«Det er forskjell på å delegere og å abdisere»

Det er ikke så lenge siden jeg hørte dette uttrykket, men jeg smilte da jeg hørte det.  Kjent stoff, tenkte jeg, been there, done that.. Eller ihvertfall opplevd det på kroppen.  Det er ikke morsomt å blir stående alene når det virkelig gjelder, og den som formelt har ansvaret, har abdisert for å slippe ubehaget.

Det andre ytterpunktet på skalaen, fant jeg i den siste krimboka jeg leste: «Når hun støvsugde som liten, – en av de ukentlige arbeidsoppgavene som skulle til for å få ukepenger om lørdagen -, fulgte moren henne rundt i huset for å passe på at hun ikke skrapet opp lister eller dørkarmer. Når hun var ferdig, støvsugde moren alt sammen om igjen selv, midt foran nesen på henne, som den selvfølgeligste sak av verden.»

Delegering er en vanskelig balanseøvelse. Kanskje hjelper det å finne fram den formelle definisjonen av ordet delegere? Wikipedia sier dette:

«Delegering (av latin delega’re) vil si overføring av myndighet. Hensikten er avlasting av arbeidsoppgaver fra den som formelt innehar myndigheten, samt forenkling av beslutningsprosess.

Delegering kan skje i forbindelse med et spesielt oppdrag, ved at en person opptrer med fullmakt til å utføre en spesiell handling.

Den mest omfattende form for delegering skjer imidlertid som en mere generell overføring av myndighet i et hierarki. Det kan være i en organisasjon, der styret delegerer avgjørelser til daglig lederved en prokura, eller videre nedover i en organisasjon til en person som utfører den praktiske arbeidsoppgaven.

Delegering er også vanlig i forbindelse med lovmessige avgjørelser, ved for eksempel at avgjørelser blir delegert fra statlig nivå til kommunalt nivå.

Personer eller organisasjoner som delegerer fra seg, er imidlertid til syvende og sist ansvarlig for at jobben blir utført, og står også hovedansvarlig for økonomiske forpliktelser, og for feil som blir begått.»

Ledere jeg snakker med, klager ofte over at det er vanskelig å delegere. Ting blir ikke gjort slik de hadde tenkt, og de ansatte har ikke samme eierforhold til sluttproduktet eller konseptet som de er en del av. Når vi kommer nærmere inn på konkrete hendelser, tenker jeg ofte at dette handler om  forståelse av hva delegering innebærer og av sin egen lederrolle.  Har de vært tydelig i sin egen bestilling? Følger det reelle fullmakter med delegeringen?  Verdsetter de jobben som blir gjort? Hvordan håndterer de feil, slurv og misforståelser? Og, ikke minst: Stiller de opp for sine når det blåser? Fra arbeidstakernes side, tenker jeg at hovedårsakene når delegering ikke fungerer, ligger her:

  • Forstår ikke oppgaven/konseptet
  • Uklare eller uforutsigbare forventninger
  • Manglende opplæring
  • Utydelige rammer, hvor stopper fullmakten?
  • Redd for å gjøre feil/liten eller ingen tabbekvote
  • Ikke samsvar mellom delegering og tildelte ressurser
  • «Det blir aldri bra nok likevel» eller «Det er ingen som bryr seg uansett». 

God delegering handler om reelle fullmakter, tydelige forventninger, tilstrekkelig opplæring og realistiske rammer for hva som er gjennomførbart. Og selvfølgelig: en ledelse som både støtter og korrigerer. Det er her hovedansvaret ligger, og det kan som sagt ikke delegeres.

9 thoughts on “«Det er forskjell på å delegere og å abdisere»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s