5 om dagen

Jeg leste Per Fugelli’s kronikk i Dagbladet 22 desember om flokken vår, og kjente at jeg lot meg engasjere. Han påpeker at vi mennesker har sju flokker: familien, barnehagen/skolen, arbeidsflokken, nærmiljøet, Norge, verden og det åndelige fellesskapet, og fortsetter: «Du blir dannet av måten du danser med flokkene dine på. Derfor blir egenskapene til fellesskapene våre så viktige.»  Jeg klarer ikke helt å lande på det sjutallet, siden jeg tror det er mange individuelle forskjeller når det gjelder flokktilhørighet, men dannelsesprinsippet tror jeg på.  Egentlig var det det jeg skrev om i forrige innlegg også, der jeg trakk fram viktigheten av å knytte seg til mennesker som gjør at vi henter fram det beste i oss selv. Og så liker jeg at han bruker uttrykket «egenskapene til fellesskapene våre».  Noen ganger er det nemlig slik at samspillet i ei gruppe eller mellom to personer er helt annerledes enn slik disse personene hver for seg framstår i andre sammenhenger. Selv kan jeg ta full styring i noen situasjoner, i andre settinger  beveger jeg meg diskret rundt og og legger til rette for den flokken jeg er en del av, enkelte ganger står jeg der med armene hengende rett ned og lurer på om jeg kan brukes til noe i det hele tatt, og alt handler til syvende og sist om samspill.

Verdighet, tilhørighet

Det som fanget størst interesse hos meg i kronikken, var folkehelsens 5 om dagen:

• Verdighet

• Handlingsrom i eget liv

• Tilhørighet

• Mening

• Trygghet

Uttrykket «fem om dagen» impliserer faktisk noe vi trenger hver eneste dag. Det sier også noe om at fravær av disse verdiene i livet kan være direkte helsefarlig. Men når opplever vi for eksempel verdighet? De fleste av oss er ikke bevisst dette før vi opplever tap av den samme verdigheten, enten fordi vi av helsemessige grunner blir avhengig av andre mennesker, eller fordi andre, bevisst eller ubevisst tråkker over grensene våre og tar beslutninger på våre vegne, eller deler informasjon vi trodde var personlig. Tenk deg et lite skolebarn som tisser i senga, og foreldrene diskuterer problemet når de har kaffebesøk, og mens barnet hører på. For noen barn er dette den aller første opplevelsen nettopp av tapt verdighet.

Handlingsrommet er en av mine kjepphester, rett og slett fordi jeg trenger rom for å puste. Hvor stort handlingsrom vi trenger, er nok individuelt. Jeg tenker at grunnregelen må være at opplevd valgfrihet er en god ting på de fleste områder i livet. Siden tilhørighet også er en vesentlig og helsefremmende faktor, kan hensynet til flokken noen ganger komme i konflikt med de personlige behovene for handlingsrom, og valgfriheten oppleves plutselig hypotetisk. Igjen og igjen har jeg sett at denne skvisen kan gå på helsa løs, og utløse både fysiske plager og dårlig samvittighet hos de det gjelder.  Ingen er tjent med å bidra så mye til fellesskapet at de utsletter seg selv. Kanskje var det dette Oscar Wilde siktet til da han skrev: «Every saint has a past, every sinner has a future.»?

Noen ganger lar disse utfordringene seg løse internt i flokken med en dose åpenhet, kreativitet og god vilje, andre ganger er det kanskje riktig å spørre: «Er dette den riktige flokken for meg å henge med? Vil det fungere bedre for meg et annet sted?» Men skulle så skje at vi er «stuck» i den situasjonen vi er, er det kanskje mening i det også, fordi det vi gjør, og de menneskene vi gjør det for, betyr mye for oss. Tryggheten får vi, slik jeg ser det nettopp gjennom disse fire: verdighet, handlingsrom, tilhørighet og mening. En plattform med fire bein står støtt.

Kanskje 5 om dagen skal være hovedprosjektet for 2013? Ikke bare for oss selv, men i de flokkene vi er en del av? Med ei slik plattform evner vi nemlig både å se og å dele, og på den måten bidra til at andre blir bevisst sin egen verdighet, det at de har et handlingsrom, at de ikke er alene, og at det finnes mening i det de gjør. DET skaper trygghet.  Med ønske om et riktig godt nytt år, om enn litt på forskudd!

PS: I kronikken står Per Fugelli oppført som professor i sosialmedisin, mens Dagbladet presenterer den som skrevet av «kreftsyke Per Fugelli».  Gjør disse to ulike tilnærmingene noe med hvordan vi leser innholdet? Slike ting lurer jeg på…