Den gode taper?

Hva vil det egentlig si å være en god taper? Og gjelder de samme spillereglene på alle områder i livet?  Spørsmålene dukker opp iblant når jeg ser mennesker som absolutt ikke går inn i rollen som gode tapere, og deretter lurer jeg på hva vi egentlig venter av mennesker i slike situasjoner. Hva er god kotyme? Hva skulle bare mangle? Og når blir en reaksjon patetisk, slik at du får lyst til å lukke øynene, holde deg for ørene og si: «Au, au, au»? Er det når en trener tramper rasende av banen ved kampslutt, eller når en nylig straffedømt person underkjenner rettsvesenets seriøsitet og dømmekraft? Eller  når avtroppende politikere varsler dommedag ved regjeringsskifte? Situasjonene er mange, og konkurranse-/kampmentaliteten er til stede på overraskende mange områder i livet.

Don't stop, Gerry!

Don’t stop, Gerry!

Jeg tror evnen til å tape med stil, formes tidlig, veldig tidlig, allerede når barn introduseres til ulike spill og konkurranser. Konkurranseinstinktet er sterkere hos noen enn hos andre, dessuten vokser vi opp i ulike miljøer. Noen går hele barndommen gjennom uten å tape et eneste spill, fordi de voksne lar dem vinne så de ikke skal bli lei seg. Andre blir utfordret hver eneste dag, og korrigert når de framstår som dårlige tapere.  En bestemor jeg snakket med, hadde sin egen måte å korrigere på.  Etter å ha observert ulike reaksjoner hos barnebarna i spill, var det en dag hennes tur til å tape et slag kort. Til barnebarnas forskrekkelse kastet hun kortstokken ut over bordet og gulvet, og spurte med glimt i øyet: «Er det ikke slik man skal gjøre når man taper, da?» 

I politikk, rettsvesen og og arbeidsliv er reglene klare: Slåss for det du tror på til vedtak er fattet, deretter skal du forholde deg til det som er bestemt.  De ulike instansene har ulike muligheter for omkamp, henholdsvis nye valg på sikt, ankemulighet og frihet til å finne seg et annet sted å arbeide. Men ut over det, er tanken at vi skal følge reglene, både de juridiske, og de mer uskrevne reglene for skikk og bruk.

Men hva er egentlig en god taper? Hva gjør du hvis du mister drømmeoppdraget til den argeste konkurrenten din? Her om dagen hørte jeg at arkitektbransjen gjerne sender blomster til hverandre når en av dem har vunnet en anbudskonkurranse på et nytt byggverk. Det forhindrer nok ikke murring i gangene hos «taperne» rett etter at avgjørelsen er tatt, men det ivaretar skikk og bruk, og stimulerer også til en konstruktiv prosess av typen: Hva har vi lært av dette? Hva bør vi gjøre annerledes neste gang? Hvor trenger vi å løfte oss?

Jeg tror nemlig at hvis vi bevisst gjør det vanskelig for en konkurrent å gjennomføre prosjektet sitt, eller aktivt underkjenner et lovlig fattet vedtak, vil det på sikt slå tilbake på oss selv.  Det er nemlig ikke så mange som har lyst til å jobbe med smålige mennesker, og det er slik vi fort vil framstå.  Dessuten ligger det alltid muligheter i ei stengt dør, vi blir nødt til å orientere oss bredere og utforske alternativer, for som abbedissen i «Sound of Music» sa det så klokt: «When God closes a door, he always opens a window».  Lett er det ikke alltid, og noen ganger er det viktig å ha et trygt sted å få ut gørra før vi tar tak i de konstruktive prosessene.  Likevel er jeg overbevist at god taper-strategien er den mest lønnsomme på lang sikt:

Gratuler!

Lytt!

Lær!

Fokuser på egne utviklingsområder!

6 thoughts on “Den gode taper?

  1. Meget god tekst og helt etter min smak. Jeg snakker om dette med å være en god taper i mine foredrag og bruker en metafor som er kjent for de fleste, – det å sitte rundt et bord og spille Ludo og man ikke har blitt enige om spillereglene på forhånd.
    For selv om de står trykket på innsiden av lokket, så virker det som om det er ulike oppfatninger av hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre.
    Det er som i næringslivet, eller i livet generelt.

    Livet er jo også et spill.
    Det viktigste er å delta.

    Lik

  2. Det er ikke alltid så lett å tape, men det er forskjell på hva en føler og hva en velger. Følelsene kan vi ikke gjøre så mye med der og da kanskje, men vi kan ta kontroll over handlingene.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    Lik

  3. Jeg tror nok noe er delvis medfødt (vi har vel alle erfaringer med unger som takler nederlag ganske så ulikt). Likevel, ALLE vi tape våre runder i ringen og det er like greit å bli herdet fra barnsben av. Det er vel da man senere i livet kan evne å sende blomster til konkurrenten;)
    PS: Jeg var en rar unge, jeg ville heller tape enn vinne… Hva tenker du om en slik personlighet, du kloke fjellcoach?

    Lik

    • Ja si det du Ann Judith, kanskje du unnet andre å vinne, eller at det å vinne ville føre med seg nye prestasjonskrav som ikke fristet, eller at tape/vinne var et uinteressant tema i forhold til andre, mer kreative måter å tenke på? Du vet nok svaret tenker jeg🙂.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s