Eventyrskatten

Elf Quest

Det er alltid hyggelig å få gaver. Her om dagen fikk jeg en hovedoppgave i psykologi i gave, om bruk av eventyr i møte med andre mennesker. Jeg leser og koser meg, og tenker at realisme er vel og bra, men noen ganger må det eventyr til for å nå inn til kjernen av hva ting egentlig handler om. Helt siden jeg var liten har jeg med jevne mellomrom stengt omverdenen ute og latt meg oppsluke helt i bøkenes verden. Nancy Drew og Bobsey-barna ble viktige rollefigurer, mens jeg tidlig kom i opposisjon til den svenske regleboka som på mystisk hadde havnet hjemme hos oss og inneholdt rim som: «Nyckelbarnet sa til pappan: Far, jag såg din fru i trappan.» Som ung voksen stiftet jeg jeg bekjentskap med «Flukten til Watership», «Ringenes Herre» og «Elf Quest», eventyrlige samfunn på hvert sitt vis, skapt som fargerike rammer rundt det budskapet forfatteren ønsket å formidle.

Jeg kjenner mennesker som mener at realisme og faktisk kunnskap er av høyere verdi enn historiefortelling. Der er jeg ikke enig. Jeg tenker at et samfunn uten historiefortellere er et kaldt samfunn, samtidig som historieformidling uten underliggende kunnskap gir tilsvarende lite mening. Hovedpersonen i Salman Rushdies eventyrroman Harun og Historienes Hav er historieforteller.  Han får historiene sine gjennom å drikke historievann fra en kran mellom kaldt og varmt vann på badet, og lever av å fortelle historier på markedet. Når kona gir han på båten til fordel for en byråkrat, som hun mener har et mer skikkelig yrke, slutter han å fortelle og sier opp leveransen av vann fra Historienes Hav. Sønnen, Harun, blir så fortvilet over å se faren sin slik, at han sammen med hjelperne Om og Men reiser til Historienes Hav for å fortelle at hele avbestillingen er en misforståelse. Når de vel framme ved havet oppdager at onde krefter prøver å forgifte historievannet, begynner kampen for ytringsfriheten..

Pannekaka som ikke ville bli spist

Det er mange grunner til at metaforer og eventyr er viktige verktøy for å nå fram til andre mennesker, og noen ganger til oss selv også. Historien gir en ramme som hver enkelt kan putte sine egne erfaringer inn i. Historien kan ufarliggjøre et tema som det er vanskelig å snakke om i «jeg»form. Symbolikk gir gjenkjenning og ankerfeste. Mange eventyr gir håp. De skildrer personlig vekst, gode hjelpere og hvordan det gode seirer over det onde. Vi kommer lettere i kontakt med underbevisstheten. Eventyr stimulerer til kreativitet og nye løsninger.  Jeg husker godt jeg leste eventyr for treåringen om pannekaka som ikke ville bli spist. Da boka var ferdig, spurte hun: «Mamma, kan vi lese boka en gang til, kanskje ungene får pannekaka da?»

Når leste eller fortalte du et eventyr sist?