«Fruen fra Fjellet har sett Fruen fra Havet» er kveldens facebookstatus til en av de ni jentene jeg var på Riksteaterforestilling med i kveld. Det er store kontraster mellom hav og fjell, og det er nettopp kontraster denne forestillingen også handler om. Smult farvann og åpent hav. Trygge rammer og dragningen mot det ukjente, eller «det grufulle» som Ellida i Fruen fra havet, beskriver det.
For mange år siden leste jeg i Kvinner som løper med ulver historien om selkvinnen. Kort fortalt handlet den om fiskeren som en dag kom over en gruppe seler på et svaberg. Han ble vitne til at de åpnet hammene sine, og ut av hammene steg unge kvinner som danset sammen på svaberget. Fiskeren listet seg ut av båten og opp på svaberget for å stjele en av hammene. Da de andre selene gled ned i vannet igjen, sto en kvinne tilbake på leting etter hammen sin. Han steg fram og lovet henne at hvis hun ville gifte seg med han, ville han etter 7 år gi henne hammen tilbake. 7 år gikk, de fikk et lite barn som vokste opp, men selkvinnen ble etter hvert en skygge av seg selv. På dagen 7 år etter første møte, minnet hun mannen sin om løftet, og ba om å få vite hvor hammen var gjemt. «Nei», sa han,«hvis jeg forteller deg det, kommer du til å forlate meg og dra tilbake til de andre selene.» Med sønnens hjelp klarte hun allikevel å finne selskinnet, tok det på seg og forsvant i havet. Den dag i dag kan du noen ganger se en ung mann stå på kne på et svaberg i samtale med en sel. Det er sønnen og moren som holder kontakten.
Fruen fra Havet er også «godt gift» når hun møter igjen sin store, mørke og altoppslukende kjærlighet fra ungdomstiden, og hun ber mannen sin om å bli fristilt så hun selv kan velge, frivillig. Selv om det koster hardt, klarer han til slutt å gi slipp og la henne ta valget, som en fri kvinne.
Wangel: Nå kan du velge din vei – i full – i full frihet
Ellida: Er det sant – sant, – hva du sier? Mener du det, av ditt innerste hjerte?
Wangel: Ja, – av hele mitt innerste, våndfulle hjerte mener jeg det.
Ellida: Og kan du det også? Kan du la det skje?
Wangel: Ja det kan jeg. Jeg kan det – fordi jeg elsker deg så høyt.
Denne tilliten, eller kjærlighetserklæringen, er avgjørende for at Ellida velger å bli. Hvor vanskelig, men også viktig er det ikke å gi rom, og gi slipp slik Wangel gjør, og slik fiskeren ikke gjorde? Kanskje selkvinnen også hadde blitt, hvis hun kunne bli i frivillighet?
Mormor
Jeg tror at om man har en annen så kjær at det er livet for en, vil og må man gi rom og frihet til den eneste ene.
Jeg tror at stor kjærlighet gir stor frihet. Fordi om man elsker så høyt og så dypt, vil man den andres lykke, uavhengig av «egen lykke». Tror jeg.
Klem på onsdagsformiddag 🙂
LikerLiker
fjellcoachen
enig med deg mormor, men har også sett at det er så vanskelig, så vanskelig akkurat dette…
LikerLiker
Jenny
Denne er til deg. Nettopp pga slike innlegg og spørsmål som dette.
http://kjentsomjenny.wordpress.com/2012/11/18/noen-elsker-meg/
LikerLiker
fjellcoachen
Tusen takk, Jenny, og glad for at du er tilbake! Har savnet refleksjonene og skråblikkene dine 🙂
LikerLiker
Tanketrollet
Den boken, den ble jeg anbefalt å lese for ca 10 år siden- av en klok kvinne jeg kjenner. Men jeg leverte den tilbake ulest- det var ikke plass inni meg akkurat da. Men NÅ kjenner jeg at jeg er takknemlig for den utilsiktede påminnelsen 🙂
Å stå naken på berget uten ham- jeg vet ingenting om det….tror jeg…..så jeg kan ikke si hva som var det riktige. Men jeg har alltid tenkt at det er mange som velger den nest beste-som er glad nok i 1 til å leve med, men som mest drives av ett annet savn eller en annen grunn – til å velge tosomheten. Og så lever de livet halvt og med stor lengsel inni seg ett sted.
Ideelt sett skulle selkvinnnen valgt å gå uten hammen – nød lærer nøgen kvinde att spinde…..Samtidig måtte hun ha hammen for å kunne vende tilbake til havet og være sel…………
Det finnes alltid den som med stort eller lite ego og makt til å avgjøre holder noen fast, og det finnes alltid den med stort eller lite ego som lar seg holde……
Takk fo rnok en god refleksjon Hedvig 🙂
LikerLiker
fjellcoachen
Takk skal du ha, Tanketroll, da jeg hørte eventyret første gang for nesten 20 år siden, identifiserte jeg meg sterkt med selkvinnen, og med behovet for å kunne ta egne valg, valgfrihet kan også bety en frihet til å velge å bli værende. Jeg tenkte jo at slik må det være, men hun som satt ved siden av meg, identifiserte seg like sterkt med sønnen og det savnet/sviket han møtte føle etter moren, hun hadde selv mistet moren sin som tenåring. Vi hadde begge hørt samme eventyret, men likevel oppfattet hver vår historie fordi vi hadde helt ulik ballast med oss som tilhørere..
LikerLiker
Tanketrollet
Gode perspektiv. Jeg ser en kvinne som får leve i ett «rom» hun har lengtet etter- og dyp kjærlighet mellom mor og sønn – særlig sønnens kjærlighet og raushet for han samtaler med en Sel slik det ser ut utenfra …….. «Den dag i dag kan du noen ganger se en ung mann stå på kne på et svaberg i samtale med en sel. Det er sønnen og moren som holder kontakten.»
Nydelig !
LikerLiker
fjellcoachen
🙂
LikerLiker