Smuler fra de rikes bord

Jeg plukker smuler. En liten gjest har akkurat hatt en av sine første gledesstunder i en lang, framtidig serie av «klare søl» opplevelser. For søl blir det når den minste tar del i fellesskapets gleder ved langbordet og får et nybakt rundstykke å gnage på mens vi koser oss med middagen. Begeistringen over selv å få  å få holde i maten og ikke bare vente på neste skje, er åpenbar, og etter hvert får hun taket på dette med tygging også.  Hun er rik, rik på opplevelser, både nye og uopplevde, rik på pågangsmot og livsglede, og på tryggheten i at hun er bra nok. Det er deilig å være mormor og plukke smuler fra de rikes bord.

For ikke lenge siden snakket jeg med ei som gjerne ville utvikle seg videre, men samtidig kvidde seg for kurs og videreutdanning.  «Tenk om de andre er mye flinkere enn meg? Tenk om jeg faller gjennom og ikke er bra nok?» Slike tanker gikk hun med, og jeg vet at hun ikke er alene.  Samtidig er jeg sikker på at de aller fleste av oss har vært 7 måneder og rike en gang i tida, med hundrevis av «klare søl» opplevelser foran oss. Hva skjedde på veien? Hvor kom tvilen snikende? Hvor ble det av stemmen som sa: «Opp igjen! Dette klarer du! Du er bra nok!»  For det er du nemlig. Jeg også.

6 thoughts on “Smuler fra de rikes bord

  1. Så viktig dette du skriver om her! Når forandrer vi oss fra å være den trygge lille jenta (gutten) til den usikre store/ voksne? Sikkert er det at alle påvirkninger vi møter i oppveksten påvirker oss. Derfor er det i hvert fall nødvendig å tenke på hvordan en selv møter andre mennesker. Som tenåringer føler de fleste seg usikre, og i den perioden tror en at det bare er en selv som er usikker. Kanskje er det i den perioden vi trenger mest oppbacking? Omgivelsene krever så mye av oss akkurat da, og så spørs det vel mye på vennene en får /ikke får. Vi skryter av det lille barnet som greier å «spise selv», men hva får en tenåring skryt og anerkjennelse for? I et hvert menneske bor det et lite, usikkert barn som vil bli sett. Ser vi hverandre? Backer vi hverandre opp?Jeg har nok flere spørsmål en svar…

    Lik

  2. Jeg tror du har rett i det Anne Britt, at vi må begynne i oss selv og hvordan vi møter andre. Hvordan ville vi selv likt å bli møtt i slike situasjoner? Oppdragelse handler ofte om å hjelpe disse ungene våre til å bli selvstendige og samfunnsnyttige mennesker, men noen ganger overser vi sårbarheten og de individuelle behovene i iveren etter å få dem «inn i folden».

    Lik

  3. Noen ganger skjønner jeg ikke at jeg turde å sette barn til verden. Men sånn tenkte jeg ikke for 20 år siden. Hvem visste vel da hvor mange egne feilskjær, bekymringer og ikke minst gleder en skulle gjennom. Det at så mange problemer ungdommen (eller forsåvidt alle) har skyldes oppvekst, oppdragelse og tidlige omgivelser er skremmende. Det er ikke enkelt som foreldre å alltid finne den rette balansen mellom å sette krav, støtte, oppmuntre, godta….. Og mennesker er jo så forskjellige, og reagerer ulikt på tilnærming.

    Det som for èn kanskje bare blir oppfatta som en helt grei oppfordring om å gjøre noe, vil av en annen bli oppfatta som kritikk for noe som ikke er gjort. For eksempel.

    Lik

    • Og noen ganger er det viktig å minne deg selv på at du gjorde ditt beste ut fra de forutsetningene du hadde da. Etterpåklokskapens lys er på sitt vis ganske kunstig, eller grellt..

      Lik

  4. Jeg husker godt da jeg var lita jente og mamma fortalte meg at dette er ingenting å gråte for, stå opp igjen! Jeg har ramlet et par ganger som voksen også, har grått litt og så stått opp igjen!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s