«Du skjønner» sa jeg til en kollega, «i den perioden manglet jeg ankerfeste.» «Det forstår jeg godt» svarte han som selv har vokst opp ved kysten, før han smilte lurt: «Men når du har dette ankerfestet, foretrekker du da å ligge på svai, eller å være festet i begge ender?» Det var et godt spørsmål, og jeg kjente med en gang at jeg visste svaret.
Litjmor 1 år 🙂
Jeg har tenkt mye på ankerfeste den siste tida, kanskje fordi den reisende Afrikari kommer hjem for å ankre opp mens hun planlegger neste seilas, eller fordi søsteren med både liv, lyst og alvor går inn i rollen som ankerfeste for den generasjonen som kommer etter. Litjmor har akkurat fylt året. Jeg observerte henne sist helg hvordan hun utforsket nærmiljøet (les: stue, kjøkken, hage) returnerte til sine voksne ankerfester for å forsikre seg om at de var der, for så å dra ut på nye eventyr. Hun lå på svai, og trivdes godt med det.
Den siste helga før Afrikari satte seg på flyet til Sør-Afrika for et semester, feiret jeg stor fødselsdag. I talen sin til mor var hun tydelig på nettopp dette: Å dra alene ut i verden er mye tryggere når du har noen å vende hjem til. Det er et privilegium å ha et ankerfeste, og det er også et privilegium å få lov til å ha denne funksjonen for andre, det er ingen selvfølge at vi får lov til det. Jeg tenker at foreldre – barn relasjonen bør fungere slik, selv om det ikke er tilfelle for alle.
Voksne mennesker trenger også et ankerfeste, i andre voksne, venner, kjæreste eller arbeidsmiljø, siden det å være ankerfeste for sine egne foreldre kan oppleves belastende, både for små, store og voksne barn, ihvertfall hvis de er de eneste ankerfestene i foreldrenes liv. For meg er et godt voksenliv fundert på balansen mellom både selv å ha, og også å være et ankerfeste for andre, for det meste ligge på svai, og innimellom løsne tauet og bevege meg ut i rom sjø, i trygg forvissing om hvor jeg kommer fra og at jeg når som helst kan finne tilbake. Ja takk begge deler, sa Ole Brumm.
» Det er et privilegium å ha et ankerfeste»
Kort og godt: JA.
Klem 🙂
LikLik
Sa den ene mormoren til den andre.. 🙂 Klem
LikLik
Fint og tankevekkende innlegg. Umiddelbart tenker jeg at dette kan handle om å være anker i seg selv også.
Du beskriver det lille barnet som veksler mellom å utforske og overskride, og å vende tilbake til den trygge havnen, som er de voksne hun stoler på. Jeg tenker at etterhvert fører dette til at hun får sitt eget anker, inni seg selv. For livet.
I grunnen er dette et universelt tema – nødvendig veksling mellom kjent og ukjent, trygt og utfordrende. I akkurat passe dose, for akkurat den personen og den situasjonen.
LikLik
Gode tanker gamle ugle, Å være anker i seg selv gjør det lettere å være anker for andre også, tenker jeg. Universelt tema, ja, denne vekslingen er på mange måter det som driver oss framover :-).
LikLik
Bedre på svai. Joda. Men noen ganger må man ha landfeste, både foran og bak. Spørsmålet er om man skjønner når det er nok å la båten ligge på svai, og når man må søke havn og belegge alle ender med doble halvstikk
LikLik
Du har så rett Kamelrytterske, tror den dømmekraften kommer med erfaring, og gjerne etter noen solide feilvurderinger :-).
LikLik
Teksta di her er veldig fin, eg stjerna den i farta tidlegare i dag.No har eg lest igjen. Små og store treng det, eit godt ankerfeste med slakk line.
God natt!
LikLik
Takk for stjerninga di, Marie! Det er et viktig tema dette, hele livet igjennom.
LikLik
Dette har jeg tenkt en del på, men på en litt annen måte Fjellcoachen. Nå så jeg det hele på en ny måte.
Takk. 🙂
LikLik
:-), God sommer til deg Mirapisani, med eller uten ankerfeste!
LikLik
Hos meg har det alltid vært veeeeldig slakk line, men det har fungert best slik, for alle. Ligger jeg for lenge til kai har jeg en tendens til å gro full av rur og blir ute av stand til å legge ut på tur.
LikLik