Ville du hatt hele pakka?

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive noe om å unne og å mis-unne, begge er følelser de fleste av oss kjenner på med jevne mellomrom.  Den første opplevelsen av misunnelse jeg husker, var på ungdomsskolen, og den var rettet mot de langbeinte jentene som hadde draget, tok ordet, opponerte i klasserommet og gjerne gjorde det sterkt på håndballbanen i tillegg. Jeg hadde et spesielt horn i siden til en av de tøffeste eksosrypene, for uansett hvor usynlig jeg prøvde å gjøre meg, traff de verbale stikkene hennes hardt og nådeløst, og uten forvarsel. Da hun et par år senere omkom i (ja, nettopp) ei motorsykkelulykke, slet jeg med kvaler lenge etterpå. For hva var det egentlig jeg hadde misunt henne? Ville jeg hatt det livet hun levde? Neppe.

Med jevne mellomrom snakker jeg med gründere i små lokalsamfunn. I tillegg til god støtte og hjelp, opplever de også noen som konsekvent ikke handler hos dem, for de «skal ihvertfall ikke hjelpe dem å tjene penger!». Andre opplever at heiagjengen krymper inn eller endrer karakter når de har kommet over kneika og begynner å få lønn for strevet. Dette fenomenet er, slik jeg ser det, både underlig og forståelig. Underlig fordi vi alle er tjent med livskraftige lokalsamfunn med god bredde i både arbeidsplasser og vareutvalg, og derfor burde prise oss lykkelige fordi noen er villig til å ta risiko og legge ned et stort stykke arbeid for å gi oss nettopp dette. De fleste jeg kjenner som starter egen virksomhet, legger ned  mange flere arbeidstimer hver uke enn om de hadde hatt et vanlig ansettelsesforhold, og altfor mange tar også med seg tankene om ansvar, forpliktelser og veivalg til sengs når kvelden kommer, noe som igjen kan gå ut over kvaliteten på både søvn og samliv.

Samtidig forstår jeg minsunnelsen også, men  ikke i form av å mis-unne eller ikke å unne andre det de har fått til.  Det jeg forstår, er at andres mestring kan virke som en trigger i forhold til det vi selv ikke har fått til, eller drømmer vi bærer på men ikke har realisert. Vi skulle så gjerne vært der selv, og og den drømmen kan igjen  få oss til å markere avstand, slik at vi slipper ta stilling til vår egen utilstrekkelighet. «Høyt henger de og sure er de» sa reven om rognebærene da han forsto at han ikke fikk tak på dem.

Jeg har forlengst innsett at jeg aldri blir langbeint, og heller ingen god håndballspiller. Men jeg har lært meg noen teknikker for å leve med de mulighetene og begrensningene jeg har, og ikke minst for å tåle at andre får til ting jeg bare kan drømme om. Den viktigste teknikken ligger i overskriften til dette innlegget, nemlig å stille meg selv spørsmålet: «Ville du hatt hele pakka? Hadde du vært villig til å ta samme risiko? Ville du tatt med baksiden av medaljen på kjøpet?» De fleste av oss viser nemlig fram framsiden av medaljen, og påkaller med den både ros og misunnelse. Alt grumset vi må håndtere samtidig, derimot, ligger godt gjemt og krever i stedet oppmerksomheten vår de kveldene vi er alene og ikke får sove.

Den andre teknikken tilhører fighteren, og lyder omtrent slik: «Hmm.., hvis hun/han har klart dette, skal jammen jeg kunne få det til også. Her er det bare å brette opp ermene og komme i gang!»

Hvordan håndterer du din egen misunnelse?

Og her kommer:

Jolene med Dolly Parton..

17 thoughts on “Ville du hatt hele pakka?

  1. Jeg takler misunnelse tidvis dårlig, men har heldigvis blitt bedre med årene!
    For meg så hjelper det å huske at jeg er bra nok som jeg er, og at det må folk bare godta😉. I tillegg har jeg merket at jo mer jeg jobber for å oppnå mine egne drømmer/målsettinger, desto mer unner jeg andre. Og det er så deilig🙂

    Lik

  2. Jeg er ikke misunnelig når det kommer til det andre mennesker oppnår i sitt eget liv av materielle goder eller karrieremessig etc, til det har jeg nok med det som foregår i mitt eget og er mer enn nok fornøyd. Når jeg tenker over det, takket være ditt innlegg, så unner jeg vel egentlig menneskene rundt meg all mulig sukess.

    Men jeg har én aldri så liten akilleshæl… Og det er såkalte veloppdragne barn. Når mine, som jeg velger å se på som veldig energiske i stedet for å stemple dem som uskikkelige, kravler oppetter veggene og springer hylende rundt, ja da tar jeg meg i å titte misunnelig bort på foreldre med barn som gjør som de blir bedt om.

    Lik

    • Heia, Det er kanskje lettere også å undre alle alt godt når vi har vårt eget liv på stell. Når det gjelder veloppdragne barn, kanskje er det akkurat da du skal kikke på de barna/foreldrene og tenke: De har nok sitt de også.. Vips så er balansen gjenopprettet.😉.

