Det er seierherren som skriver historien

Det går an å si at jeg lever av og for å snakke med mennesker. Noen av disse samtalene, det være seg private eller på jobb, fortsetter sitt eget liv inni hodet mitt, der de får næring fra tidligere erfaringer eller ubesvarte spørsmål. Derfor har jeg stor glede av bloggen min, og muligheten den gir meg for å spinne videre på en tanke og lande den. En brøk av en samtale kan utløse denne mekanismen i meg, som for eksempel denne:

«Her om dagen opplevde jeg noe rart. Jeg snakket med eksen min, og hun refererte plutselig til den gangen da hun gikk. Hmm tenkte jeg, her må det ha skjedd noe i nattens løp, for jeg trodde da virkelig at det var jeg som gikk..??»

Ja, tenkte jeg, dere er verken de første eller de siste som opplever den type virkelighetssprik. Men hvorfor blir det sånn? Da jeg var barn og stilte spørsmål om hvorfor ting var slik og ikke sånn, hendte det mor svarte at «Det er seierherren som skriver historien». Hvis vi går tilbake til historiebøkene om andre verdenskrig fra min barndom, og sammenligner dem med det vi vet i dag, er det stor forskjell. I hvertfall er det flere fortellerstemmer som slipper til, og de forteller fra flere ulike vinkler. Som barn visste jeg lite, det vil si ingenting, om hva som motiverte østfrontkjemperne,  eller hvordan det var å vokse opp som et helt vanlig arbeiderklassebarn  i Tyskland under andre verdenskrig.  Det siste gikk opp for meg etter å ha lest Boktyven av Markus Zusak, en utrolig bok om en tysk familie som velger å gjemme en ung  flyktning i sin egen kjeller. En jødisk medsoldat av faren fra 1. verdenskrig  har bedt om en vennetjeneste, han har en sønn som trenger et skjulested. Hovedpersonen i boka er fosterdatter i den samme tyske familien, siden hennes egne foreldre er internert av politiske årsaker. Slike bøker gir nytt perspektiv og ny kunnskap. Men tysk hverdagshistorie fra krigen var ikke definert som interessant lesning før vi bikket et nytt årstusen. Det er fortsatt seierherren som skriver historien.  Hvem er seierherren i vårt eget liv? Hvordan skriver vi vår historie? Jeg tror vi mennesker bevisst eller ubevisst velger vår egen «mediestrategi», vi gjør valg og presenterer historien vår på en måte som passer inn i det livet vi ønsker å leve. Ønsker vi å framstå som en som tar valg og ordner opp, ja da forteller vi om det, og med noen få justeringer ender historien med at det var vi som gikk den gangen.  Hvis målet er å framstå stabil og ivaretakende, er der det kanskje like greit å ta rollen som den som sto igjen, for da var det ihvertfall ikke vi som gikk. Jeg snakker ikke om usannheter. Jeg tenker at de fleste opplevelser er fulle av nyanser og kan beskrives fra ulike vinkler, og vi har alle en tanke om fra hvilken vinkel vi tar oss best ut. For mange vil det å finne den riktige vinkelen, være et viktig verktøy i arbeidet med å komme videre for sin egen del. «Jeg gjorde det beste ut fra det jeg visste da», sier vi, og har faktisk helt rett i det. Valgene vi har tatt blir til å leve med, og det er alltid noe positivt å ta med seg på veien. Slik kan vi bli seierherren i eget liv og fortelle vår egen historie. NB! Det er også en fare med denne type strategier, vi kan risikere å legge lokk på viktige prosesser som gjør at vi ikke kommer oss videre i livet, rett og slett fordi vi ikke tar nødvendige oppgjør med oss selv. Det var det med balanse igjen….

8 kommentarer om “Det er seierherren som skriver historien

  1. Kamelrytterske

    Var Winston Churchill som udødeligjorde det sitatet, nettopp om andre verdenskrig.
    Så filmen «Taking sides» nå, om hvordan man som taper ikke kan skrive historien sin selv. Interessant om kunst og politikk i rettsoppgjøret med Nazi-Tyskland i 1945/46.
    Min eks-svigerfar fortalte at han hadde ikke noe valg, han måtte som 18-åring gå inn i Wehrmacht og kjempe på Østfronten. Det var hans historie, fortalt til en nordmann en gang på 1980-tallet. Et utslag av tysk selvransakelse og anger? Eller et forsøk på rettferdiggjøring.

    Liker

    1. fjellcoachen

      Eller begge deler, eller rett og slett verden slik han så den? Mange trodde på det de sloss for der også, ut fra den informasjonen de hadde tilgang på da de dro ut. Verden så annerledes ut da de kom hjem, hvis de kom hjem.. Fikk lyst til å se den filmen, Ragnhild.

      Liker

  2. Bjørn Hølbakken

    Jeg vokste opp med tegneserier som handlet om krigen. Og de allierte var selvfølgelig heltene i disse seriene, mens tyskerne var kjeltringene og ble kalt Fritz. Det gjaldt fra den minste menige til den øverste offiser. Alle allierte var prakteksemplarer og fulle av mot og rettferdighet, mens alle tyskere var feige og nedrige. De som lagde tegneseriene tok ikke hensyn til at det ikke er de som holder i våpenet som velger krigen, men de som styrer politikken. Og slik er det vel fremdeles. Propaganda helles over oss daglig. Holdninger dyttes inn i oss av media og gjennom vår sosiale tilknytning. Grupper av mennesker blir definert og stemplet. Og vi tror vi velger selv.

    Hvem som er seierherren i mitt eget liv er jeg ikke sikker på. Jeg er ikke en gang sikker på om det finnes en seierherre enda. Men jeg har begynt å skjønne at alt ikke er ensidig ved meg.

    Ha en fortsatt fin kveld.

    Bjørn

    Liker

    1. fjellcoachen

      Alt ensidig ved deg?? Når jeg leser tankene du deler og ser bildene du maler, tenker jeg alltid at her er det mye, og mangfoldig (evt flersidig)! Det er ikke alltid rett å vite hvem som er seierherren verken i verdienshistorien eller i eget liv, men så lenge vi fortsetter å stille spørsmål, er det håp for framtida :-).

      Liker

  3. Ann Judith

    Kjent «problematikk» som for alvor gikk opp for meg da jeg fikk barn. Hvem som eide sannheten (var seierherre) var ikke alltid like enkelt for en mor eller far å vite – etter en heftig søskenkrangel. Barn vil vel alltid forsøke å framstille sin versom som den beste for seg selv. Men vokser vi det egentlig helt av oss? Jeg tror vi alle kjenner oss igjen i å «pynte på» historien, sånn innimellom..? Det kan selvsagt like gjerne være at man sier «nei, det kan jeg ikke huske har skjedd!?» – om hele historien;)

    Jeg prøvde ilalfall å innføre begrepet «opplevde» om det som hadde skjedd. Gjennom det å prøve å lære dem at vi alle opplever en situasjon ulikt. Det handler kanskje ikke om hukommelse til slutt…

    Liker

    1. fjellcoachen

      «Opplevelse» er et godt ord tenker jeg. I coachmiljøer snakker vi om vår «modell av verden» og respekt for at alle har sin egen modell av verden, og den påvirker også opplevelsen av hvem som egentlig startet den krangelen, var det hun som rakte tunge eller var det han som slo?

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s