«Stedet på kartet der hodet er i kontakt med kroppen» – Mette Kolstad Wiig gjesteblogger

Tusen takk til Mette som vil dele denne nydelige teksten om helhet og familieliv!

Kjære leser: God tur til det stedet på kartet der hodet er i kontakt med kroppen, nyt gjerne turen med skuldrene senket og en kaffe-/tekopp som selskap.. God helg!

_____________________

Gården ligger langt fra folk. Vertskapet er i sin beste alder. Jeg tenkte at de kanskje var blitt for store i år. Så feil kan man ta. Når spørsmålet kommer opp under kveldsmaten: ”Vil dere dra sammen med Martin på høstferie til bestemor og bestefar neste uke?” kommer et rungende JA til svar. Så drar de av sted da, og jeg blir igjen i et stille hus. Så stille som bare et hus kan bli som nettopp har vært fylt av barnlig lyst.  Uka går og jeg får stadig tekstmeldinger som forteller om aktivitet og glede. Onsdag er jeg på tråden med husets yngste: ” Å mamma, vet du hva, vi har plukka epler og så har vi kjørt dem til presseriet sammen med bestefar. Der var det fint der! På det presseriet altså…. Kan ikke vi også dra dit engang??… Og så har vi vært med bestefar på trimmen. Det var kjempegøy. Jeg løp på sånn løpsmaskin vet du…. Og så har vi rydda på låven, og Emil og Martin har klippa plenen med traktorklipper. Emil sier at om vi får sånn traktor hjemme skal han jammen klippe der også…!” Hun snakker på  inn- og ut-pust. Selv står jeg bare nikkende og smiler i andre enden av røret. ”Og så strikker vi. Har du sett bildene jeg sendte via telefonen? Jeg strikker og bestemor hekler pynt. Jeg har laga 3 pannebånd nå. Hvilken farge vil du ha?” Før jeg rekker å svare er hun over på neste tema. ”Ja, og så har vi vært med å male låven. Bestefar heiste oss opp i traktorskuffa. Litt skummelt, men gøy. Jeg malte vinduskarmer, gutta tok veggen. Etterpå ville bestefar  gi meg penger, men det kunne jeg ikke ta imot mamma. Det synes jeg ble feil når vi bare hjalp han likevel. Men gutta tok imot penger da…” Som et stilletiende samtykke er vi skjønt enige der et raskt sekund gjennom linja at : jo da, det er forskjell på oss og dem – gutter versus jenter.  Jeg kommer ikke på noe annet å spørre om i all denne iveren, enn å si ”Så hva har dere fått å spise da?” Akkurat som det er det minste interessant, min svigermors gode kokkekunster tatt i betraktning. Jeg aner et lite sukk før det kommer: ”Vi har fått fisk….., men vet du at i går da bestemor kom fra jobben var hun litt sliten så vi fikk Grandiosa og potetgull til kveldsmat. Da ble vi glade! Vi hadde jo jobba!  Da ga vi alle 3 bestemor en klem.”

De slår meg at de er i en annen verden, som i en annen tid. De har reist tilbake til det stedet på kartet der man bruker hele kroppen for å løse dagens gjøremål. Der man skaper med hendene. Der man ikke plukker, rydder, strikker og maler for karakterens eller fasadens skyld, men for overlevelsens. Der man gjør ting fordi det hører hjemme i gårdens kretsløp. Der hodet har kontakt med kroppen. Der sansene tas i bruk. Der man ikke teller, eller stiller spørsmål ved hva man har gjort – og hva det eventuelt resulterer i av minutter foran TV eller dataspill – i etterkant. Det jobbes for føden,  og utrolig nok: De elsker det! De blir vist tillitt. Trolig er det slett ikke bevisst fra de eldre, som mer tenker at det som ”må gjøres det må gjøres”. Uansett, virkningen er god.  En vinn-vinn!

Sansene og bruk av kroppen er vei til forståelse, mening og til ny kunnskap. Barn og voksne lærer av erfaring. Vi står midt i mellom gjort gjerning og fremtid, og kan selv bestemme hvilken lærdom vi skal ta med oss videre alt ut ifra hvilken følelse og smerte handlingen skapte i kroppen vår. Behovet for “å gjøre” for “å lære” er grunnleggende. Måtte alle pedagoger og folk som arbeider med kunnskapsformidling til den oppvoksne slekt, forstå dette. At ungdom er så mye mer enn resultatet i en gloseprøve. At vi alle har fem sanser å forvalte. At det kan være befriende å få øve, føle på, ta på, lukte på, lytte til, løfte opp, ta ibruk, spenne fast, knote sammen, slite ut, ta sats og rive istykker. Veldig befriende, faktisk!

En gang var vi jegere og samlere, gjennom århundreder har knasting fra et bål blitt til  knasting fra et tastatur. Jeg skulle gjerne hatt et møte med Gud, for å høre om det var dette han tenke som langsiktig plan da han inngikk pakten med menneskeheten. Er vi bevisst på hva vi mister, når barn ned i 10 års alderen går til kiropraktor pga muskelspenninger fra statisk arbeid foran PC og spill-konsoller. Jeg undres…..

Et par uker etter høstferien hører jeg meg selv si: ”Har dere husket å rydde ut av treningsbagene deres?!” ”Ikke legg skittentøyet midt i gangen, kjære deg!” ”Gidder noen gå ut med søpla her?” Merkelig, men det skaper ikke samme arbeidsiver. Innser at jeg må endre strategi. Jeg må selge inn konseptet om ”en-helt-vanlig-familie-i-et-helt-vanlig-hus-og–vårt-felles-kretsløp-for-lykke”. Ungdom er ikke late. Ikke i det hele tatt. Det er mitt ansvar som mor å få de til å ville øve på det som er livets gjøremål, både de morsomme og de mer trivielle. Få de til å forstå samspill og helhet. Ta i bruk hele sanseregisteret. Å gjøre folk av dem! Og så kan vi feire med noe så enkelt som Grandiosa… når den tid kommer.

Mette Kolstad Wiig

7 thoughts on “«Stedet på kartet der hodet er i kontakt med kroppen» – Mette Kolstad Wiig gjesteblogger

  1. Jeg tror det siste som skrives er viktigst. Takk for et godt innlegg.

    ps. har du noen flere ord fra den Odd Børretzen-teksten?
    Ha en fin kveld 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s