Ja du leste riktig, noen ganger i livet hender det at vi får akkurat dette eller lignende spørsmål. «Hva har du egentlig gjort for meg i dag?» Noen ganger stilles spørsmålet rett ut og andre ganger er det pakket inn i en lett gjennomskuelig forkledning. En gang hadde jeg sammen med andre ansvar for et større matbord, der vi visste at en av gjestene hadde enkelte allergier. Jeg viste henne rundt, pekte og fortalte om de ulike ingrediensene og hva vi hadde tilrettelagt spesielt for henne. Til slutt så hun alvorlig på meg og spurte: «Så jeg kan altså ikke spise av alt her?» På et øyeblikk kjente jeg at gleden over planlegging og tilrettelegging forsvant, i erkjennelsen av at hennes fokus lå på det vi ikke hadde gjort for henne, og hva hun kanskje gikk glipp av.
Andre mennesker igjen, går mer selvkritisk gjennom livet, med fokus på egne leveranser og hva de burde gjort for andre, og spørsmålene som dukker opp i deres hode er mer av typen «Hva kan jeg gjøre for deg i dag? Burde jeg gjort noe mer, eller annerledes?» Når disse menneskene møtes, er det duket for utfordringer som fort kan gå på helsa løs, rett og slett fordi den som er på tilbudssida, aldri får gjort nok, ikke i den andres øyne, og ikke i sine egne. Den som leter etter feil, vil alltid finne nye. Begges atferd kan fort forsterkes over tid, der de fokuserer på feil og utilstrekkelighet hos den ene, mens den andre er hevet over, eller ihvertfall uimottakelig for, enhver kritikk. Jeg tror at vi i ekstremvarianten av denne type samspill, kan finne noe av årsaken til at mennesker som lever i destruktive parforhold, ikke evner å bryte ut. Samtidig tror jeg at mange kjenner på denne type ubalanse i større eller mindre grad en gang i blant, der de opplever seg låst i et mønster.
Jeg tror på balanse på de fleste områder i livet. Det hander om å gi og få, det handler om å dele og fordele både ansvar og goder, enten det gjelder par, familie, vennskap eller kollegaforhold. Når ubalansen kommer snikende i en relasjon som i utgangspunktet burde være likeverdig, er det viktig å få satt den på dagsorden så fort som mulig, enten for å gjenvinne balansen eller for å sette tydelige grenser. Med balanse snakker jeg ikke om likt mot likt til enhver tid, mer om en gjensidig respekt og verdsetting av hverandre og hverandres gode vilje. «Hvilke rammer skal vi ha for relasjonen vår? Hva vil vi gjøre for hverandre i tida framover? « kan være gode spørsmål å stille. Og svarene vil på sin side kunne være syretesten på om vi vil gå sammen inn i den framtida.
øy-coachen 
Spirea
Hei 🙂 Innom bloggen din for første gang – tror jeg …(jeg er et surrehode, så hvem vet om jeg har vært innom for lenge siden…) Og jeg er gla jeg fant deg! Dette var en nydelig blogg, har sittet her og lest en hel masse – og du har virkelig en dybde og refleksjon det står respekt av. Nydelig nydelig blogg jeg kommer til å besøke igjen. Takk for alt du deler 🙂 mange klemmer, Spirea
LikerLiker
fjellcoachen
Hei Spirea, velkommen hit og takk for gode ord! Slike tilbakemeldinger gir inspirasjon til å fortsette å skrive, Godt å vite at tekstene oppleves nyttige for flere. Klem tilbake fra fjellet!
LikerLiker
Wenche
Kloke ord fra en klok dame…
LikerLiker
fjellcoachen
Takk skal du ha Wenche, og velkommen hit!
LikerLiker
Mormor
En annen varianter er vel: «Hva får jeg igjen for dette? »
Jeg sukker litt over slike utsagn, kanskje mest fordi «man skal ikke alltid ha noe igjen for noe» om du forstår?
Hva gjorde du for meg? Det kan ta pipen fra noen og en hver, særlig om man har tilrettelagt for denne personen.
Min svigermor var litt slik. Hun fokuserte på det som «ikke var for henne» og så bort fra det som ble gjort for akkurat henne. Unødvendig å si at det ble noen kollisjoner?
