsbruk, som opplever at de ble både avspist og holdt utenfor i prosessen med overdragelse. Dette igjen påvirker forholdet til søsken og foreldre på livstid. Trenger det være slik? Jeg tenker at i det øyeblikket økonomi og følelser går hånd i hånd, er det duket for mulige konflikter. Noen tenker nok  at ved å ordne opp i det stille, så slipper de disse diskusjonene, noe som kan fungere på kort sikt, men neppe på lang. Det som derimot kan være nyttig, er å invitere med seg en nøytral tredjepart når vanskelige tema skal diskuteres, en som kan bidra til å styre diskusjonen og ta vare på saklighetsnivået. Trygge rammer skaper gode prosesser.

Idyll?