Men da må det være på mine premisser

Når jeg hører akkurat denne setningen, «Men da må det være på mine premisser», skjer det noe inni meg. Det utløser et ras av spørsmål, og nysgjerrighet på hva som ligger i forkant av kommentaren. Har det alltid vært sånn, at vedkommende har fått det på sine premisser? Eller er tilfellet stikk motsatt, og det nå virkelig er på tide å sette foten ned?  Ofte er det en blanding, og noen ganger der det slik at det  én opplever har foregått på andres premisser, kan oppleves helt annerledes fra et annet ståsted. «Nå har jeg typekategorisert deg», sa datteren min litt spøkefullt her om dagen, «du er en «negotiator», eller en forhandler.»  Hun har nok litt rett, jeg havner ofte i situasjoner der jobben min blir å se ting fra forskjellige sider, og forhandle fram en løsning flere parter kan leve med. Og det igjen, handler om hvilke, og hvem sine premisser som skal gjelde.

Wikipedia sier dette om ordet premiss:

Premiss kommer fra det latinske praemisus (pre- -mittere), som betyr å plassere foran, det vil si å forutsette.

En premiss (eller et premiss) er et utsagn eller beskrivelse som er en del av en logisk argumentasjon. Premisser danner grunnlaget for en diskusjon, hvis resultat er en slutning.

En argumentasjon inneholder alltid en eller flere premisser. En premiss er et faktum eller en omforent påstand, forutsetning eller sannhet, og som derfor ikke trenger noen nærmere begrunnelse.

Med andre ord, når vi aksepterer premisser, blir det det samme som å akseptere spilleregler, trafikkregler eller en bestemt omgangsform. Noen ganger opplever vi over tid å måtte leve med premisser vi ikke kan akseptere, de strider mot hvem vi er og hva vi står for, og mot våre egne opplevelser av rett og galt. Krig er et eksempel på en slik situasjon, maktmisbruk i nære relasjoner er et annet. Men hva gjør vi hvis maktbalansen endrer seg, og vi plutselig får tilgangen til rollen som premissleverandør igjen? Er det da våre premisser som skal gjelde, eller går det an å forhandle fram et sett av felles premisser? Noe sier meg for eksempel at Israel har gått feil i byen når de på grunn av år med undertrykkelse og forfølgelse hevder retten til å begå samme urett mot andre.

Selv mener jeg at det er viktig, så langt det er mulig, å være premissleverandør i eget liv, samtidig som vi ikke rår over alt som kan skje oss i livet.  Vi har uansett en påvirkningskraft på hvordan vi tar det vi møter. Utfordringen oppstår i det øyeblikket våre premisser ikke stemmer overens med premissene til mennesker vi er nødt for å forholde oss til, det kan gjelde omgangsform, handlefrihet, respekt, ansvarsfordeling, etikk og verdisyn.  Når kan vi kreve at samhandling skal skje på våre premisser? Og hvis den andres premisser er uakseptable, hvilke alternativer har vi? Å stille kravet «men da må det være på mine premisser» er et slags ultimatum, og hvis vi stiller det bør vi samtidig ha et reellt alternativ for vår egen del, slik at krav kan følge handling. Uansett er det nyttig å sortere i eget hode: Hva kan jeg leve med? Hva vil jeg arbeide aktivt for å endre? Og hva er totalt og absolutt uaktuelt? Er det mulig å forhandle oss fram til noen felles premisser her, eller er det ikke?

Veivalg….