Ja. ja, bare hun slutter å smelle med skapdørene mine, så skal hun få hvile i fred 🙂
Ha en vakker kveld 🙂
LikerLiker
fjellcoachen
«What’s in it for me?» er en setning vi har diskutert mye her i huset, når skal den brukes og når skal den ikke? Og hva gjør det med den som får dette spørsmålet på et tidspunkt det absolutt ikke kjennes riktig ut å få det?
Svigermødre og kommunikasjon kan sikkert være et eget tema på denne bloggen, pr i dag har jeg ei som framstår som selve symbolet for romslighet og ivaretakelse.
LikerLiker
sotengelen
Jeg kjente en en gang som faktisk spurte rett ut «Hva kan jeg gjøre for at du skal ha det bedre akkurat nå?». Det var en merkelig opplevelse første gang, men etterhvert noe vi delte frem og tilbake. Det finnes noen sånne også.
Fint innlegg igjen.
LikerLiker
fjellcoachen
Takk skal du ha, sotengel! Ja, det finnes noen sånne også, og jeg er sikker på at de i det lange løp har et stort fortrinn. Og som du beskriver, denne innstillingen vil også kunne fungere stimulerende på omgivelsene, og deres atferd.
LikerLiker
MandagsMor
Noen ganger kan det virke som om selvmedlidenhet er mer utbredt enn empati. Jeg klarer visst aldri å lære at noen mennesker er ekstremt selvopptatte og er like uforberedt hver gang jeg møter slike. Det er noe vesentlig de går glipp av når de ikke klarer å se annet enn sine egne behov. Jeg synes litt synd på folk som har en slik mental tilstand, for de går glipp av så mye av det vakre og gode i livet.
«Den største glede du kan ha er å gjøre andre glad», lærte jeg som barn. Og har ofte kjent på at det stemmer. Ikke fordi jeg får vist hvor omsorgsfull og «flink» jeg er, men for få se dette nydelige glimtet av pur glede i blikket hos en annen. Delt glede er (vanligvis) dobbelt glede!
Jeg er glad for at jeg har klart å overføre dette til barna mine. At de kan gjøre noe bare fordi de vet at «da blir’n sikkert glad», – og at de har lært hvordan de helhjertet skal ta i mot slik omsorg. Det er minst like viktig!
Dype tanker så tidlig på dagen, – må ha mer kaffe… 😉
LikerLiker
fjellcoachen
Nyt kaffekoppen mandagsmor, i stolthet over at du har klart å overføre denne innstillingen til ungene. Jeg har også tenkt at det som er viktigere enn hva barna presterer, er nettopp hvordan de forholder seg til omverdenen, det at de klarer å kombinere empati og egne grenser. Rett og slett bruke både hjerte og hode..
LikerLiker
gamle ugle
Dette er kjente forhold ja. Tror dette kan handle om de måtene vi har lært oss å føle oss trygge på. Jeg hører til dem som har lært at å sørge for andres velbefinnende, også emosjonelt sett, er det tryggeste. Kan sitte dypt dette, men er absolutt mulig å forandre. Med bevisstgjøring.
Noen ganger klarer jeg å huske dette når jeg møter mennesker som enten gjør det samme som jeg har lært; de pleaser meg, eller de krever som du beskriver, kanskje har de lært det som overlevelsesstrategi?
Min erfaring etter hvert at jeg kommer lengst når jeg møter dem på vegne av meg selv, og når jeg forsøker la dem få værese, dvs på vegne av seg selv.
LikerLiker
fjellcoachen
Noen ganger tenker jeg at denne overlevelsestrategien handler om «det er ingen som bryr seg om meg», eller en offerrolle, en effektiv strategi for å kunne peke på andre og dermed fristille seg fra det ansvaret og den belastningen det er å utfordre seg selv og sin egen atferd.
Problemet er at den gir lite rom for konstruktivt samspill, og dermed for personlig utvikling.
LikerLiker
gamle ugle
Må bare svare. Jeg er ikke glad i betegnelsen offerrolle. Det ordet oppleves som ytterligere skyldpåføring, av mange mennesker. Og det ordet flagrer omkring i media, synes ikke det er konstruktivt.
