Men da må det være på mine premisser

Når jeg hører akkurat denne setningen, «Men da må det være på mine premisser», skjer det noe inni meg. Det utløser et ras av spørsmål, og nysgjerrighet på hva som ligger i forkant av kommentaren. Har det alltid vært sånn, at vedkommende har fått det på sine premisser? Eller er tilfellet stikk motsatt, og det nå virkelig er på tide å sette foten ned?  Ofte er det en blanding, og noen ganger der det slik at det  én opplever har foregått på andres premisser, kan oppleves helt annerledes fra et annet ståsted. «Nå har jeg typekategorisert deg», sa datteren min litt spøkefullt her om dagen, «du er en «negotiator», eller en forhandler.»  Hun har nok litt rett, jeg havner ofte i situasjoner der jobben min blir å se ting fra forskjellige sider, og forhandle fram en løsning flere parter kan leve med. Og det igjen, handler om hvilke, og hvem sine premisser som skal gjelde.

Wikipedia sier dette om ordet premiss:

Premiss kommer fra det latinske praemisus (pre- -mittere), som betyr å plassere foran, det vil si å forutsette.

En premiss (eller et premiss) er et utsagn eller beskrivelse som er en del av en logisk argumentasjon. Premisser danner grunnlaget for en diskusjon, hvis resultat er en slutning.

En argumentasjon inneholder alltid en eller flere premisser. En premiss er et faktum eller en omforent påstand, forutsetning eller sannhet, og som derfor ikke trenger noen nærmere begrunnelse.

Med andre ord, når vi aksepterer premisser, blir det det samme som å akseptere spilleregler, trafikkregler eller en bestemt omgangsform. Noen ganger opplever vi over tid å måtte leve med premisser vi ikke kan akseptere, de strider mot hvem vi er og hva vi står for, og mot våre egne opplevelser av rett og galt. Krig er et eksempel på en slik situasjon, maktmisbruk i nære relasjoner er et annet. Men hva gjør vi hvis maktbalansen endrer seg, og vi plutselig får tilgangen til rollen som premissleverandør igjen? Er det da våre premisser som skal gjelde, eller går det an å forhandle fram et sett av felles premisser? Noe sier meg for eksempel at Israel har gått feil i byen når de på grunn av år med undertrykkelse og forfølgelse hevder retten til å begå samme urett mot andre.

Selv mener jeg at det er viktig, så langt det er mulig, å være premissleverandør i eget liv, samtidig som vi ikke rår over alt som kan skje oss i livet.  Vi har uansett en påvirkningskraft på hvordan vi tar det vi møter. Utfordringen oppstår i det øyeblikket våre premisser ikke stemmer overens med premissene til mennesker vi er nødt for å forholde oss til, det kan gjelde omgangsform, handlefrihet, respekt, ansvarsfordeling, etikk og verdisyn.  Når kan vi kreve at samhandling skal skje på våre premisser? Og hvis den andres premisser er uakseptable, hvilke alternativer har vi? Å stille kravet «men da må det være på mine premisser» er et slags ultimatum, og hvis vi stiller det bør vi samtidig ha et reellt alternativ for vår egen del, slik at krav kan følge handling. Uansett er det nyttig å sortere i eget hode: Hva kan jeg leve med? Hva vil jeg arbeide aktivt for å endre? Og hva er totalt og absolutt uaktuelt? Er det mulig å forhandle oss fram til noen felles premisser her, eller er det ikke?

Veivalg....

Veivalg….

6 thoughts on “Men da må det være på mine premisser

  1. Meget god tekst.
    Minner meg om en metafor jeg bruker om Ludo hvor det finnes mange ulike spilleregler (premisser) for hva som er lov og hva som ikke er lov og hvordan man skal flytte brikkene sine. Spillereglene som står trykket på eskelokket har fått sine justeringer og tilpasninger fra hytte til hytte – nesten som livet selv, er det ikke?

    Lik

    • Ludo er et godt bilde, Morten! Hvis vi går inn i spillet med krav om at det skal foregå på våre premisser, kan vi risikere at ingen vil spille med oss. Det bør vi i så fall ta høyde for.

      Lik

  2. Premissleverandør i eget liv?
    Så langt mulig. Når det er nødvendig.

    Det kan hende man binder seg for fast til egne premisser og muligheter går tapt.
    På den annen side. Om det meste i livet alltid har foregått på andres premisser, kan det være dem som har tapt på det.
    God mandag og en klem 🙂

    Lik

  3. Stjernefint 🙂

    «Har det alltid vært sånn, at vedkommende har fått det på sine premisser? Eller er tilfellet stikk motsatt, og det nå virkelig er på tide å sette foten ned?»

    Mitt minste barnebarn har sin første haust i barnehagen. Ein dag han vart henta hadde han synlege spor etter banesår, men stod godt på eigne bein. Barnehagepersonell kunne berette at han hadde tatt igjen, så det jevna seg ut.

    Vi treng trygge sparringsarenaer gjennom heile livet, som gir oss konstruktive tilbakemeldingar, slik at vi blir gode på kompromiss.
    Innimellom, på fleire områder i livet, vil vi kjenne på at no, no kan det vel/skal det gjerast på min måte, eller gå min veg… Kvifor tenkjer eg slik ? Kanskje det sammenfell med fleire ting, og at no, no var det nok ?
    Å sjå seg sjølv, situasjonen og andre litt ovanfrå er ikkje så dumt 🙂

    Marieklem

    Lik

    • Selvinnsikt er en bra ting, Vi kan vite hvorfor vi gjør det vi gjør, men samtidig undervurdere den virkningen våre valg har på andre, og hvordan vi og valgene våre oppleves av omgivelsene våre. En maktkamp i ny og ne er en del av dannelsesprosessen, også for barnebarn, Det er slik vi lærer å gi og ta og dele, og derigjennom komme fram til felles premisser for samspill.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s