Tre spørsmål i kampens hete

Har du opplevd å stå med begge beina solid plantet i et minefelt du ikke klarer å komme deg ut av, samtidig som du ikke helt forstår hvordan du havnet der? Har du kjent på den umulige følelsen når konflikten du er en del av, har låst seg bom fast? I fjor skrev jeg noe om de ulike nivåene av konflikter, og om hvor de sitter i kroppen, ihvertfall slik jeg kjenner min egen kropp. Uansett hva slags konflikt vi snakker om, interessekonflikt, personkonflikt eller verdikonflikt, alle har potensial i seg til å løses, eller til å låses, alt etter hvordan vi tenker og handler. For ei stund siden snakket jeg med en mann som opplevde konflikten han var en del av, så altoppslukende at han hadde problemer med å finne fram til hode og hale på den. I tillegg hadde det gått prestisje i saken fra flere parter, siden ingen av partene følte seg verken godt ivaretatt eller rimelig behandlet lengre. Nå var han klar for en ny runde i ringen. Der og da ramlet tre spørsmål ned i hodet mitt, som jeg stilte fortløpende:

Når du nå planlegger din egen rolle videre, hva ønsker du å oppnå? Hva gjør du

  1. for din egen prestisje/ditt eget omdømme?
  2. for menneskene (evt. saken) du bryr deg om?
  3. for gleden ved å «ta» motparten?

Jeg formelig så hvordan sorteringsarbeidet begynte inne i hodet hans, og svarene som kom ut, var grundige og gjennomtenkte. Nå satt han med et materiale det var mulig å jobbe videre med, og valgte selv å skrinlegge de påtenkte aktivitetene som passet inn under spørsmål 3. Deretter foretok han en intern opprydding knyttet til spørsmål 1 og 2, som viste seg å være mer innvevd i hverandre, og «prosjekt konflikthåndtering» var plutselig på vei i riktig retning.

Konflikter er aldri morsomme. Spesielt når vi blir tillagt meninger og handlinger vi ikke kjenner oss igjen i, er det fristende å gå til motangrep. Ulempen er at den type konfrontasjoner ofte flytter fokus vekk fra de overordnede verdiene. Ære og prestisje kommer foran det vi egentlig tror på, og som vi ønsker å bevare. Hvis vi ser oss blind på det vi opplever som urettferdig behandling, risikerer vi å miste retningen i eget liv, og glemmer kjernen i det positive engasjementet vi hadde som utgangspunkt. Min uærbødige påstand er nemlig denne: Uten at vi brenner for noe, havner vi heller ikke i konfliktsituasjoner.

Derfor: neste gang du ser en konflikt seile opp i livet ditt, pust dypt og finn kjernen i  ditt eget engasjement, før du begynner på sorteringsjobben. Du har tre spørsmål å stille deg selv. Når du har gjort det, stiller du de samme spørsmålene en gang til, for å forsikre deg om at du svarte helt ærlig første gangen (det er det nemlig ikke sikkert at du gjorde..).   Hvis noen av svarene du nå gir, viser seg å sortere under det siste av de tre spørsmålene, er mitt råd: Don’t even think about it! Det gjør bare vondt verre, og den umiddelbare tilfredsstillelsen er ikke verdt det, ikke på lang sikt.

EPISODE av Inger Hagerup

Det var på ingen måte noen trette
Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat.
Og ordene falt høflige og lette
og blinkende av gammelt, islagt hat.

Og: Velbekomme! svarte bare hun.
Så skjøv hun stolen inn til spisebordet, 
mens hennes smale, sammenknepne munn
bygget en uforsonlig mur bak ordet.

De sto et lydløst øyeblikk på vakt
og lette begge efter nye våpen,
den spisse setningen de skulle sagt,
den siste, beske lille dråpen.

Hun følte ordene bli giftig til.
Den gule fryden ved å kunne såre
slo ut i henne, hensynsløs og vill.
Da strøk hans fingre rådløst gjennom håret.

Og plutselig ble hennes øyne fulle
i en avmektig, uforklarlig smerte.
Hun merket dypt bak hat og nag og kulde
den spente streng fra hans til hennes hjerte.

16 thoughts on “Tre spørsmål i kampens hete

  1. Takk for fin bloggpost, med et tema som heldigvis ikke er altfor aktuelt i dag i livet mitt. Diktet er et av mine yndlingsdikt, men det er lenge siden jeg leste det sist – det er rett og slett nydelig. 🙂

    Lik

  2. Kloke ord, dette her. I «kampens hete» råder emosjonene grunnen. Du verden som en angrer ordene sine etterpå. Pust dypt og analyser først! JA! Effektfull den stillheten (refleksjonspausen) også. Dette skal jeg huske, trur eg….

    Lik

  3. Tilbaketråkk: Episode : Tirsdag morgen

  4. Hm, her føler jeg meg som kjerringa mot strømmen. Jeg er alt for flink til å analysere og sortere, men derimot ikke verdensmester i å merke hva jeg føler i situasjonen. Og det er ikke spesielt lurt, i lengden. For jeg tror jeg trenger informasjonen følelsesopplevelsen gir meg.

    Så jeg er kjempefornøyd når jeg føler og merker det, og kanskje til og med utagerer det litt. Det liker kroppen godt.
    Analysen er det som bekymrer meg minst.
    Men det er meg det.

    Lik

    • Heia gamle ugle, jeg synes ikke du er mot strømmen jeg, jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg blir også fornøyd når jeg utagerer og kjenner meg levende og i pakt med meg selv, mine grenser og mine behov. Men hvis «den gule fryden ved å såre» får overtaket, liker jeg ikke meg selv så godt lengre..

      Lik

      • Jeg vurderte å legge inn et forbehold om utagering i vilden sky, i kommentaren min. Jeg er selvfølgelig enig i det du skriver. Jeg mener ikke å bejae det å såre andre.
        Det er bare det at tenke-instruksjoner gjør meg ultrarasjonell og frakoblet hva jeg føler og trenger. Og jeg er sikkert ikke alene om det.
        For andre er det trolig helt annerledes –

        Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s