Pappa i oktober – Anne Fjellro gjesteblogger

Å delta på skrivekurs fører mye positivt med seg, blant annet gleden over å kunne tilbringe 4 dager med andre mennesker som er levende opptatt av ord, språk og bøker, mennesker som finner en indre mening i både å lese og å skrive. En av dem jeg var så heldig å bli kjent med, er Anne Fjellro. Nå er hun innom Fjellcoachen på besøk. Anne skriver fint om å miste faren sin, uten nødvendigvis å miste seg selv. Velkommen hit, Anne, og måtte du fortsette å skrive!
____________________________________

Anne Fjellro

For femten år siden tok jeg toget fra Oslo og nordover. Pappa var syk. Jeg visste ikke hva jeg dro til, selv om jeg hadde tatt den samme reisen bare noen få år tidligere. Den høsten han ble operert for kreft i magen og jeg skjønte at det var mulig. At det gikk an å dø.

Ansiktet hans dukker opp ved blå sommersjø og båt, der fiskene sløyes. Hendene hans på rattet, på girspaken. Plystringa i gangen og det lille kremtet. Og så den lille smattelyden. Den mamma alltid irriterte seg over. Den som var på sitt mest intense etter at han hadde spist og før han hvilte middag. Vi måtte være helt stille da, Ragnhild og jeg, den halvtimen pappa lå på sofaen i stua med en avis (og av og til en varmesøkende katt) på brystet. Og vi var det. Musestille. Ikke en lyd. Bare pappas smatting i hele det store huset.   

Det var frossen høst. Akkurat som nå. Kroppen gjenkjenner øyeblikket lenge før meg. Det var omtrent nå, skvetter det i meg, omtrent nå han døde. Glemte du den natten? Det er frosten som minner meg på det. Og lydene. Som blir så skarpe når sommeren forsvinner i det kalde. Som lyset og himmelen og solen.

Oktober kommer. Om tretten dager dør han. Det har lagt seg en ny mildhet mellom oss. Vi går arm i arm nedover veien mot sentrum. Han vil kjøpe bursdagspresang til meg. Du trenger en ordentlig ryggsekk, sier han, og en varm sovepose. Det har nettopp snødd. Et fint, hvitt dryss over isen. Jeg vet ikke hvem av oss som holder seg mest fast i den andre, men det kjennes trygt å gå sånn. Selv om jeg vet at hvert eneste skritt vi tar gjør vondt for ham. Han viser meg tapperhet. Ikke vær redd, sier han. Når det er glatt, må du sette hele foten hardt ned. Så går du stødigere.

Vi sitter på en hvitmalt, vintersval benk bak sykehuset. Ragnhild og jeg. Søstrene. De kjekke tvillingene. Såvidt fylt 25. Høstbladene fra den sprakende, røde villvinen dekker hele bakken rundt skoene våre. Vi snakker om slips. Vi gråter. Han skal aldri knytte slipsknuten på julaften igjen. Han skal aldri spørre, med den lune julaftenstemmen sin, om den ser fin ut, om han har fått det til denne gangen. Han skal aldri stå konsentrert og andektig over pinnekjøttkjelen, som om det var en vitenskap, og vurdere om julemiddagen blir bedre i år enn den var i fjor. Det er så mange aldri-er. De står i kø. De er for mange å bære, for mange å holde på.

Og jeg som trodde jeg skulle falle. Falle og falle. Ikke klare å stå på bena. Bare synke, med dem, ned mot gulvet, ned mot bakken, ned mot snøen, og bli liggende der, uten å kunne røre meg. Helt uten gråt eller skrik, bare lammelse. Sånn trodde jeg døden var. Men jeg faller ikke. Jeg blir stående. Jeg aksepterer.

Jeg forsøker. Så godt jeg kan. Å komme meg fremover på den islagte veien foran meg. Jeg trår ikke forsiktig. Selv om det er det jeg helst vil når redselen for å falle gjør kroppen nummen. Jeg setter foten ned i bakken, fra tær til hæl, så hardt jeg kan. Så går jeg stødigere.

Anne Fjellro