Om personlig verdihieraki, ME og muligheter – Anne-Helene Ose-Johansen gjesteblogger

Jeg har blitt kjent  med Anne-Helene Ose-Johansen gjennom bloggen Melivetpaaslep, der hun reflekterer rundt livet med ME, hva det byr på av opp- og nedturer, og behovet for å være et fullverdig medlem av samfunnet. Nå er hun på besøk hos fjellcoachen, med kloke tanker om selvledelse, livskvalitet og likheten mellom gründerliv og etablering av sin egen person.  Velkommen hit Anne-Helene, og takk for at du deler!

_______________________________

Anne-Helene Ose Johansen, alias melivetpaaslep

Tankene jeg hadde om hvordan livet skulle bli stemmer ikke helt overens med hvordan det ble, sånn cirka litt under halvveis i livet. Planene ble fulgt temmelig lenge og troen på viljens kraft var intakt. Uten viljens påståelighet ville livet mitt aldri tatt den vendingen det tok. Det aller viktigste målet er nådd. Mange gjenstår.

Jeg synes likevel det er i overkant tidlig å trekke inn årene og la vannets strømninger føre meg videre uten viljens innblanding. Jeg har ikke overgitt meg til naturlover jeg ikke forstår. Jeg vil mye fremdeles!

Kanskje det er derfor jeg leser Fjellcoachen sin blogg. Hun skriver om etablering av bedrifter med vekt på hvilke personlige egenskaper som trengs for å nå målet. Jeg skal bare etablere meg selv.

Jeg har hatt sykdommen ME i mange år. Jeg har lært meg å leve med den og har sluttet å se på det som en sykdom som kommer i tillegg til meg selv. Nå ser jeg på ME-en som en del av meg selv, som jeg kvitter meg med så snart jeg får mulighet til det. I mellomtiden søker jeg etter det gründere finner i seg selv, som øker evnen til selvledelse og som øker drivkraften. Min motivasjon krever lite utenfra, men tilskuddet åpner øynene for hvor stor verden er; for alt øynene ikke ser av seg selv.

Jeg tenker at livet kanskje mest av alt handler om hvilke muligheter vi er mottakelige for. Det er ikke ditt ansvar å fylle livet mitt med mening, jeg må gjøre det selv. Det er kanskje evnen til selvledelse som fører meg dit jeg ønsker å nå. Evnen til å rydde det relevante til en synlig plass og det irrelevante, forstyrrende, til et annet sted. Likevel kan ikke ryddejobben gjøres helt på egenhånd – vi lever i samspill med andre, eller i flokk, sagt med Fugelli sine ord.

For å få en best mulig livskvalitet tror jeg det er essensielt å legge bort noe av frykten for å mislykkes. Er man redd for å feile blir man samtidig redd for å prøve. Istedet for å våge og vinne, trekkes vi tilbake i den trygge hulen av forutsigbarhet og kjedsommelighet. Uten tilskudd av det som utfordrer står vi i fare for å stagnere, eller kanskje utvikle angst. Dette med å våge å feile er noe som utfordrer, for verden er ikke til for feil og mangler. Det ufullkomne skal helt skyves bort og det glaserte skal løftes opp. Det stemmer så dårlig overens med virkeligheten jeg lever i.

Jeg tror livet blir bedre dersom vi ser våre medmennesker som likeverdige med oss selv. Filosofien har ført til at jeg har oppdaget mitt eget selvbilde, mitt eget private verdihieraki og min plass i det. Det har blitt et utgangspunkt for videre jobb med meg selv mot målene jeg ønsker å oppnå. Hvis jeg ikke tror jeg er like verdifull som andre påvirker det min oppførsel og hvilke tanker som slipper fram. Ved å være det bevisst kan jeg istedet utfordre selvbildet og lete fram de ressursene som trengs for å utviske skillet mellom dem og meg. Likeverdighet er en opplevelse jeg selv har stor makt over.

Å leve med en kraftig funksjonsnedsettende sykdom som ME er for meg å jobbe ekstra hardt med de målene jeg ønsker å oppnå. De egenskapene jeg har må vedlikeholdes og utvikles. Det gjelder å finne seg selv og putte seg selv på lik verdi-linje som andre folk. Det er ikke så ulikt selvarbeidet normalt-fungerende må gjøre.

Anne-Helene