Fjellcoachen gjør ting hun ikke kan…

Hjelp, jeg har meldt meg på skrivekurs! Ikke et hvilket som helst skrivekurs heller, og nå lurer jeg på om jeg er riktig vel bevart.  Det har seg slik at det hele startet med at (..er det ikke slik historier begynner??) jeg fikk en gave, en gave jeg måtte love at skulle brukes til et skikkelig stunt.  Først tenkte jeg på å reise til Sør-Afrika, men etter litt fram og tilbake med hun som har reist i forveien dit, ble vi enige om at dette stuntet skulle være bare mitt, og at det skulle brukes til noe annet enn å dra på besøk.

Da jeg gjorde modelleringsoppgaven som en del av coach-utdanninga, forsto jeg at hvis jeg skal velge en rollemodell, må jeg velge en som er virkelig god. Som læreren min sa den gangen: «Du ønsker vel ikke å modellere middelmådighet?» På det tidspunktet hadde jeg som mål å bli bedre til å skape åpen dialog, bygge tillit og få til de virkelig gode samtalene. Det var mange slike samtaler i arbeidshverdagen min, og inngangen var viktig for at de skulle flyte godt. Jeg tok mot til meg og spurte Torbjørn Færøvik om et intervju, siden han, når han reiser rundt og forbereder stadig nye reisebøker av typen India – et stevnemøte med skjebnen og Maos rike – en lidelseshistorie, har en unik evne til å få folk i tale uansett hvor vanskelig eller spesielt temaet er.  De tre timene vi tilbrakte på Litteraturhuset den novemberdagen i 2009, er noe av det mest nyttige og lærerike jeg har opplevd. Hyggelig var det også.

En annen forfatter jeg alltid har hatt stor respekt for, er Jan Kjærstad, jeg tror det har noe med kunnskapsnivå og kompleksitet å gjøre. Inspirert fra logikken i forrige avsnitt har jeg nå meldt meg på et skrivekurs med ingen ringere enn Jan Kjærstad, fire vårdager i London. Fortsatt litt yr etter den overmodige beslutningen, åpnet jeg i går Hans Olav Brenners bok Om å skrive der han intervjuer en serie forfattere om skriveprosessene deres. Jan Kjærstad er en av disse, og her kommer et klipp fra samtalen dem imellom:

«Men det er mange ganger at tekniske ting kommer inn bakveien, ganske tidlig. Sånt som fortellerstemmen, som kanskje er det aller vanskeligste. Det merker jeg tydelig når jeg holder skrivekurs: Studentene skjønner veldig godt dette med synsvinkler, for eksempel. Hvis du skal gi dem selvtillit, kan du be dem se for seg en situasjon, og beskrive den fra tre eller fire forskjellige menneskers synsvinkler. Og de får det til med en gang! Og de blir så stolte. Jeg er forfatter tenker de. Men det de ikke skjønner i begynnelsen, og som jeg selv sliter med hver gang jeg begynner på en ny roman, er det som kalles beretterens posisjon, altså……«

Uææhh, prestasjonsangt… Jeg skal jo ikke bli forfatter, jeg skal jo bare videreutvikle skrivegleden min, utvide repertoaret og variere innfallsvinklene slik at tastaturet ikke går helt i lås en vakker dag, uten at det kommer et eneste ord opp på skjermen, eller enda verre: at jeg fortsetter å skrive, mens ingen lengre gidder å lese. Så nå har jeg valget mellom å hyperventilere med tanke på hva jeg har kastet meg ut i, eller å minne meg selv om ordene jeg leste i Susann Gjerdes bok Coaching for noen år siden, fritt etter hukommelsen:

«Du kan ikke både øve og se bra ut samtidig. Hvis du ønsker å bli en god kunstner, må du gi deg selv tillatelse til først å være en dårlig kunstner.»

Hvordan er det med deg, har du ting du egentlig har lyst til men ikke prøver, fordi du kanskje kommer til å se dum ut underveis? Jeg har flere, men denne gangen har jeg altså bestemt meg for å hoppe, uten fallskjerm.  At jeg ikke kommer til å se bra ut hele tiden, og at andre kommer til å gjøre det mye bedre enn meg, er en del av pakka, såpass får jeg tåle, ihvertfall denne ene gangen. Men skummelt er det 😉