Denne uka har jeg hatt gleden av å holde kommunikasjonskurs for 30-40 gårdbrukere fordelt på 2 grupper. Deltakerne var av begge kjønn og i alle aldersgrupper fra tenåringer til pensjonister, både par og flere generasjoner fra samme gårdsbruk.
Gårdbrukere eller bønder er ikke så forskjellige fra folk flest, med enkelte unntak: De har hovedarbeidsplassen på gården der de bor, det bor gjerne flere generasjoner på samme tun, og skulle de bli uvenner med naboen, svigerforeldre eller ektefelle, får flytting større konsekvenser enn om boligen var et rekkehus i en tilfeldig drabantby til Oslo. Begge kursgruppene satt som tente lys, og det var tydelig at det foregikk mye på indre bane samtidig som de ville få med seg mest mulig av det jeg snakket om. Etter hvert kom de også med innspill og bød på egne erfaringer. Der og da kom jeg på en formel jeg lærte for minst 20 år siden da jeg som ung leder ble sendt på kurs i kommunikasjon og ledelse. Formelen ser omtrent slik ut:
KONFLIKTNIVÅET
ER EN FUNKSJON AV
DVS =
GRADEN AV AVHENGIGHET x GRADEN AV UENIGHET
Jeg så at noen nikket da jeg presenterte den, og fortsatte: «..og den avgjørende faktoren er avhengigheten». Se for deg to unge foreldre som skal på jobb, og begge har (for dem) viktige avtaler å holde akkurat denne dagen. Toåringen i huset vil det annerledes, og våkner med 39 c i feber. Hvem skal være hjemme i dag? Hvis de ikke hadde vært avhengige av hverandre, ville konfliktnivået vært omtrent på null, begge er enige om at ungen trenger omsorg og slett ikke skal i barnehagen. Problemet oppstår fordi én må være hjemme slik at den andre kommer seg på jobb. Spørsmålene kommer på løpende bånd: Hvem sine avtaler er viktigst? Hva trenger ungen? Er det et mønster i hvem som blir hjemme i slike situasjoner? Ja, det er avhengigheten som utløser konflikten.
Akkurat denne konflikten løses kanskje lettere på et gårdsbruk fordi det er flere generasjoner tilgjengelige til å bidra, mens avhengigheten er større på andre områder. Døgnrytmen er annerledes enn i resten av samfunnet, og dyrehold, vær og årstider påvirker arbeidstiden og tilgang på fritid. Når ulike prioriteringer står i fare for å utvikle seg til en drakamp, er der viktig å spørre seg selv: Hva er det vi uansett er enige om? Hvorfor gikk vi inn i dette prosjektet, egentlig? Hvis årsaken fortsatt er viktig, hva er jeg villig til å fire på? Hvilke grenser må jeg sette for å kunne stå i dette videre?
Kan det ligge noen ressurser i den gjensidige avhengigheten også? Et høyere mål som er viktigere enn rusket i hverdagen? Noen ganger trenger vi minne oss selv på akkurat det.
Mormor
Gjensidig avhengighet er det vel på de fleste arenaer. Dette er avhengighet på mikronivå. Der vil kanskje de «bitreste» konfliktene, grunnet gjensidig avhengighet oppstå.
Klem 🙂
LikerLiker
fjellcoachen
Der har du et godt poeng, mormor! Det er slett ikke alltid gjensidig avhengighet fører til godt samarbeid…
LikerLiker
Kamelrytterske
I team er det teamet som eier problemet ikke enkeltmedlemmet. Dermed er avhengigheten lik alle veier.
LikerLiker
fjellcoachen
Følger den på det Ragnhild, men det er ikke alltid alle teammedlemmene deler virkelighetsoppfatning på det punktet, og det kan utløse de underligste reaksjoner.
LikerLiker
Ann Judith
En formel jeg kjenner meg igjen i;)
LikerLiker
fjellcoachen
«Been there, done that», ja, Ann Judith :-).
LikerLiker