      Lik

  3. Da jeg som ung «gründet» må jeg innrømme at jeg misunte dem som fikk det til. Men jeg unnet dem fremgangen. Jeg ville ha den samme fremgangen selv.

    Skjønt i ettertid oppdaget at det ikke hadde gått så bra som de hadde gitt uttrykk for. Og da kommer en verre følelse frem: Skadefryd. Ikke bra!

    Lik

  4. Først vil jeg fortelle en liten historie om meg selv.For noen år siden fikk jeg utgitt noen bøker. Det var i et lite forlag, jeg skrev i tre ulike sjangre, og jeg ble verken rik eller berømt av prosjektene mine. Men jeg opplevde at mine beste venner virkelig unte meg gleden over å ha fått det til. Dette ble en sterk opplevelse for meg. De viste seg å være noen virkelige, rause venner. Samtidig opplevde jeg at noen av de jeg trodde var mine venner, ikke nevnte prosjektene mine med et ord…
    Men disse mine beste venner hadde vært en støtte for meg i en vanskelig tid som jeg da var midt inne i. Jeg hadde fått en kronisk nevrologisk sykdom og greide ikke lenger å fortsette i en jobb jeg elsket. Disse som støttet meg i motgangen, unte meg medgangen også. Det var det som var så sterkt!

    Hvorfor jeg forteller det? Jo, fordi jeg tror at raushet er det motsatte av misunnelse. Jeg setter raushet mellom mennesker høyest, mens misunnelsen kommer absolutt nederst. Mens rausheten har det gode i seg, fører misunnelsen bare til vondt.
    Jeg trodde selv at jeg ikke kunne være misunnelig. Inntil en dag jeg fikk bakoversveis fordi jeg kjente det stakk i meg for noe helt bagatellmessig. Det handlet visst om at noen hadde noe som var finere enn det jeg hadde selv. Jeg ble kjempeskuffet over meg selv da.

    Så jeg er ikke så skråsikker lenger. Men hver gang jeg kjenner et stikk av misunnelse, lar jeg det komme helt opp i dagen. Da kan jeg plassere det der det hører hjemme. Jeg liker ikke følelsen, men det nytter ikke bare å feie det under teppet.
    Jeg misunner ingen penger eller rikdom. Men jeg kjenner jeg blir sint når noen kjøper krokodille – skinn -sko (eller hva det nå var) for summer som er så store at jeg ikke har noe forhold til dem. Eller når berømte stjerner leier hoteller for fest, der de morer seg med å knuse serviser og grise med mat. Selv om de betaler for det. Slikt syns jeg vitner om umoral. Da syns jeg det er sunt å kunne reagere med sinne.
    Jeg er kanskje misunnelig på folk som er veltalende og vakre. Men jeg er så gammel at jeg vet hva jeg selv er god for. Og da er jeg i grunnen fornøyd med det. Jeg tror nok vi alle er bra nok med de egenskapene vi har fått. Misunnelse betyr kanskje i bunn og grunn at man er misfornøyd med seg selv?

    Nå skrev jeg for langt igjen….Sorry!

    Lik

    • Langt og godt Anne Britt, og jeg er så enig! Raushet er en viktig egenskap, både overfor seg selv og andre. Pussig nok har jeg også noen få motsatte erfaringer, dvs at mennesker som støtter i motgang blir påfallende taus i medgang, og da tenker jeg at de kanskje trives best/er tryggest i hjelperrollen og ikke finner seg helt tilrette når rollene endres?

      Lik

  5. Følelser er det ikke lett å ha kontroll over. Og slik er det vel dermed med misunnelse, sorg, hat, glede, sjalusi osv. Følelsene har kommet for å bli, og de banker ikke på døra før de kommer inn. Sjøl har jeg masse av dem, og jeg føler også i blant misunnelse, selv om det kan være vanskelig å skille det fra eiertrang. Men det er gjerne bare et blaff. Og så er det over. Ikke noe jeg går og bærer over lang tid. Og det påvirker ikke valgene og handlingene mine spesielt mye. Det eneste måtte være hvis misunnelsen får meg til strekke meg litt lenger for selv å oppnå det jeg misunner, har lyst til å klare eller eie, og det kan jo være en god ting. Det å ødelegge for andre på grunn av misunnelse har jeg lite erfaring med. Det ville jo blitt som å hevne noe som i bunn og grunn ikke angår meg.:)

    Ha en fin kveld.

    Bjørn

    Lik

    • Takk for kloke tanker Bjørn, jeg tror det er grunnleggende viktig å akseptere følelsene vi har, for så å finne ut hvordan vi skal håndtere dem, for som du sier, de banker ikke på døra før de kommer inn. Misunnelse kan for eksempel brukes til ha noe å strekke seg etter, slik feks unger alltid har gjort: «Meg også, meg også!»

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s