Du fortalte akkurat nok til at jeg trodde jeg visste alt

Dette sa mor nylig til meg da hun i en tale skulle beskrive ungdomstiden min. Jeg har smakt på beskrivelsen i etterkant og erkjent at den sikkert stemmer, ikke bare for meg, men for mange mennesker i samspill med foreldre, partnere eller andre viktige personer i livet sitt. Vi møter også mennesker som velger samme strategi overfor oss. Vi, eller de,  forteller så mye at de(n) andre tror de(n) vet alt. Er det bra da? Hva skjedde med intensjonen om 100% ærlighet?

Jeg har akkurat vært innom bloggen til Afrikari, mitt reisende barn, der hun forteller om en impulsiv og risikofylt opplevelsestur på landsbygda i Sør-Afrika. For åtte år siden kom søsteren hennes hjem etter ett år i  New Zealand, og med erfaringer som gradvis har kommet for en dag i årene som fulgte. Puh… Det første som slår meg er: Takk og pris at jeg ikke visste alt før de dro! Det ville gått ut over både nattesøvn og sjelefred. Samtidig ønsker jeg barn som utfordrer egne grenser, søker ny læring og er i bevegelse. Jobben vi har som foreldre er å legge en plattform som innebærer et verdigrunnlag, en dømmekraft og evne til å skille rett og galt. Kanskje kan vi kalle det impregnering. Når den jobben er gjort må vi tåle at disse ungdommene våre tester om skuta tåler vann, og også at de velger å teste dette i rom sjø. Det er deres skute og deres liv.

Slik er det på andre områder i livet også, vi har med oss en ballast og et verdigrunnlag ut i verden, og noen ganger tester vi grenser uten helt å vite konsekvensene av det vi holder på med. Kanskje er det først når vi blir utfordret på egne verdier at vi til fulle finner ut hva vi står for. Noen ganger bommer vi også, og gjør ting vi skulle ønske ugjort, ting som kommer ut av kontroll.  For ikke lenge siden hørte jeg om en uheldig kjøretur  på en vei uten forsvarlig vedlikehold. Andre forteller om et fallskjermhopp, bekymringer knyttet til gründervirksomhet, eller om en attraksjon som skaper konsentrasjonsvansker. Må vi fortelle våre nærmeste alt, og i så fall hvorfor? Eller er det nok at vi lærer av egne erfaringer og  justerer framtidig atferd? Kanskje handler det om å fortelle nok til at de andre tror de vet alt? Respekt for andre mennesker som vil oss vel innebærer noen ganger å dele, andre ganger handler det om å skjerme. Jeg snakker ikke om å gå bak ryggen på andre, eller leve et dobbeltliv, men om å utforske, lære, bomme og være i utvikling. Lærer vi mer av å dele? Eller bidrar vi bare til å skape uro og bekymring? Finnes det en balanse her? Er all ærlighet fundert på omsorg? Slike ting lurer jeg på…

Vandring i risikofylt landskap