Det er seierherren som skriver historien

Det går an å si at jeg lever av og for å snakke med mennesker. Noen av disse samtalene, det være seg private eller på jobb, fortsetter sitt eget liv inni hodet mitt, der de får næring fra tidligere erfaringer eller ubesvarte spørsmål. Derfor har jeg stor glede av bloggen min, og muligheten den gir meg for å spinne videre på en tanke og lande den. En brøk av en samtale kan utløse denne mekanismen i meg, som for eksempel denne:

«Her om dagen opplevde jeg noe rart. Jeg snakket med eksen min, og hun refererte plutselig til den gangen da hun gikk. Hmm tenkte jeg, her må det ha skjedd noe i nattens løp, for jeg trodde da virkelig at det var jeg som gikk..??»

Ja, tenkte jeg, dere er verken de første eller de siste som opplever den type virkelighetssprik. Men hvorfor blir det sånn? Da jeg var barn og stilte spørsmål om hvorfor ting var slik og ikke sånn, hendte det mor svarte at «Det er seierherren som skriver historien». Hvis vi går tilbake til historiebøkene om andre verdenskrig fra min barndom, og sammenligner dem med det vi vet i dag, er det stor forskjell. I hvertfall er det flere fortellerstemmer som slipper til, og de forteller fra flere ulike vinkler. Som barn visste jeg lite, det vil si ingenting, om hva som motiverte østfrontkjemperne,  eller hvordan det var å vokse opp som et helt vanlig arbeiderklassebarn  i Tyskland under andre verdenskrig.  Det siste gikk opp for meg etter å ha lest Boktyven av Markus Zusak, en utrolig bok om en tysk familie som velger å gjemme en ung  flyktning i sin egen kjeller. En jødisk medsoldat av faren fra 1. verdenskrig  har bedt om en vennetjeneste, han har en sønn som trenger et skjulested. Hovedpersonen i boka er fosterdatter i den samme tyske familien, siden hennes egne foreldre er internert av politiske årsaker. Slike bøker gir nytt perspektiv og ny kunnskap. Men tysk hverdagshistorie fra krigen var ikke definert som interessant lesning før vi bikket et nytt årstusen. Det er fortsatt seierherren som skriver historien.  Hvem er seierherren i vårt eget liv? Hvordan skriver vi vår historie? Jeg tror vi mennesker bevisst eller ubevisst velger vår egen «mediestrategi», vi gjør valg og presenterer historien vår på en måte som passer inn i det livet vi ønsker å leve. Ønsker vi å framstå som en som tar valg og ordner opp, ja da forteller vi om det, og med noen få justeringer ender historien med at det var vi som gikk den gangen.  Hvis målet er å framstå stabil og ivaretakende, er der det kanskje like greit å ta rollen som den som sto igjen, for da var det ihvertfall ikke vi som gikk. Jeg snakker ikke om usannheter. Jeg tenker at de fleste opplevelser er fulle av nyanser og kan beskrives fra ulike vinkler, og vi har alle en tanke om fra hvilken vinkel vi tar oss best ut. For mange vil det å finne den riktige vinkelen, være et viktig verktøy i arbeidet med å komme videre for sin egen del. «Jeg gjorde det beste ut fra det jeg visste da», sier vi, og har faktisk helt rett i det. Valgene vi har tatt blir til å leve med, og det er alltid noe positivt å ta med seg på veien. Slik kan vi bli seierherren i eget liv og fortelle vår egen historie. NB! Det er også en fare med denne type strategier, vi kan risikere å legge lokk på viktige prosesser som gjør at vi ikke kommer oss videre i livet, rett og slett fordi vi ikke tar nødvendige oppgjør med oss selv. Det var det med balanse igjen….