5 om dagen

Jeg leste Per Fugelli’s kronikk i Dagbladet 22 desember om flokken vår, og kjente at jeg lot meg engasjere. Han påpeker at vi mennesker har sju flokker: familien, barnehagen/skolen, arbeidsflokken, nærmiljøet, Norge, verden og det åndelige fellesskapet, og fortsetter: «Du blir dannet av måten du danser med flokkene dine på. Derfor blir egenskapene til fellesskapene våre så viktige.»  Jeg klarer ikke helt å lande på det sjutallet, siden jeg tror det er mange individuelle forskjeller når det gjelder flokktilhørighet, men dannelsesprinsippet tror jeg på.  Egentlig var det det jeg skrev om i forrige innlegg også, der jeg trakk fram viktigheten av å knytte seg til mennesker som gjør at vi henter fram det beste i oss selv. Og så liker jeg at han bruker uttrykket «egenskapene til fellesskapene våre».  Noen ganger er det nemlig slik at samspillet i ei gruppe eller mellom to personer er helt annerledes enn slik disse personene hver for seg framstår i andre sammenhenger. Selv kan jeg ta full styring i noen situasjoner, i andre settinger  beveger jeg meg diskret rundt og og legger til rette for den flokken jeg er en del av, enkelte ganger står jeg der med armene hengende rett ned og lurer på om jeg kan brukes til noe i det hele tatt, og alt handler til syvende og sist om samspill.

Verdighet, tilhørighet

Verdighet, tilhørighet

Det som fanget størst interesse hos meg i kronikken, var folkehelsens 5 om dagen:

• Verdighet

• Handlingsrom i eget liv

• Tilhørighet

• Mening

• Trygghet

Uttrykket «fem om dagen» impliserer faktisk noe vi trenger hver eneste dag. Det sier også noe om at fravær av disse verdiene i livet kan være direkte helsefarlig. Men når opplever vi for eksempel verdighet? De fleste av oss er ikke bevisst dette før vi opplever tap av den samme verdigheten, enten fordi vi av helsemessige grunner blir avhengig av andre mennesker, eller fordi andre, bevisst eller ubevisst tråkker over grensene våre og tar beslutninger på våre vegne, eller deler informasjon vi trodde var personlig. Tenk deg et lite skolebarn som tisser i senga, og foreldrene diskuterer problemet når de har kaffebesøk, og mens barnet hører på. For noen barn er dette den aller første opplevelsen nettopp av tapt verdighet.

Handlingsrommet er en av mine kjepphester, rett og slett fordi jeg trenger rom for å puste. Hvor stort handlingsrom vi trenger, er nok individuelt. Jeg tenker at grunnregelen må være at opplevd valgfrihet er en god ting på de fleste områder i livet. Siden tilhørighet også er en vesentlig og helsefremmende faktor, kan hensynet til flokken noen ganger komme i konflikt med de personlige behovene for handlingsrom, og valgfriheten oppleves plutselig hypotetisk. Igjen og igjen har jeg sett at denne skvisen kan gå på helsa løs, og utløse både fysiske plager og dårlig samvittighet hos de det gjelder.  Ingen er tjent med å bidra så mye til fellesskapet at de utsletter seg selv. Kanskje var det dette Oscar Wilde siktet til da han skrev: «Every saint has a past, every sinner has a future.»?

Noen ganger lar disse utfordringene seg løse internt i flokken med en dose åpenhet, kreativitet og god vilje, andre ganger er det kanskje riktig å spørre: «Er dette den riktige flokken for meg å henge med? Vil det fungere bedre for meg et annet sted?» Men skulle så skje at vi er «stuck» i den situasjonen vi er, er det kanskje mening i det også, fordi det vi gjør, og de menneskene vi gjør det for, betyr mye for oss. Tryggheten får vi, slik jeg ser det nettopp gjennom disse fire: verdighet, handlingsrom, tilhørighet og mening. En plattform med fire bein står støtt.

Kanskje 5 om dagen skal være hovedprosjektet for 2013? Ikke bare for oss selv, men i de flokkene vi er en del av? Med ei slik plattform evner vi nemlig både å se og å dele, og på den måten bidra til at andre blir bevisst sin egen verdighet, det at de har et handlingsrom, at de ikke er alene, og at det finnes mening i det de gjør. DET skaper trygghet.  Med ønske om et riktig godt nytt år, om enn litt på forskudd!

PS: I kronikken står Per Fugelli oppført som professor i sosialmedisin, mens Dagbladet presenterer den som skrevet av «kreftsyke Per Fugelli».  Gjør disse to ulike tilnærmingene noe med hvordan vi leser innholdet? Slike ting lurer jeg på…

21 thoughts on “5 om dagen

  1. Ja nettopp, sier jeg til dette. Jeg ble også opptatt av disse fem, da jeg leste denne kronikken. Og liker at ordet mestring er fraværende. Det er som om de ordene han har valgt åpner opp, hos meg, på en bejaende måte.
    God romjul til deg.

