Du kan bli sånn – Jakob Arvola gjesteblogger

Jeg leste denne historien på Jakob Arvolas blogg, tok mot til meg og spurte om lov til å dele den her.  Gleden var stor da han ikke bare sa ja, men også takket meg tilbake. Fyll opp kaffe- eller tekoppen din, slipp skuldrene ned, og  mens du leser kan du tenke litt over hvor du har munnvikene dine i dag…. God helg!

…………………………………………………

Jakob Arvola

– Jeg er egentlig på vei hjem, sa hun, – men en kaffe kan vi jo ta.

Vi hadde støtt tilfeldig på hverandre nedenfor jernbanestasjonen, jeg gav henne en klem, hun besvarte den ikke, sa at det var lenge siden, og:
– De spør etter deg hjemme.
– Hjemme? Jeg er hjemme, svarte jeg, og ante at møtet allerede var på vei ned i et bebreidende mørke.
Hun satte fra seg håndveska, stemmen lød hard; den sprakk mot en gammel dames stemmeskifte mot livstretthet:
– Kan du passe på mens jeg er på do? En kaffe kan jeg vel ta.
– Jeg blir sittende, smilte jeg. Hun smilte ikke tilbake. Det var forøvrig all grunn til å smile: Dagen var vakker, mettet av en begynnende høst, riktignok ikke høstfarger, men den som har sanser i behold kan kjenne forskjell fra én augustdag til den neste: Hvordan havluften endrer dunst og karakter, de små skiftningene fra morgen til ettermiddag, slik som nå. Rundt oss på utekafeen: Latter. På kafébordet: Menyen med små, smidige lunsjretter og god kaffe dertil. Men hun sa:
– Det ser ikke noe godt ut. Jeg skal ikke ha noe. Du trenger ikke bestille noe til meg. Og det er skittent her, sa hun, underkjeven hadde falt ned, stivnet der, munnvikene pekende nedover, bittert og bistert. Hun hadde ikke greid å smile om så den nedsunkne kjeven hadde blitt løftet av vennlige hender. Et smil må være villet. Hun vagget mot toalettene. Og det var da jeg med en forunderlig sørmodighet så at hun hadde blitt sånn.

For slik var det, noen av oss husker det fortsatt: Formaningene når vi gjorde grimaser, sperret munnen opp med fingrene og lagde monsteransikt, rakte tunge, flekket opp øynene, irettesettelsen fra de voksne:
– Hold opp med det der. Du kan bli sånn.
– Jeg er et uhyre! svarte vi og lo.
– Slutt, med én eneste gang! kom det skarpt.
– Men hvorfor?
– Fordi vi sier det. Fordi du kan bli sånn!
Så vi sluttet med det. I dag er det selvsagt ingen som sier slikt til barn mer, ikke bare fordi det er ondsinnet og usant, men også fordi det er nødvendig å få leke uhyrer i trygge omgivelser. Men hva de ikke fortalte, og hva de kanskje i stedet burde legge krefter i å formane oss, var at det også fantes, og finnes, opptrukne og støvete stier man ikke skal gå, for da kan man bli der. Og det finnes tanker man ikke skal stå for lenge i, for da kan man bli sånn. Men det var få som hadde evner til det, syttitallet var de svekkede sjelsevners tiår. For noen ble det varig. De kom seg aldri ut av det.

