Å velge øyeblikkene – An-Magritt gjesteblogger

An-Magritt

Jeg har vært klar over An-Magritt i mange år, første gang som halvstor småjente på nabotunet da mine var små. Nå har hun blitt stor og arbeider som prosjektleder for 53 kvinnelige gründere i Kvinnovasjon Fjellregionen.

Veien inn i voksenlivet er ikke like lett for alle, og noen ganger trenger vi hjelp underveis. Jeg er glad for at An-Magritt velger å dele sine erfaringer og utfordringer for på den måten  å kunne hjelpe andre. Takk også til deg, An-Magritt for at du sa ja til invitasjonen min om å bruke Fjellcoachen som kanal!

_____________________________________

Alt går så fort i dag. Også livet. Med tempoet på alle aktiviteter vi skal fylle dagene med, og kravene vi setter til oss selv og omgivelsene rundt oss,  så er det veldig lett å aldri stoppe opp og kjenne på hvordan vi egentlig har det. Det å ta en liten pause kan faktisk være skremmende, fordi vi kan komme til den erkjennelsen at livet vårt er på vei i en retning vi ikke ønsker. Slik var det for meg.

For litt over et år siden våknet jeg en dag, og innså brått at  jeg i 14 av mine 28 år hadde gått inn og ut av en altoppslukende verden fylt av destruktive tanker, nedbrytende handlinger og et hat mot egen kropp og meg selv. Med bulimiens forbannelse hengende over skulderen, hadde jeg begrenset livet mitt på så alt for mange punkt. Det gjorde uendelig vondt å innse hvordan tiden og energien jeg hadde viet spiseforstyrrelsene, hadde stjålet opplevelser, vennskap, glede og ikke minst tilstedeværelse. Øyeblikk jeg aldri ville få mulighet til å gjenoppleve fordi jeg hadde vært tullet  inn i en tåkete verden hvor jeg helst ville lengst bort fra meg selv. Men vi får ikke øyeblikkene tilbake. De er der -men klarer vi ikke å gripe de, vil vi aldri få de igjen.

For bulimien tar. Bulimien tar selvfølelsen din, tryggheten din og ikke minst tar den over tankene dine. Jeg utviklet bulimi i tenårene, men jo eldre jeg ble, jo mer skjult ble lidelsen. Jeg bar på en enorm skam over å være mor og samtidig ha disse problemene. Jeg følte meg ikke syk nok til å be om hjelp, for jeg fungerte tross alt helt fint utad med en nydelig sønn, et aktivt liv og jeg fremsto svært ressurssterk. Men jeg levde to liv. Bulimi er en skjult lidelse, og ingen rundt meg visste noe. Alle mine nærmeste trodde bulimien tilhørte fortiden, og at jeg var kvitt disse problemene. I den ene verdenen fungerte jeg helt normalt og gjorde alt jeg kunne for å skape en stabil og trygg hverdag for sønnen min, men når han ikke var tilstede var dagene mine fylt med nitidige rutiner som bestod av knallhard trening, og et farlig forhold til mat og meg selv.

Selv om jeg leste om alle psykiske og fysiske farer ved bulimi, alt fra emaljeskader på tennene til hjertestans, og selv om jeg visste at jeg drev en rovdrift på kroppen fordi jeg aldri tillot meg selv ro og hvile i frykt for mine egne tanker, så klarte jeg ikke slutte. Til slutt var jeg så sliten at jeg gikk med konstant muskelverk, utviklet migrene, angst og søvnproblemer. Jeg hadde skyhøye krav til meg selv i alt jeg foretok meg; jeg skulle være en plettfri mor, jeg skulle ha toppkarakterer på studiene, ha en gjennomtrent kropp og et hjem på stell. Jeg bygde taktfast en fasade, som bare ventet på å rase sammen.

En av mine viktigste erkjennelser i veien på å bli frisk, var da jeg innså at jeg ikke gjorde dette for meg selv. Jo mer trent jeg ble, jo mer selvkritisk ble jeg. Jo finere hjemmet mitt var, jo flere forbedringspunkter fant jeg. Jo bedre karakterer jeg fikk, jo større jag satte jeg i gang for mine egne vyer og visjoner. Jeg ble aldri fornøyd, og hele meg skrek etter å få slappe av og få fri fra mine egne tanker, -om bare et lite øyeblikk.

Det eneste som ga meg en ro og energi i livet, var til slutt sønnen min. Og det var da jeg innså dette at jeg virkelig skjønte at skulle jeg evne å være der for ham slik jeg ønsket,  da måtte jeg be om hjelp.

Og jeg fikk hjelp. Etter å ha avbrutt psykologitimer og behandlinger i en årrekke fordi jeg ikke maktet eller følte jeg hadde ”tid” til å komme til kjernen i mine problemer, bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg bestemte meg for å sette av de neste månedene til prosjekt ”bli frisk”. Og det var en heltidsjobb. Jeg hadde stengt ute så mye over så lang tid, og var så fysisk og mentalt sliten, at det eneste jeg gjorde i flere måneder var å gå i terapi, gråte, sove, og være mamma etter kl 16 når jr kom hjem fra barnehagen. Men det var min løsning. Hadde jeg fortsatt på samme måte og aldri tatt meg tid til det viktigste i min verden, nemlig meg selv, så hadde jeg heller aldri kommet meg ut av det lille helvete som hadde blitt en del av hverdagen min.

Men selv om jeg hadde lyst til å gi opp mange ganger, selv om jeg følte at alt ble verre jo flere lag jeg åpnet opp, og selv om jeg følte meg fullstendig ubrukelig og mislykket, så øynet jeg håp. For jeg skulle klare dette! -for meg og sønnen min.

Jeg valgte etter hvert å være åpen om problemene mine, og den støtten jeg fikk var uvurderlig i min kamp for å bli frisk. Sakte men sikkert begynte jeg å finne igjen magefølelsen min og troen på at jeg var god nok. Og mens jeg igjen begynte å føle på gledene over livet, forsvant besettelsen etter perfeksjon.

Nå som jeg er ærlig med meg selv, blir jeg også ærlig mot andre og tør tro på at folk godtar meg for den jeg er. Og nå heier jeg på det uperfekte. På alle måter. Etter å ha jobbet mot meg selv hele livet og prøvd å bli noe annet enn det jeg er, så kan jeg nå si at jeg er glad i kroppen min. Magen er ikke flat lenger og sprettrumpen er borte, men kan jeg hjelpe noen med å si at det ikke er buksestørrelsen som avgjør lykken i livet, så stiller jeg meg fremst i forkjemperrekken. For meg er lykken å være trygg i egen kropp og kunne by på seg selv til andre.

For glansbilder er kjedelige. I min verden er det ripene i lakken som er interessante, og som gjør oss til mennesker. Emballasjen vil unektelig nok miste sin magiske kraft en dag, og da er det utrolig viktig å være trygg på at man har andre ting å by på enn en pen innpakning.

Så mitt viktigste budskap med dette, til alle –uansett alder eller kjønn, er: ikke dyrk det status- og imagekjøret som samfunnet vårt har skapt i dag. Vær tro mot deg selv. Stopp opp og kjenn etter hvordan du har det og hva du egentlig vil. Og sliter du med noe, så må du be om hjelp! Selv om veien kan virke uoverkommelig, lang og brokete, så er det alltid et bedre alternativ! Men da må du ville bli frisk , og du må være villig til å investere tiden det tar for å bli frisk. Ikke gjør som meg, og utsett det viktigste i livet ditt. Nemlig din egen helse…

Så nyt livet! Lev og elsk! Jeg velger øyeblikkene. 🙂

An-Magritt