    Lik

  2. Interessant å lese dette. Dessverre er det nok ikke slik at disse fem om dagen er en selvfølge for alle. På den annen side kan en gjerne oppleve å få det på en eller to arenaer, mens det er fraværende på andre, slik at vi likevel får med oss noe av det vi alle trenger. Noe som forteller at små nettverk gjør oss sårbare. Og det er et paradoks, siden det i blant er nettopp sårbarhet som får oss til å leve med små nettverk.

    Og ja, det å ta fram ordet kreftsyk påvirker oss. Det er nok derfor det blir tatt fram. Det hadde jo ikke vært noe poeng i ellers. Flass i hodebunnen hadde ikke gjort samme nytten, for å si det sånn.

    Ha en fin dag.

    Bjørn

    Lik

    • Tankevekker det du skriver om små nettverk, Bjørn, jeg har ikke tenkt på det på den måten før, men er enig i refleksjonene dine. Små nettverk kan være både trygge, rause, farlige og begrensende i forhold til de nødvendige 5 om dagen, det er bare å håpe at de samme nettverkene oppleves valgfrie for den det gjelder..

      Lik

  3. For å svare på ditt ps.
    Jeg tror ikke at jeg blir annet enn irritert over at mennesker presenteres via en sykdom eller eller diagnose. Per Fugelli er mannen med tversover’n, professor i sosialmedisin. Tidvis en meget klok mann med en god penn.

    Hans fem om dagen er velment og nødvendig, men ingen selvfølge for mange.
    Klem i kvelden 🙂

    Lik

  4. Spennende tanker fra både Fugeli og deg. Men jeg tror også mangel på 5 om dagen kan bidra til å forme deg som menneske på en positiv måte – hvis du da selv velger å finne en positiv retning. For mitt vedkommende har mangelen på tilhørighet i nærmiljøet (er innvandrer i et annet europeisk land) ført meg inn i en annen flokk, nemlig den med guder og ånder – og gitt noen helt fantastisk opplevelser som har beriket meg som menneske. Likeledes kan man ved å oppsøke nye miljø eller situasjoner føle at tryggheten mangler, men kanskje nettopp det å våge å gi slipp på det trygge bidrar til at du som menneske vokser. Kanskje du har følt deg verdigheten din er knyttet til status og navn, og det å miste dette kan tvinge deg til å finne verdigheten i ditt indre. Det var mine «5 cents»!

    Lik

  5. Tilbaketråkk: Balansekunst « fjellcoachen

  6. Jeg har tenkt litt siden i går. Sosialmedisiner eller kreftsyke Per Fugeli. Ja, disse ulike tilnæringene gjør noe med oss, tror jeg. Jeg tror vi lytter mer til en som er kreftsyk. Det gir mer realkomptanse. Hvem hører vel på leger når det gjelder de store tingene i livet og filosofi? De har ikke så mye livvisdom som feks en kreftsyk. Vi antar at de som er syke med antatt dødlige sykdom har noe livsvisdom. Noe erfart, som vi andre ikke har. Vi vet at mange som står i fare for å miste livet, vekter det på en annen måte enn de som «bare lever».

    Lik

    • Enig i det du skriver Jenny, samtidig blir vi ikke alltid kloke av å være syk, og Per Fugeli hadde en god ballast av livsvisdom med seg også før han fikk diagnosen.

      På kurs i presentasjonsteknikk i vår lærte jeg om viktigheten av å bruke både logiske og emosjonelle «bevis» for å nå et bredere publikum. Kanskje Dagbladet bevisst brukte Ole Brumm varianten fordi noen lesere vil ha fagpersonen og andre livsvisdommen?

      Lik

      • Ja, det kan hende. Det at noen er syke, særlig folk vi har et forhold til, på noen som helst måte, også fra media, aktivierer oss følelsesmessig. Blir vi aktivert følelsesmessig blir vi mer tilgjengelig. Journalister har ulike triks for å aktiviere oss følelsesmessig.

        Lik

  7. Journalister og media er nå en ting. En annen ting er hva livssituasjonen gjør med den som uttaler seg, her altså Per Fugeli.
    Jeg har oppfattet han som en modig og frittalende person. Men, her synes jeg han tar bladet ytterligere fra munnen, og egentlig gjør det bare godt, tenker jeg. Med litt kraftig motvekt –

    Lik

  8. Jeg tror vi har forventninger om at alvorlig syke mennesker skal ha fått et a-ha-øyeblikk og sett «lyset», altså fått noen viktige livssinnsikter. Dermed gir det artikkelen en ekstra tyngde – «Kreftsyke professor Per Fugeli» kontra bare «professor Per Fugeli». Nå er det vel slik at mennesker er mennesker, uansett om de er syke eller friske. Noen trekker lærdom av sykdom, skilsmisse, ulykker, tap og andre personlige tragedier. Andre er ikke i stand til å gjøre det.

    Lik

  9. Tilbaketråkk: Årskavalkade 2012 |

  10. Tilbaketråkk: Nokpunktet | fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s