London calling

London

Fire kursdager er over, fire dager med skrivekurs i London, en Inspiratour-tur med inspirator. Og for en inspirator! Jeg har tilbrakt 4 dager på et gammelt, ærverdig Londonhotell sammen med Jan Kjærstad, en hyggelig turleder fra Inspiratour og seks kursdeltakere i tillegg til meg selv. Sju deltakere og tre netter, begge gode tall for eventyrfortellere. Selv sitter jeg igjen uten ord, ikke på grunn av manglende inspirasjon, men fordi hodet mitt har utvidet seg disse dagene, det vokser og koker fortsatt, og jeg har ikke klart å sette alt dette nye i system ennå. Tilstanden kan rett og slett beskrives som en ny variant av uttrykket «closed for reconstruction».

Dessuten er jeg dypt imponert. Fire dager på rad sitter Jan Kjærstad der, avslappet, litt tilbakelent med noen få ark foran seg. I tre timer hver dag trollbinder han oss med gode råd, egne erfaringer, referanser og sitater fra et utall forfattere, hentet fra ulike epoker og litterære sjangre. Han flytter seg ikke fra den stolen, likevel følger sju par øyne med på hver eneste bevegelse. Vi lytter og noterer, fast bestemt på få med oss hver eneste lille detalj. Det som imponerer meg er kunnskapsnivået, formidlingsevnen, humoren og gleden over å dele. Rausheten og respekten han omtaler andre forfattere med, gjør også inntrykk. Han snakker om fortellerstemmen, om underliggjøring av hverdagslige hendelser og om troverdige karakterer, om tidsakse og sted som litterære virkemidler og om rammefortellingen som litterært grep.

Kursdeltakerne jeg tilbringer disse dagene med, er verdt en fortelling i seg selv, sju individualister med nok stoff til å skape et helt, eget univers, fylt med humor, raushet og sterke historier. Det går fint an å bli glad i mennesker i løpet av ei langhelg, jeg har opplevd det før og nå erfarer jeg det igjen.  Totalt ni mennesker i London, ni mennesker som deler, løfter og rommer hverandre, enten rammen er et undervisningsrom, en pub, Bowie-utstillingen på Victoria & Albert Museum, eller Freud-museet. At London i tillegg er badet i strålende vårsol (NB! bevisst klisjebruk) gjør ikke opplevelsen dårligere. Kanskje nettopp derfor kunne jeg tørre å lese høyt min første, lille tekst i dag, med overraskende positiv respons. Ni er også et bra tall for eventyrfortellere, er det ikke?

«Det er all safingen som gjør at det blir så mye likegyldig litteratur»

Freud-museet

Jan Kjærstad