You ain’t no bloody island!

Har du sett Gutter er gutter (About a boy), etter Nick Hornbys roman med samme navn? Den mannlige hovedpersonen (Hugh Grant) proklamerer sin uavhengighet til omverdenen slik: «I’m an island, I’m bloody Ibiza!» Men er det slik egentlig? Er vi en øy? Kan vi tillate oss å være det? Jeg tror ikke det.  Det aller meste av det vi er, er vi i relasjon til noe eller noen, og det aller meste av det vi får til eller ikke får til, forutsetter en eller annen form for samspill med andre mennesker. Vi er ikke bedre enn det omstendighetene gir rom for. Vi kan tøye, utfordre og sprenge rammer, men likevel påvirkes vi av omstendighetene i positiv eller negativ retning.

For ei stund siden spurte jeg en foredragsholder hva som var gode rammevilkår å undervise i. Han svarte noe slikt som at det kunne han ikke tenke på, for da ville han noen ganger komme i situasjoner der han fokuserte på dårlige rammevilkår, og dermed ville han prestere dårligere. Det jeg likevel er sikker på, er at det finnes omstendigheter der vi fungerer bedre enn andre. Ta for eksempel det å skrive. Noen forfattere henter inspirasjon ved å låse seg inne på et rom uten forstyrrelser, andre skriver best på en fortauskafé med mennesker som haster forbi og trafikkstøy som bakgrunnsmusikk. De velger omstendigheter som henter fram det beste i dem og stimulerer skrivegleden.

Foto: Kari Rognerud Granlund

Foto: Kari Rognerud Granlund

Vi er ikke alltid like flinke til å sette ord på hvilke omstendigheter som utløser talentene våre. Kanskje er vi ikke bevisst, kanskje har vi lært gjennom oppveksten at dette er urimelige krav å stille til en arbeidsgiver, et team eller en partner. Vi tilpasser oss og legger samtidig lokk på ressurser som ligger latent i hver enkelt av oss. Slik jeg ser det, er riktige omstendigheter for mennesker  litt som gjødsel og lys for planter. Optimale forhold kan gi de utroligste resultater.  Selv ikke erfarne, voksne, selvstendige mennesker er ei øy, vi påvirkes av omgivelsene, omstendighetene og menneskene rundt oss.  Men det vi selv kan påvirke, er hvordan vi håndterer de omstendighetene vi er  en del av. Vi kommer ikke langt med å skylde på eksterne forhold, men vi kan forholde oss aktivt til dem, på den måten som er mest konstruktivt for det vi ønsker å få til. Og noen ganger, kanskje oftere enn vi tror,  kan vi også velge omstendighetene våre selv.

6 thoughts on “You ain’t no bloody island!

  1. Finfint å lese fjellcoachen,
    Har ikkje sett filmen du refererer til, men har høyrt om den før og tenkt at den kunne vore fin å sett.
    Vi ER i samspel med andre. «Eg blir meg i møte med deg», syng Bjørn Eidsvåg. Han har rett i det. Du peikar på noko viktig, at oftare enn vi trur kan vi velge omstendigheitene sjølve. Vi har lett for å gå i vante spor og vi forventar vante reaksjonar frå dei rundt oss,på godt og vondt. Ein treng styrke i seg sjølv for å gå nye vegar, den styrken får ein av at nokon ser, saman med, støttar på ein slik måte at ein kjenner at Yezz, dette er eg klar for 🙂

    God helg og takk.
    Marieklem

    Lik

  2. Hvor jeg er og hvordan det er rundt meg betyr en god del for mine kreative prosesser, men ikke alt. Viktig er også landskapet inni meg. Likevel er heller ikke det så viktig som jeg en gang trodde. Og det jeg trodde var at jeg hadde mest å si når jeg hadde det vondt. Jeg trodde smerte mye var drivkraften. Men slik har det vist seg å ikke være. Nå opplever jeg at overskudd og glede gir meg rom til å arbeide, og at temaene likevel er tilstede.

    Jeg tror få kan være en øy, og likevel sitte igjen med tydelig begreper om seg selv. Kirkegaard sa visst noe om at vi ikke blir bevisst oss selv før vi har noen å speile oss i. Det vil si at det er i berøringen vi finnes, og ikke før, tenker jeg. Og jeg tenker at speilet i seg selv er ganske viktig for oss, ikke bare det å speile. Speiler en seg i et trygt menneske, så opplever en gjerne seg selv som tryggere også. Selv har jeg nå i livet mitt mennesker som tillater at jeg er meg. Slik har det ikke alltid vært. Men konsekvensen er at jeg blir tydeligere for meg selv, tror jeg. Og på kunstfronten blir jeg også tryggere på meg selv. Rent teknisk, men også i forhold til det jeg vil si. Jeg trenger ikke fullt så mye kontroll lenger, og trenger derfor heller ikke å hamre budskapet mitt så kraftig inn i andre som tidligere, men er mer på et plan hvor jeg kan tillate folk å tolke for eksempel maleriene mine utifra seg selv. Det igjen medfører at jeg også blir friere.

    Det følgende avsnittet er fra en tekst som skal følge en utstilling som skal stå ferdig i mai neste år. Jeg synte det passet i forhold til berøring:

    «Hun flekker tenner i noe hun håper minner om et smil i det hun dulter borti noen som farer forbi. Ser ikke hvem det er, men berøringen av et annet menneske utløser en metallisk blodsmak i munnen. Synker til et tungt støt i mellomgulvet. I hvit panikk drar hun genseren opp over ryggen og stiller seg i en spent bue.»

    Jeg tenker at kvinnen i teksten blir synlig for seg selv via berøringen.

    Gruppen Placebo har ei låt som de kaller Without you I’m nothing.

    Når det gjelder foredragsholderens svar, så opplever jeg det som veldig teoretisk. Jeg tror ikke en i praksis lar være å forholde seg til en ting bare fordi en ikke setter ord på at samme tingen finnes. Vel er jeg opptatt av selv å velge fokus, men alt med måte.:)

    Ha en fortsatt fin helg.:)

    Bjørn

    Lik

    • Hei Bjørn, fikk lyst til å dele dette diktet av Jan Erik Vold med deg:

      KYSS MEG!

      Jeg er jeg
      En viktig person
      Den viktigste i hele verden.
      Men jeg kan ikke være/kan ikke
      bli jeg uten andre.
      I så fall er jeg/blir jeg
      ingenting – usynlig – og det
      vil jeg ikke være.
      I forhold til deg – den
      viktigste personen i
      hele verden
      Kyss meg!

      Fin uke til deg, og igjen: Lykke til med utstilling!

      Lik

      • Fint dikt. Verdt å huske på.

        Takk for lykkeønsket. I morgen er det åpning. Har vært mye å henge fingrene i de siste dagene, og lite tid til bloggverden. Siste innspurt i dag. Er alltid noen detaljer det går å gjøre noe med. Men fra i morgen får arbeidet mitt få leve sitt eget liv og stå for seg selv, med de kvaliteter og de mangler det måtte ha.

        Ha en fin dag.:)

        Bjørn

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s