Hun kom tibake fra toalettet:
– Jeg sa jeg ikke skulle ha noe. Du har kjøpt salat, sa hun.
– Jeg tenkte du var bittelitt sulten.
– Jeg spiser på flyet, sa hun og skjøv tallerkenen fra seg:
– Dessuten vet du at jeg bare spiser kylling, og aldri tomater. Så det er her du bor?
– Ja. Her bor jeg, svarte jeg.
– Ja, jeg skal sikkert hilse.
– Fra hvem?
– Fra gubben, svarte hun, og hun sa det med en selvfølgelighet. Det var ikke noe passende tidspunkt å minne henne om at jeg ikke liker at kvinner på min alder omtaler kjærestene sine som gubber, det ville ikke hjulpet på samtalen. Og mens hun fortalte om de vonde hoftene sine, om ungene som aldri ville lystre, om det elendige været, om han som hadde sveket henne til fordel for en yngre kvinne, om nedsnødde forhåpninger om at det skulle bli bedre, men neida, det var jo det hun hele tiden hadde sagt, at ting aldri ble bedre, om horete naboer utenbygdsfra, i det hele tatt om hvor mye alt gikk til helsike, da ble jeg brått skamfull. Hun tok meg et øyeblikk inn i skammen ved å smile av livet, det fosset uklare bebreidelser ut fra de nedsunkne, sammenbitte kjevene, hun ville ha meg inn i en bekreftelse på at det er slik livsløpet egentlig innerst inne er: En gedigen skuffelse og en avsindig lidelse som man skal stå ut med, bite i seg og leve med. Jeg satt i et minutt eller var det flere, og følte med henne. Jeg følte virkelig med henne, og jeg forsøkte å riste det av meg, men hun holdt meg fast i et jerngrep av skam. Men jeg skal innrømme at jeg i trassig hemmelighet tenkte: Hvem faen går rundt i en alder av førtifire år med håndveske fra syttitallet, er dyster og sur og har permanent? Men så ble jeg selvsagt skamfull over det, også. Hun avsluttet:
– Du har forandret dialekten din.
– Har jeg? spurte jeg forfjamset, hvordan kunne hun vite det, det var jo bare hun som hadde snakket?
– Ja, det har du, og det er ikke pent, det skal du gjerne vite.
– Så det er sånn du har blitt, svarte jeg uvørent.
– Ja, – nikket hun med sammenknepne øyne, – sånn har jeg blitt. Og hvem sin skyld er det? I alle fall ikke min, det skal du gjerne vite, at det i alle fall ikke er min skyld.

Da vi reiste oss – jeg gav henne en klem som hun fortsatt ikke besvarte – visste jeg at dette var siste gang vi så hverandre. Jeg så meg ikke tilbake, jeg løp ned trappene fra stasjonen og smatt opp gaten, fortsatt med skamrødmen brennende over at jeg ikke greide å føle verken medlidenhet eller medfølelse. Men skammen lettet da jeg på ny kjente dunsten av høst fra fjordluften. Da ble jeg rammet av en ny skyldfølelse: Skammen over å skjemmes over min manglende medlidenhet med henne, og den var noe enklere å forholde seg til, noe jeg vagt kan erindre en pussig skrue lærte meg stegvis en gang: Kunsten å tilgi seg selv og andres skuffelser over at man er slik man vil.

På vei hjem passerte jeg et lystig par som holdt hender, de var heldigvis på min egen alder. Han bar på en diger bag over ryggen, hun bar en skulderveske nonchalant dinglende over venstre skulder, solbriller, da jeg passerte dem tett kunne jeg høre at hun nynnet på en melodi. Jeg fikk ikke tak på hva hun nynnet på, men det stod et smil langs munnvikene hans, antakelig også de på vei mot stasjonen, jeg kunne fornemme en lukt, hvor hadde jeg kjent den lukten før? Jeg smilte mot dem, de nikket tilbake, smilte, de var sikkert på vei ut i verden for å skape glede rundt seg og gjøre furore, og jeg tenkte uten snev av skam at sånn kan man også bli.

Jakob Arvola

12 thoughts on “Du kan bli sånn – Jakob Arvola gjesteblogger

  1. Jacob Arvola sin blogg har eg fylgt over lang tid. Han er ein klok mann som formidlar både ord, film og tonar på ein finfin måte.
    Vel verdt å sjå innom hans blogg.

    Denne teksta er òg til ettertanke.

    God helg
    Marieklem

    Lik

  2. Ja, ikke sant! Det er noe med kombinasjonen av kloke tanker og en penn som maner fram stemninger, bilder, lukter og lyder….

    Lik

  3. Takk til dere begge. Dette var herlig pause fra mitt kaotiske hode.
    Så godt skrevet at jeg var til stede og kjente med alle sanser i øyeblikkene.
    Jakob skal jeg gå på besøk til.
    En fin uke ønskes dere. 😉

    Lik

  4. Tilbaketråkk: Ny dag… | fjellcoachen

  5. Tilbaketråkk: Jenter som tør å hoppe | fjellcoachen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s