Hvorfor er de vanskelige samtalene så vanskelige?

Har du hodet i sanden?

Hva er egentlig så vanskelig med vanskelige samtaler? Det har jeg lurt på ei stund. Er det slik at vi ikke vet hvordan vi skal starte dem, eller er vi mer redd for at de kommer ut av kontroll? Eller er det rett og slett at vi er så redd for å såre eller skuffe et annet menneske at vi ikke tør bevege oss inn på temaer vi av erfaring vet at kan være vanskelige? En bekjent beskrev det slik for meg en gang: «Hvis jeg oppdager at jeg ikke klarer å holde noe jeg har lovet, gruer jeg meg så til å si fra at når jeg først gir beskjed, er det så sent at jeg bare gjør vondt verre. Jeg vet det er dumt av  meg, men jeg klarer liksom ikke gjøre noe med det.»

Her om dagen fikk jeg en telefon som ble vanskelig for meg å håndtere riktig. Vedkommende som ringte, manglet informasjon hun skulle fått for en stund siden, og som det ikke var mitt ansvar å gi. I dette tilfellet var det altså noen andre som hadde utsatt å ta den vanskelige samtalen, og jeg kjente den uavklarte situasjonen som et ubehag i magen.

Noen ganger tror jeg at vi gjør vanskelige samtaler vanskeligere enn de egentlig er, gjennom de strategiene vi velger for oss selv:

• Vi utsetter
• Vi går rundt grøten, eller..
• Vi går rett på sak uten å vurdere helhetsbildet.

Utsettelse har en merkelig effekt både på avsender og mottaker, nemlig at problemet vokser seg større. Det usagte gir rom for fantasi og tolkninger i begge retninger, og ryddejobben når bobla først sprekker, kan oppleves uoverkommelig. Og hva gjør det med den som får høre at den andre har gått og irritert seg over noe på månedsvis eller i år uten å si fra? Det klassiske eksempelet er han som har kommet bakfull på jobb en sjelden gang i starten, og litt oftere etterhvert, og innimellom ruser seg litt i arbeidstida. Kolleger og ledere bekymrer seg, flytter grenser og dekker over, utsetter den vanskelige samtalen helt til de får nok og brått setter sluttstrek. Tabbekvoten er brukt opp. Hvilket klima vil det da være for å sette tydelige rammer og gi kollegaen en ny sjanse innenfor disse rammene?

«Det er utrolig hva vi kan si til et annet menneske, bare vi ber om tillatelse først» pleide en tidligere kollega av meg å si. Hun arbeidet som terapeut, og var bevisst viktigheten av først å introdusere et vanskelig tema før hun buste ut med det hun hadde på hjertet.  Jeg lærte mye av henne. «Jeg vil gjerne ta opp noe med deg som kan oppleves vanskelig, er det greit at jeg stiller deg noen spørsmål?» En slik setning gir den det gjelder, nødvendig tid til å skru på mottakerapparatet før hovedbudskapet kommer.

Jeg opplever en trygghet i samspillet med folk som evner å si fra hva som er viktig for dem, hva de synes er vanskelig og hva de kunne ønske at jeg gjorde annerledes. På den måten får jeg mulighet til å korrigere meg der jeg ser at det kan være lurt, eller, der det oppleves mest riktig, å si fra hvor jeg har mine egne grenser. Og på den andre siden, når jeg har satt ord på mine forventninger til mennesker jeg bryr meg om, og det viser seg å være forventninger som de selv vet at de ikke er i stand til eller ikke ønsker å innfri, vil det sårende i situasjonen slik jeg ser det, være at de har visst det ei god stund før de forteller meg det.

Det ligger mye grobunn for gjensidig respekt i den vanskelige samtalen, forutsatt at vi tør å ta den, og samtidig evner å gå inn i den med et klart hode og et varmt hjerte. Og når det gjelder hvordan vi tar opp de vanskelige tingene, har jeg tidligere skrevet litt om det i Nå er det nok!