Først meg selv..

Jeg har vokst opp i et hjem med klare regler for skikk og bruk, og påfølgende korrektiv når den håpefulle, bevisst eller mer impulsivt, var på tur i en lite ønsket retning. Korrektivene var gjerne språklige, av typen:  «Først meg selv og så min neste, hvis det er meg selv til beste.»  Jeg forsto budskapet.  Likevel, det var vanskelig som barn, og noen ganger er det fortsatt vondt å forstå hvorfor man skal forsyne seg med det minste kakestykket når det er to igjen på fatet. Disse spillereglene må jo gjelde for den som skal ha det siste stykket også? Og hva hvis han får forsyne seg først, vil han også ta det minste stykket?  Og hva med de gangene vi VET at det ikke ville vært tilfelle?

I regionen jeg bor i, er dugnad et  viktig element i samfunnsstrukturen. Felles møteplasser driftes på dugnad, det samme med større arrangement og kulturlivet forøvrig. Blir en gårdbruker syk og trenger hjelp, stiller naboene opp. Denne kulturen er i endring, og kommer i konflikt med innbyggernes økende fokus på egen handlefrihet og individuelle behov. Stadig flere har også råd til å leie hjelp selv hvis de skulle trenge det. Mange vil kalle det økt livskvalitet.

Ulempen med denne utviklinga er at selve bærebjelken i dugnadsånden er gjensidighet, man skal gi etter evne og få etter behov. Når færre tar del, øker belastningen for de som blir igjen, og gleden over å kunne drifte fellesgodene selv, synker. Her om dagen hørte jeg om en håndverker som hadde stilt mye opp  for en kompis som bygde hus, med avtale om tilsvarende vennetjeneste tilbake ved neste korsvei. Det viste seg at kompisen hadde lite behov for dette vennskapet da hans eget hus var ferdig og kameraten skulle pusse opp sitt.  Slike opplevelser gjør noe med den som berøres.

Livets lyse side

Livets lyse side?

Alt dette koker ned til grunnholdninger. Er jeg her i verden for min egen del, eller er jeg her for fellesskapet? Har jeg et medansvar for at folk rundt meg skal ha det bra, eller begrenser ansvaret seg til meg selv og mine aller nærmeste? Et annet sitat jeg har med hjemmefra, er: «Det kommer ingenting i en lukket hånd.» Selv tenker jeg at å bidra til fellesskapet, også er ei investering i min egen framtid. Jeg er ikke alltid like flink til å stille opp. Døgnet har for få timer, dessuten er jeg av dem som setter egen handlefrihet høyt, men jeg bidrar når jeg kan. Da er det også lettere å be om hjelp når hverdagen tar seg en uventet sving.

Jeg har ikke tatt aktivt del i årets valgdebatt, det er noe med retorikken som tapper meg for energi. Likevel slår det meg at hovedlinjene også denne gangen har gått på hva som er viktigst, individets behov eller fellesskapet?  Ja, jeg har udekkede behov som kunne vært innfridd av fagre valgløfter som flagret forbi på sensommeren. Men, har jeg rett til å få dem innfridd hvis det de går på bekostning av det fellesskapet jeg også er en del av? Jeg er neimen ikke sikker, Skal jeg være helt ærlig, dreier det seg ikke en gang om reelle behov, men små justeringer som ville skapt bedre flyt for akkurat meg. Basisbehovene har jeg fått dekket for lenge siden her jeg krøller meg sammen i sofaen, solbrun etter sommeren, med tak over hodet, lønn i banken, et nettverk som vil meg vel, og en lovende høst i vente.

Var det ikke Øverland som sa:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» ?

13 thoughts on “Først meg selv..

  1. Siden vi lever i en velfersverden og får dekket våre basale behov, de aller fleste av oss, blir vår misnøye og vår, skal vi kalle det misunnelse?, større. «Keep up with the Jones’s» blir viktigere og viktigere.
    Jeg tror ikke vi ser forbi vår egen nestetipp i enkelte tilfelle og merker ikke at egne holdninger er i ferd med å undergrave både generøsitet i forhold til andre, dugnadsånd og velferdsgoder. Dessverre
    Når alt blir gjenstand for kjøp og salg, har vi gått feil vei. Mener jeg.

    Uansett, ha en fin dag og en klem🙂

    Lik

  2. Jeg er SÅ enig i det du skriver. De samme omkvedene fikk jeg med meg i oppveksten, dog i litt andre vendinger » først meg selv, så meg selv igjen, så noen andre…» sa min mor da vi stupte opp i fatet for å ta det største stykket. Med tydelige hint til at dette var uaksptabelt. Det sitter dypt i sjelen min, så dypt at jeg virkelig må ta meg sammen når jeg ser den typen atferd. I tilfeller der jeg ikke kan blande meg inn. Men ungene mine har fått høre det samme.
    Når det gjelder valgkampen i år hørte jeg det samme som du. Individet eller fellessapet. Og jeg stemte etter verdigrunnlaget. Som jeg alltid vil tro på.
    For har vi det egentlig så bra hvis alle andre rundt oss ikke har det?
    Fin høstdag til deg:)

    Lik

  3. Det sa min mor også. Og budskapet var ikke til å misforstå. Mine barn har fått høre det samme. Jeg har nok gjort et forsøk på å bygge verdigrunnlag ut fra egne erfaringer. Valgkampen handlet om dette, som du sier: individet eller fellesskapet. Vel bør man ha det bra med seg selv for å kunne hjelpe andre, men har vi det egentlig så bra hvis alle andre rundt oss strever vettet av seg?
    God høstdag!

    Lik

  4. Jeg innser, innimellom, at jeg driver med dugnad uten å vite at det er det jeg gjør. Jeg kommer på det underveis, når jeg begynner å bli sliten og tanken «Hvorfor gjør jeg egentlig dette?» dukker opp. En innser at en ikke får lønn og trolig ikke kommer til å få noen direkte gjentjeneste i bytte. Allikevel, jeg fortsetter å si ja, når noen spør – det spørres jo fordi man har et behov for hjelp.

    To ting som alltid går ut på dato: vennetjenester og gavekort.

    Lik

  5. Det er trist at det virker som vi har mistet blikket fra fellesskapet og vendt det mot egen navle. Å bidra, å hjelpe andre, er svært givende i seg selv, uten å tenke på motytelser. Men motytelser hjelper jo på🙂

    Lik

  6. Motytelse er én ting, jeg tenker mer på at det er godt å kunne gi der det trengs og samtidig føle trygghet i at noen tenker slik om deg også, når det er du som har behovet…. Det trenger ikke nødvendigvis være «øye for øye, tann for tann».

    Lik

  7. Å delta på dugnad er samfunnsansvar for enkeltpersoner, sier mitt hode. Hvis ingen er villige til å gjøre noe for andre, for fellesskapet eller enkeltpersoner, vil samfunnet gå i stå. Det har nok hendt at jeg har «lurt meg unna» dugnad en og annen gang, men i det store og hele gir det meg noe personlig å kunne være til nytte. Jeg kjenner takknemlighet når jeg får bidra, – og enda bedre er min «gevinst» om de som får hjelp IKKE føler at de MÅ gi noe tilbake. «Den ene tjenesten er den andre verdt» er et gammelt uttrykk. Men det du «får igjen» for å gi av din tid, ekspertise eller for den del – omsorg, kan være så mangt. Å få lov til å være med, delta, bety noe, – er også en gjenytelse slik jeg ser det. Men i stedet for å «høste» den senere, får du den tilbake med én gang.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s