Integrering og kontraster

Bålkaffe… (foto: Hege Hovd)

Det er torsdag morgen,  jeg går med raske skritt gjennom Slottsparken med pc-veska over høyre skulder og et pappkrus med rykende varm soya latte i den motsatte hånda. Den mørkeblå vinterjakka er halvlang med hette og juksepels, og totaluttrykket skiller seg lite fra alle de andre menneskene som haster gjennom parken i ulike retninger. Et kort øyeblikk føler jeg meg tilnærmet integrert og som et naturlig element i hovedstaden, hadde det ikke vært for fraværet av iPhone med tilhørende plugger i ørene. Avstanden er stor fra jeg for et par uker siden som både jubilant/mor/datter/bestemor drakk kaffe fra svartkjele og varmet hendene mine over en bålflamme i skogkanten før jeg balanserte meg ned igjen, steg for steg i dyp snø med veslemor på armen. Fjellcoachen er i byen.

Integrering  kan være en vanskelig øvelse, selv når avstandene kan måles i relativt få mil. Det handler om alt fra stammespråk og kleskoder til humor, prioriteringer og uuttalte spilleregler. Å flytte fra ett land eller kontinent til et annet byr naturlig nok på enda større utfordringer, ikke minst språklige, noe C’est la vie beskriver levende i sine blogginnlegg. Samtidig er det ganske mange av oss som føler tilhørighet i mer enn ett miljø, eller som på en dårlig dag tenker at vi ikke har skikkelig tilhørighet noe sted fordi vi har en fot i hver leir.  Ytterpunktene i mitt liv dreier seg om kontrastene mellom by og land. Hvis ett av disse ytterpunktene får mye fokus over tid, melder det andre ytterpunktet seg på og krever oppmerksomhet. «Du hører jo hjemme på fjellet» sier noen, mens jeg lurer på om de egentlig forstår den inderlige gleden jeg føler ved en gang i blant å kunne stoppe opp og kjøpe med en soya latte på vei til jobb, og avslutte dagen med middag på Litteraturhuset? Slikt finnes ikke der jeg bor. Hadde jeg bodd fast i denne byen derimot, ville jeg også ha kjent på følelsen av manglende integrering, koder jeg ikke forstår eller ikke vil forstå, og savnet av en kveldstur i måneskinn uten andre lyder enn de naturen selv lager. Heldigvis er jeg i den posisjonen at jeg står fri til å velge, og til å la meg integrere i en akkurat så stor porsjon som det passer meg selv.

Ikke alle har denne valgfriheten. Noen flytter fordi de må, andre flytter frivillig fordi de ønsker en ny start, samtidig som det er umulig for dem å forutse alle konsekvensene av valget de tar. Et nytt språk har mange nyanser det er vanskelig å fange opp i starten, humoristiske kommentarer kan fort feiltolkes fra begge sider, og understatements krever grundig kjennskap til kulturen du ønsker å være en del av. Der jeg bor, drives bevisst politisk aktivitet for å få flere nederlendere til å bosette seg i regionen. Rekrutteringsarbeidet pågår for fullt, og min engasjerte og godt integrerte nederlandske kollega er satt på oppgaven å knytte kontakt mellom potensielle tilflyttere og mulige arbeidsgivere. Hun vet bedre enn mange at en god match krever bevisst innsats fra begge parter, men har også erfart positivt at dette er realistisk å få til.  Selv tenker jeg at vi alle med jevne mellomrom bør bevege oss ut av komfortsonen vår, oppsøke nye miljøer og kjenne litt på følelsen av å være annerledes. På den måten kan vi bedre møte våre nye landsmenn, naboer og kolleger og ihvertfall ane den arbeidsinnsatsen de legger for dagen for å forstå og finne seg til rette i det samfunnet de skal være en del av videre framover.