Og noen av oss trenger å anerkjenne oss selv som offer også (flere enn vi er klar over, tror jeg), før vi kan skape nye og mer selvavgrensende mønstre. Det er derfor mennesker som selv er avgrensende, er gode å møte, synes jeg.
Ansvar for oss selv har vi nok, men det er langt fra alt vi kan styre, tror jeg.
Det siste du skriver, om problemet, er jeg enig i, men tror disse prosessene kan være veldig ulike for mennesker. .
LikerLiker
fjellcoachen
Jeg underkjenner ikke offeropplevelser og -erfaringer, som jeg tror og vet at mange har. Det skal tas på alvor, men selv da er det viktig å huske å ta av seg offerbrillene i situasjoner vi ikke trenger dem. Kan utdype dette mer når jeg har tilgang på pc’n min, skriver fra mobil nå..
LikerLiker
fjellcoachen
Vil bytte ut ‘huske å’ med ‘øve på å’ , noen ganger trenger vi hjelp til å bryte mønstre…
LikerLiker
gamle ugle
Hei igjen. Som sagt, disse offerrolleordene er ikke helt mine. Men hvis jeg leker meg litt med dem, da blir det sånn for meg, at jeg måtte ta av meg ikkeofferbrillene. Fordi jeg var en pleasende person.
Og de brillene måtte tas sakte av, for da kommer angsten og diverse andre reaksjoner, som må taes i kroppens tempo, tenker jeg.
Jeg tror jeg bruker litt andre begreper enn deg. Disse mønstrene opplever jeg endres når det som er bak har blitt erkjent og tålt. Da er det mulig med andre mønstre.
Hjelpen blir da, for sånne som meg, å tåle reaksjonene. Og la personen skape sine egne nye mønster.
Og for å være riktig kverulantisk i dag, i min verden øver jeg ikke så mye. Jeg har øvd så det holder. Jeg prøver å leve.
Håper du orker dette. Hvis ikke, slett meg, jeg tåler det godt.
LikerLiker
fjellcoachen
Jeg synes alltid det er interessant å diskutere med deg, gamle ugle, du tilfører nye perspektiver. Hvis vi legger vekk diskusjonen om «offer»begrepet, tror jeg vi diskuterer ulike mennesker og typer atferd. Det jeg fokuserer på, er mennesker vi møter som bevisst eller ubevisst spiller på andres dårlige samvittighet gjennom å poengtere at egne behov er viktigst, og at all motgang som rammer dem, er urettferdig.
Det jeg opplever at du snakker om, er mennesker som har opplevd tøffe tak i livet og strever med sin egen prosess fram mot en ønsket balanse. Det tar tid, og er et seriøst stykke arbeid, og underveis er vi ikke alltid like rasjonelle i vårt møte med omgivelsene. Naturlig nok.
Disse menneskene er ikke nødvendigvis de samme, slik jeg opplever det.
LikerLiker
gamle ugle
Jeg måtte tenke litt før jeg svarte deg. For meg er et menneske et menneske, og vi bærer alle med oss fortiden, på godt og vondt.
I relasjoner dukker dette opp. Jeg prøver, så godt jeg kan, å være i mitt og avgrense meg. Hva som ligger bak hos andre, det kan jeg ikke vite.
Er det noe som trigger meg hos andre, ja da kan det jo handle om meg det. Best å forsøke å si og gjøre det man gjør, på vegne av seg selv.
Og for å si det sånn – kanskje er ikke du og jeg så uenig om dette? Som jeg nevnte i en tidligere kommentar, det kan hende det handler om begrepene vi bruker.
LikerLiker
fjellcoachen
Godt å høre fra deg:-) Jeg tror heller ikke vi er så uenige, Begrepene er en ting, noe annet er at jeg i dette bloggformatet ikke har kapasitet til å romme den dybden du etterspør noen ganger, bloggen bærer mer preg av å være generelle betraktninger mange kan kjenne seg igjen i, enten hos seg selv eller i møte med andre. Så blir det opp til den enkelte å sette farger og nyanser på det ut fra sine erfaringer og sitt ståsted, og korrigere meg ved behov 🙂 Setter pris på diskusjonene våre!
LikerLiker