Jeg kan ikke kjærlighet

Setningen falt lett i ei samtale mellom flere, den ble overlevert som en sannhet til oss som satt rundt bordet, slik er det med den saken, jeg kan ikke kjærlighet. Ikke trist, ikke bittert, bare en faktaopplysning blant mange.

Jeg kjente på setningen, smakte på den, og tenkte at disse fire ordene kommer til å bli med meg videre, jeg kommer til å bære dem med meg til jeg får skrevet dem ut av hodet igjen.

Det går ikke an tenker jeg, å ikke kunne kjærlighet. Ikke i sin ytterste konsekvens.
Derimot har jeg stor forståelse for at at rammene for kjærlighet i vår kultur kan være heftige å forholde seg til. Samfunnet vårt er bygd på normen om «happily ever after», det vil si  forelskelse, kjærlighet, forlovelse og ekteskap til døden skiller dere ad, og kjernefamilieliv som konsekvens. Ære være alle de menneskene som sammen med sitt livs store kjærlighet finner seg godt tilrette innenfor denne ramma, og trives med det.  Men utenfor og halvveis innenfor denne premissen om alt eller ingenting, det Anne Kyong Sook Øfsti kaller den romantiske diskurs, kryr det av mennesker med ulike samlivsformer og kjærlighetsrelasjoner. Noen har funnet sin alternative form, mange er på leit, noen etter den rette, og andre etter balansen mellom frihet og tilhørighet, mellom avstand og nærhet, mellom trygghet og spenning. Mange av disse igjen stiller spørmål om sin egen evne til å elske, eller til å bli elsket, de passer liksom ikke inn i folden.  Betyr det at de ikke kan kjærlighet? 

Nei, tenker jeg. Jeg tror nemlig ikke det er så enkelt. For meg er kjærlighet å ville godt. Å kjenne på fellesskapet, å glede seg sammen, å unne hverandre utvikling, å bli berørt av pregningsøyeblikk i et annet menneskes liv. Noen ganger klarer vi å gi alt dette til et annet menneske, andre ganger har vi nok med å trå vannet for ikke å drukne i våre egne utfordringer. Noen ganger får vi disse tingene tilbake, andre ganger må vi kjenne på savnet, enten vi er i et parforhold eller ikke. Noen ganger varer denne kjærligheten kort, andre ganger et helt liv..  Min påstand er at hvis vi evner å kjenne på disse følelsene, om enn i korte øyeblikk, kan vi kjærlighet. Det som står igjen, det vi som mennesker aldri blir utlært på, er hvordan vi forvalter denne helt spesielle ressursen, og hvordan vi utøver kjærlighet på en måte som skaper balanse i eget liv.

Jeg vender stadig tilbake til Macom Leary i Tilfeldig turist, reisehåndbokforfatteren som forklarer sitt valg slik: “Det viktigste er ikke hvem jeg elsker mest, men hvem jeg er når vi er sammen” Han valgte den av to som fikk fram de beste sidene i han selv.

8 thoughts on “Jeg kan ikke kjærlighet

  1. Jeg skjønner hva denne personen sa- men jeg er glad du delte opp det personen sa i biter – klokt og godt. Takk 🙂

    Lik

  2. Ja, jeg kommer frem til omtrent det samme som Tanketrollet. Jeg skjønner godt hva personen mente, eller kanskje jeg bare skjønner hva jeg mener når jeg tenke slikt. Jeg har nok mang en gang kommet til samme konklusjon – jeg kan ikke dette med kjærlighet.

    Du bryter det opp på en god måte, men jeg må innrømme at jeg også sliter med de enkelte delene.

    Lik

    • Heia sotengel, du er ikke alene om å slite med de enkelte delene, likevel tenker jeg det er lettere å leve med når grunntanken er «jeg kan kjærlighet» og ikke det motsatte..

      Lik

  3. Det er en rå setning. Jeg har hatt den med meg en stund. Holdt den i hånda, smakt litt på den, rista på den, sjonglert den i samspill med andre setninger.
    For meg har den vært trøsten. Fluktruta ut, eller inn, mot den friheten jeg lengtet etter.
    Men. Det er klart.
    Den kan jo ikke bli stående.

    Vi må elske.

    Lik

    • Takk for tillitten – du er ikke alene – jeg går en slik vei jeg også – og mens jeg går den veien er det en ren og viktig vei jeg vandrer- og den veien handler om kjærlighet – skritt for skritt – nærmere kjærligheten i meg …. * hjerte * Den finner jeg ikke hos en annen

      Lik

  4. Jeg vet ikke om jeg «kan kjærlighet», det kommer jo an på hva man definerer kjærlighet som. Noen områder av livet mitt er preget av glede over og for. Kanskje det er kjærlighet. Noen deler er preget av savn av, kanskje det også er kjærlighet?
    Det jeg vet er at uten omtanke, milde ord og skjønnhet dør man.
    Klem 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s