Ankerfeste

«Du skjønner» sa jeg til en kollega, «i den perioden manglet jeg ankerfeste.» «Det forstår jeg godt» svarte han som selv har vokst opp ved kysten, før han smilte lurt: «Men når du har dette ankerfestet, foretrekker du da å ligge på svai, eller å være festet i begge ender?»  Det var et godt spørsmål, og jeg kjente med en gang at jeg visste svaret.

Litjmor 1 år 🙂

Jeg har tenkt mye på ankerfeste den siste tida, kanskje fordi den reisende Afrikari kommer hjem for å ankre opp mens hun planlegger neste seilas, eller fordi søsteren med både liv, lyst og alvor går inn i rollen som ankerfeste for den generasjonen som kommer etter. Litjmor har akkurat fylt året. Jeg observerte henne sist helg hvordan hun utforsket nærmiljøet (les: stue, kjøkken, hage) returnerte til sine voksne ankerfester for å forsikre seg om at de var der, for så å dra ut på nye eventyr. Hun lå på svai, og trivdes godt med det.

Den siste helga før Afrikari satte seg på flyet til Sør-Afrika for et semester, feiret jeg stor fødselsdag. I talen sin til mor var hun tydelig på nettopp dette: Å dra alene ut i verden er mye tryggere når du har noen å vende hjem til.  Det er et privilegium å ha et ankerfeste, og det er også et privilegium å få lov til å ha denne funksjonen for andre, det er ingen selvfølge at vi får lov til det.  Jeg tenker at foreldre – barn relasjonen bør fungere slik, selv om det ikke er tilfelle for alle.

Voksne mennesker trenger også et ankerfeste, i andre voksne, venner, kjæreste eller arbeidsmiljø, siden det å være ankerfeste for sine egne foreldre kan oppleves belastende, både for små, store og  voksne barn, ihvertfall hvis de er de eneste ankerfestene i foreldrenes liv. For meg er et godt voksenliv fundert på balansen mellom både selv å ha, og også å være et ankerfeste for andre, for det meste ligge på svai, og innimellom løsne tauet og bevege meg ut i rom sjø, i trygg forvissing om hvor jeg kommer fra og at jeg når som helst kan finne tilbake. Ja takk begge deler, sa Ole Brumm.